Den 28. november i år er det fem hundre år siden Erkebiskop Erik Valkendorf av Nidaros (1465 – 1522) døde mens han var i Roma. I kirken Santa Maria dell’Anima (den tyske nasjonalkirken i Roma) skal denne anledningen feires med bl.a. høytidelig vesper, avduking av minneplate og rekviemmesse (Vesper sendes direkte av EWTN Norge). Da er det på sin plass med en sammenfatning av den ærverdige erkebiskops liv.
Erik Valkendorf ble født i Danmark i 1465. Bergenstraktaten, inngått av Norge og Danmark ett og et halvt tiår før betydde at det ved Valkendorfs fødsel hersket én konge over de to rikene, Christian I, som for det meste var i Danmark. Valkendorf mottok teologisk utdanning i Tyskland etter det vi vet, og tjenestegjorde i kongens kanselli i 1490-årene. Han ble etter hvert kansler for kong Hans’ eldste sønn, hertug Christian, som ble visekonge i Norge 1506. I denne sammenhengen var det at Christian fikk innflytelse ved valget av den avdøde erkebiskop Gaute Ivarssons etterfølger. Slik Henrik II av England fikk sin kansler, Thomas Becket, valgt til erkebiskop av Canterbury, fikk fyrst Christian kurien til å velge Erik Valkendorf, i håp om at han ville fortsette å fremme kronens interesser overfor Kirken. Slik gikk det ikke.
Erik Valkendorf gikk i gang med et omfattende renoverings- og restaureringsarbeid. Han sto bak de første trykte bøkene i Norge: Missale Nidrosiense (trykket i København) og Breviarium Nidrosiense (trykket i Paris), hhv. til messen og tidebønnene slik de skulle feires i kirkeprovinsen Nidaros. Alle prester skulle eie et eksemplar av missalet, som viser hvor viktig dette prosjektet var for erkebiskopen, siden bøker var svært dyre på den tiden. I domkirken i Nidaros ble det på hans initiativ foretatt store reparasjonsarbeider, især på oktogonen, og han bidro til ytterligere utsmykning av Helgenkongen Olavs relikvieskrin.
Intet av dette var til anstøt for hertug Christian, som i 1514 ble kronet Norges konge av erkebiskopen. Det var i forbindelse med et oppdrag til Nederland, hvor Valkendorf dro på kongens vegne for å hente hans fremtidige hustru, Isabelle av Burgund (også kalt Elisabeth), at erkebiskopen begynte å vise seg mer som Kirkens mann enn som kongens. Han la frem krav om at kongen skulle kvitte seg med frillen sin, Dyveke, dersom han skulle få gifte seg med Isabella. Dyvekes mor, Sigbrit, som hadde stor innflytelse på kongen, la fra da av erkebiskop Valkendorf for hat.
Erkebiskopen var også uvillig til å kompromittere Kirkens friheter i forhold til handel, skatt og de geistlige domstolers myndighet, og dette medbrakte enda større konflikt med kronen. Da kongen i 1521 erklærte at kristenrettsbrudd skulle avgjøres av sekulære domstoler, seilte erkebiskopen til København for å få dette opphevet. Forgjeves forsøkte Valkendorf å overtale kongen, og da det ikke hjalp, satte han kurs for Roma for å oppnå pavens støtte. Imidlertid fikk han ikke lagt sin sak frem for den nye paven, Hadrian VI, før han døde, den 28. november, 1522. Han var den nest siste erkebiskopen av Nidaros før reformasjonen; Norge fikk ingen biskoper igjen før Johannes O. Fallize (apostolisk vikar i Norge 1892-1922).
La oss minnes ham på 500-årsdagen for hans død som en trofast hyrde, be for hans sjel og for de katolske biskopene i Norge som er hans arvtagere.
Bønn for de avdøde
Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem. De hvile i fred. Amen.
Bønn for stedets biskop
Herre Jesus Kristus, du er din Kirkes hyrde og hode. Styrk vår biskop, N., med din velsignelse, så han kan oppildne oss ved sin iver, bli ett forbilde for oss ved sitt liv, styrke oss med kjærlighet, bære oss med tålmodighet, oppmuntre oss ved sin bønn, vise oss veien ved sin forkynnelse, så vi blir et hellig folk som tilber Gud i ånd og sannhet.
Av Peder Josef Foss
Kilder
• Norsk biografisk leksikon
• Reformasjon uten folk av Henning Laugerud
• Persongalleri, katolsk.no
