Avlat, (latin: indulgentia) er et katolsk begrep som brukes oftere enn det forstås, og forbindes ofte utelukkende med den såkalte ‘avlatshandelen’ på 1500-tallet. Klarer man imidlertid å legge den polemiske fremstillingen til side, går det an å se hvilken barmhjertighetsgave avlat virkelig er, et middel for å ettergi straff og for å lege sår i vår natur, som Vår Frelser gir oss gjennom Kirken.

I Katekismen står det: «Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut» (Den katolske kirkes katekisme [KKK] avsn. 1471). For å forstå hva dette betyr, er det nødvendig å forstå hva synd er og hva den gjør. Synd er et brudd på den overnaturlige lov Gud har gjort kjent gjennom naturen og åpenbaringen, og bringer med seg flere onde konsekvenser. Den første er at den svekker forholdet mellom synderen og Gud, ikke fordi Gud elsker vedkommende mindre, men fordi de selv vender seg bort fra Gud. Om synden er alvorlig, og den begås med fri vilje og viten om alvoret, kalles den for dødssynd, og den selvpåførte straffen for dette er tapet av Guds nåde og evig fortapelse dersom synderen forherder hjertet og nekter å betro seg til Guds barmhjertighet (KKK 1861). Dette kalles syndens evige straff, og denne ettergis i skriftemålets sakrament.

Syndens andre følge, er skaden den påfører synderen selv, ved dannelse av onde vaner og bekreftelse av uordnet begjær etter skapte ting, i strid med den sanne kjærligheten vi er skapt til å etterleve. Begjær er ikke ondt – det er godt og menneskelig, men det må underlegges fornuften, og alltid ha det høyeste gode, Gud, som sitt endelige mål. En som begår en synd har foretrukket det skapte fremfor Skaperen (sml. Rom 1,25), og har opprettet en «usunn binding til skapninger» (KKK 1472). Dette er et hinder for sann lykke i Himmelen, for denne består i, som Apostelen Johannes skriver, i å se Gud som Han er (sml. 1 Joh 3,2). Og som Apostelen sier videre: «Enhver som har dette håpet til ham, renser seg likesom Kristus er ren» (3,3). Altså må den som vil skue Guds åsyn renses for alt som står imellom Gud og ham, altså ikke bare den evige straff, men også den usunne tilknytningen til skapte goder, som kalles syndens timelige straff. Denne renselsen kan skje i dette liv eller i det neste.

På jorden skjer en slik renselse gjennom bot; i det neste liv skjer renselsen i Skjærsilden. Når presten foreskriver en bot til en som skrifter, er det for at synderen skal motvirke de onde tilknytningene som synden har dannet ved å gjøre en god gjerning som danner en motsatt tilknytning til det gode, slik at den timelige straffen kan sones. Bønn, faste, almisser til de fattige, tålmodighet i lidelser og prøvelser, og andre kjærlighetsgjerninger, muliggjort av Guds nåde, soner timelig straff og likedanner oss med Kristus. En person som er fridd fra syndens evige straff, og oppfyller Kirkens ordinære krav, kan også oppnå tilgivelse av timelig straff i kraft av Kristi og helgenenes fortjenester, heller enn å gjøre streng bot i mange år eller vente til Skjærsildens renselse, og dette kalles avlat.

Er dette å finne i Bibelen og i apostolisk tradisjon? I aller høyeste grad. For det første er det tydelig at den timelige straffen for synd kommer selv om synderen er tilgitt av Gud. Dette er tydelig i 4 Mos 14, hvor israelittene i ørkenen vil gjøre opprør mot Gud og vende tilbake til Egypt. Herren blir vred og truer med å utslette dem, men Moses ber for folket og ber Ham om å tilgi dem. Det gjør Han, men vil likevel straffe dem ved å nekte dem adgang til Det lovede land (14,20-23). På samme måte får David Herrens tilgivelse i 2 Sam 12, enda han har begått store synder, blant dem ekteskapsbrudd og drap, men han må likevel sone en timelig straff. Videre kommer det frem av Skriften at Kirkens medlemmer kan gjøre bot for hverandres synder. I Galaterbrevet skriver Paulus: «Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måte Kristi lov» (Gal 6,2). Det betyr ikke bare at vi skal tåle andres svakheter, men at vi skal sone for hverandres synder og be for hverandre, fordi dette oppfyller Kristi lov om kjærlighet til sin neste. Apostelen Peter skriver det samme:

«Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor». (1 Pet 2,21-22)

Kristus selv er all hellighets kilde, og de hellige er blitt renset for all synd. Deres fortjenester er uendelig store, og fordi Kristi Legeme, Kirken, er ett, kan vi på jorden og de sjelene som gjør bot i Skjærsilden få del i Kristi og de helliges fortjenester når Kirken på jord ber om det.

Kirken har fått myndighet av Kristus til å binde og løse (Matt 18,18), og har i oppgave å forvalte den frelsende nåde som Herren fortjente ved sin død på Korset: «[s]å skal dere se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds mysterier.» (1 Kor 4,1) Apostlene og deres etterfølgere kan forkynne, helbrede, drive ut demoner, meddele Guds nåde og tilgi eller fastholde synder i Herrens navn (Markus 3,13-19; Joh 20,21-23). Denne nøkkelmakten anvender Kirken når avlat meddeles. Avlat løser personen det gjelder fra den timelige straffen de har fortjent, ved at Kirkens skattkammer, som inneholder Kristi uendelige fortjenester for menneskeheten sammen med verdien av helgenenes gode gjerninger, åpnes for dem. De får dette som en ufortjent gave for å ha gjort en god gjerning som tegn på bot og ønske om helbredelse.

Det finnes to former for avlat: fullstendig og delvis. Fullstendig avlat er nettopp en fullstendig ettergivelse av all straff for synd som allerede er tilgitt; delvis avlat betyr en delvis ettergivelse. Det er opp til Kirken hvilke betingelser de troende må tilfredsstille for å oppnå avlat, og hvilken god gjerning de skal utføre som tegn på sin kjærlighet og ønske om omvendelse. De står beskrevet i Enchiridion Indulgentiarum (‘Avlatshåndboken’). Disse kravene er alltid gjeldende for fullstendig avlat: personen skal i) skrifte sine synder, ii) gå til Den hellige Kommunion, og iii) be for Pavens intensjoner. Dette kan gjøres noen dager før eller etter, selv om det er best at i hvert fall Kommunionen og bønnen for Pavens intensjoner finner sted på samme dag som avlaten oppnås (Enchiridion Indulgentiarum N20). I tillegg skal man være i nådens stand, og «fullstendig fri for begjæret etter synd». Det vil si at man har bekjent alle sine synder, fått Kristi tilgivelse gjennom presten og at man med rent hjerte akter aldri å synde igjen, uten baktanke. Handlinger som å be bestemte bønner, gå i Sakramentstilbedelse, lese i Bibelen, dra på pilegrimsferd til bestemte hellige steder, eller å motta en velsignelse, kan oppnå avlat. Man kan både oppnå avlat for seg selv, eller for en av de døde i Skjærsilden, og man kan selv bestemme om det er en selv eller en av de avdøde som skal få den.

Avlat er altså vidt forskjellig fra hva det ofte fremstilles som, et merkelig middelalder-påfunn som lar en kjøpe seg inn i Himmelen, eller i det minste noe utdatert og unyttig. Det er tvert imot en av Vår Herres barmhjertighetsgaver, som Han benytter til vår helliggjørelse, til å vise sin miskunn og for å lære oss å be og ofre for hverandre og for våre kjære avdøde. Avlat viser at Kirken er ett på tvers av Himmel og jord – at hun, som Kristi Brud, forvalter Hans mysterier og kan fordele Hans og alle Hans helgeners endeløse fortjenester, til ettergivelse av straff og helbredelse for de troende.

Av Peder Josef Foss

Noen eksempler på hva Kirken gir fullstendig avlat for

• Å motta Pavens velsignelse

• Å tilbe Kristus i Alterets Sakrament i minst en halv time

• Å hylle Korset i liturgien på Langfredag og å delta i Korsveiandakten ellers

• Å be rosenkransen (fem dekader) uavbrutt og med andakt i en kirke, et oratorium, i en familie, i en kommunitet, eller generelt når et troende fellesskap er samlet i bønn

• Å fornye sine dåpsløfter (med en godkjent bønn) på Påskenatt eller på sin dåpsdag

• Å besøke en kirkegård og be for de avdøde i Skjærsilden mellom 1. og 8. november (avlaten gjelder da kun en som er i Skjærsilden)

• Å lese Den hellige Skrift som åndelig lesning, fra en oversettelse som Kirken har godkjent, med andektighet, i minst en halv time

Kilder: Den katolske kirkes katekisme, Den hellige Skrift (overs. 2011), Manual of Indulgences (1999, 4. utg.)