Vokt meg som din øyensten

Av sr. Ragnhild Marie Bjelland, 8. januar 2025

«Vokt meg som din øyensten» synger Salmisten i Salme 17, og tilliten til Gud er total og alt omfattende, det finnes ikke her noe «dersom, hvis…», bare tillit: Gud, jeg roper til deg, du som svarer. 

Hvordan er vår tillit, hvordan blir vår bønn? 

Tør vi si; Gud, jeg roper til deg, du som svarer? Tør vi stole på at Gud svarer, at Gud alltid er der?  

Det som burde være så lett, er likevel så vanskelig – full tillit krever alt av oss.

Tillit, tillit til Gud er som å legge på svøm uten å holde fast i noe, uten å vite om man kan stå på bunnen. Det kan være, det er skremmende, men vi må tørre å slippe taket i oss selv, tørre å slippe tak i det sikre.   

«Gud, jeg roper til deg, du som svarer.[1] Vend øret til meg og hør mine ord!
Vis din underfulle miskunn! 
Du frelser dem som flykter fra fiender og søker tilflukt ved din høyre hånd. 
Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger». 

Bibelens bøker har mange fortellinger hvor nettopp tillit er temaet, – denne vanskelige og utfordrende tilliten som er så uendelig vanskelig å leve ut. Vi mennesker er mest av alt fokusert på oss selv, vi har vanskelig for å stole på andre, selv på Gud. 

Vi må lære å svømme, lære å svømme uten hjelpemidler. Vi må legge alt, hele vårt liv, alle våre utfordringer, i Guds hånd.

Guds hånd vil være der.  

Når vi klarer det, vil Guds velsignelse flomme over oss, og vi kan gjøre ordene fra profeten Jeremias ord til våre: 

«Velsignet er den mann som stoler på Herren og har Herren som sitt håp.
Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken.
Det frykter ikke når heten kommer, løvet er grønt.
Det engster seg ikke i tørketider og slutter ikke å bære frukt».[2]

[1] Sal 17, 6
[2] Jer 17, 7-8