Nyheter uke 29
Av sr Anne Bente Hadland
Denne uken har nyhetene et visst karmelittisk preg, ikke bare har vi feiret Maria av Karmelberget den 16. juli, men den 17. juli er minnedagen for martyrene fra Compiegne, de 16 karmelittnonnene som ble henrettet under den franske revolusjon, og i tillegg skjer det en voldsom utbredelse av det brune skapularet i Danmark! Men vi skal også til USA og den eukaristiske kongressen og en katolsk visepresident-kandidat, vi skal til Frankrike med noen triste og en god nyhet, til interessante oppdagelser i Bahrain og Jerusalem, og til en menighet som tenker litt lengre; St. Hallvard menighet i Oslo. God lesning!
Martyrene av Compiegne
De sang Te Deum på vei til giljotinen. De fornyet løftene sine og ba om priorinnens tillatelse til å gå opp til skafottet for å bli halshugget. De 16 karmelittnonnene som slik gikk martyriet i møte, ble tatt av dage den 17. juli 1794, bare ti dager før den store terroren under den franske revolusjon opphørte.
Nonnene er udødeliggjort, ikke bare gjennom sin martyrdød, men også ved hjelp av Poulenc og operaen om søstrenes heroiske død.
Karmelittnonnene ble saligkåret i 1906, men der har det stoppet opp. Men nå er helligkåringen deres kommet opp i Dikasteriet for helligkåringen, men sakens postulator, fr. Marco Chiesa, sier at det er enda ikke fastsatt noe tidspunkt for en undersøkelse av helligkåringen av dem ved dikasteriets medlemmer.
Les mer:
Où en est le procès en canonisation des carmélites de Compiègne ?
Martyrene fra Compiegne
Eukaristisk kongress i USA
I går ble den store eukaristiske kongressen åpnet i USA. Da var også pilegrimene fra fire kanter i USA kommet frem til Indianapolis hvor kongressen finner sted. For åpningen i den store idrettsarenaen var 50.000 mennesker samlet til eukaristisk tilbedelse i går kveld. 50.000 mennesker i stillhet foran Kristus i alterets sakrament.
Kongressen er et ledd i den amerikanske bispekonferansens krafttak for å styrke katolikkenes tro på Kristi reelle nærvær i Sakramentet. En tro som er blitt tydelig svekket. Det kom frem i en nå 5 år gammel undersøkelse fra «Pew Research» som konkluderte med at «bare en tredjedel av USAs katolikker er enig i Kirkens lære om at Eukaristien er Jesus kropp og blod.»
Biskop Barron sa den gang at det var vanskelig for ham å si hvor sint han ble da han leste rapporten. Sint, fordi katekesen har sviktet så totalt. I hvert fall ble rapporten startskuddet til den kongressen som nå foregår, og for de fire store sakramenstprosesjonene gjennom 27 delstater og 65 bispedømmer forut for kongressen som hadde tilsammen 100.000 deltagere.
Det blir taler og messefeiringer – også på de mange ulike ritene som har sin plass i Kirken, også tridentinsk – en kirke vis-a-vis kongresssenteret har 24 timers tilbedelse under hele kongressen, bønn, lectio divina, skriftemål og selvsagt også sosialt samvær.
Kardinal Tagle representerer pave Frans, og i sitt budskap til deltagerne, sier paven at han er takknemlig for kongressen og ber kardinal Tagle om å «oppmuntre alle som deltar og som forenes med Jesus i vår forløsnings aller helligste sakrament, til fullt bevisst å ta imot gavene fra denne himmelske føde, og gjøre dem i stand til å gi det videre til andre».
Praksisen med å sitte i stillhet foran alterets sakrament kommer fra Jesu bud til disiplene og oss om å våke med ham i Getsemane hage, sier en av arrangørene, p. Josh Johnson, «alt strømmer fra tilbedelsen; den stimulerer oss til etterfølgelse og deltagelse i Hans verk». Eller som den salige Jakob Alberione (1884-1971) uttrykker det: «Eukaristisk tilbedelse er alt dette: gjeterne ved krybben, Magdalena i Simons hus, Nikodemus som ankommer om natten; de hellige samtalene med samaritanerkvinnen, Sakkeus, Filip og alle apostlene sammen med Jesus.»
Nuntius, kardinal Pierre, understreker Eukaristien som kilde til enhet: For å oppnå enhet, forklarte kardinalen, er det nyttig å spørre: «Hva er eukaristisk vekkelse?». Og kanskje mer spesifikt: «Hvordan vet man om man opplever en eukaristisk oppvåkning?» Selv om eukaristisk oppvåkning «alltid ledsages av sakramental hengivenhet» – tilbedelse, velsignelser, katekese, prosesjoner – må den, som nuntius presiserte, «strekke seg lenger enn til andaktspraksiser»; sann eukaristisk oppvåkning betyr å se Kristus i andre, ikke bare i ens egen familie, venner og lokalsamfunn, men også i dem vi føler er fjerne, fordi de er av en annen rase eller sosial status, eller i dem som utfordrer vår måte å tenke på, eller som har andre meninger enn oss selv. «Når vi møter disse menneskene», påpekte kardinalen, «er Kristus til stede for å bygge bro» og forene alle folkeslag, som er barn av den samme himmelske Faderen og kalt til den samme evige bestemmelse. Kardinal Pierre bemerket også at tilbedelse er avgjørende for ens forhold til Kristus, og at det er viktig å forstå det nettopp som en relasjon: ikke å se det hellige sakramentet bare som «et objekt som skal beundres», men å forholde seg til Jesus som er til stede i eukaristien og dermed lære «å forholde seg til andre på en måte som respekterer Guds nærvær i dem». Dette «betyr å leve et sant ‘eukaristisk liv’», insisterte kardinalen, «tilbedelsen smitter over i vårt daglige liv: i vårt forhold til andre, i vår måte å se andre på. Når vi virkelig blir levendegjort av eukaristien – vi sier forvandlet av eukaristien – forblir vi ikke hva vi var».
National Eucharistic Congress Begins in Indianapolis: ‘We Did This for You, Lord’
Usa, il nunzio Pierre: risveglio eucaristico significa unità e vedere Cristo negli altri
America needs the mission of the National Eucharistic Congress
National Eucharistic Congress, a Catholic mega-event, to kick off evangelization year
National Eucharistic Pilgrimage Ends, But ‘The Best Is Yet To Come’
Den salige Jakob Alberione
National Eucharistic Congress to draw more than 50,000 to Indianapolis
The Revival, the Eucharist, and the Pew data
En katolikk blir det okke som
Og mens vi er i USA. Det stunder til presidentvalg, og dersom ikke president Biden skulle trekke seg, vil det eneste som er ganske sikkert med hensyn til valget i november, være at det blir en katolikk enten som president eller som vise-president. Republikanernes visepresidentkandidat, JD Vance, er blitt viet en del oppmerksomhet dels på grunn av hans fattige og vanskelige barndom, noe som allikevel ikke hindret ham i å ta eksamener ved prestisjeuniversitetet Yale, men også på grunn av hans konversjon til Den katolske kirke hvor han mottok dåpen i 2019.
Vårt Land har en sak om hans kirketilhørighet, det har også Crux og enda flere medier. Men i The Lamp Magazine skriver visepresidentkandidaten selv om sin religiøse vandring i en artikkel fra 2020; «How I joined the resistance». En artikkel som har fått en kommentator i The Times, James Marriott til å beskrive JD Vance og kristendommen i vår tid: «JD Vance shows the future of Christianity.» Tankevekkende og nye perspektiver for mitt vedkommende. Vel verdt å lese!
Les mer:
JD Vance shows the future of Christianity
Trump’s Selection of J.D. Vance as VP Pick Signals Shift From Traditional Conservatism
Vil katolske JD Vance sanke flere religiøse stemmer?
Trump names J.D. Vance, a Catholic, as his running mate
How I joined the resistance
Noen triste og en god nyhet fra Frankrike
Det kom som et sjokk da det ble kjent at en av Frankrikes mest kjente og også mest elskede prester, Abbé Pierre (1912-2007), er anklaget for overgrep og seksuell trakassering av en rekke kvinner.
Abbé Pierre grunnla Emmaus-bevegelsen, en bevegelse som arbeider for å avhjelpe fattigdom og sosial nød. Vinteren 1954 var hard i Frankrike, hjemløse døde av kulde i Paris’ gater, og den unge presten gikk ut over radio med en sterk appell om hjelp. Og fikk den. Mer enn 500 millioner franc ble samlet inn, og bevegelsen og han selv fikk et enormt løft. På mange måter fremsto han som Frankrikes sosiale samvittighet, og han ble trukket frem senest under valgkampen nylig, av koalisjonen på venstresiden, Front National. Abbé Pierre var kontroversiell nok både politisk og også innad i Kirken. Men han var også et nasjonalt ikon, og ble nærmest kanonisert av den offentlige opinionen.
Samtidig la han aldri skjul på sine egne begrensninger og vanskeligheter med sølibatet. Det ga han uttrykk for i ulike intervjuer og bøker, og han hadde også brutt sølibatsløftet, innrømmet han. Mange har visst, men ingen tiltak ble satt i verk som kunne begrense ham eller beskytte andre – til det var verket han utførte, karismen hans og hans personlige egenskaper for store og for sterke. Det later til å ha overskygget alt det andre.
Da anklagene først kom, var det etter CIASE-rapporten om overgrep i Kirken i Frankrike. Det var sr. Veronique Magron som fikk den – lederen for CORREF, som er organisasjonen for både mannlige og kvinnelige ordensfolk i Frankrike. Sr. Veronique varslet Emmaus som på sin side tok tak i anklagen og etter hvert anklagene, og har fått utarbeidet en rapport som sier at de har til dels sammenfallende vitnesbyrd fra 12 kvinner, hvorav en var under 16 år da trakasseringen begynte.
Det som kjennetegner vår tid er ytringsfriheten både i samfunnet og i Kirken, sier sr. Veronique til La Vie, folk dør ikke lenger med sine hemmeligheter, men hun spør om det i like stor grad gjelder i Kirken. «Spørsmålet er om vår årvåkenhet er svekket på grunn av den beundring som vises til personer som ham … som er blitt uangripelige på grunn av sin misjon, sin ‘karisma’, mennesker som anses for å være eksepsjonelle. Og som et resultat av dette mister vi kanskje perspektivet og den kritiske distansen som skal til for å oppdage faresignaler og beskytte mennesker som kan være utsatt».
Og som et av de andre intervjuobjektene sa:
“Hans betydning for mennesker som lever i ekstrem fattigdom er bemerkelsesverdig. Men det kan ikke kompensere for eller unnskylde hans avvikende og sårende oppførsel. Hans posisjon kan ikke frita oss fra det nødvendige sannhetsarbeidet. Jeg vil takke Emmaus for å ha lyttet til klagerne og for å ha bestilt denne granskningen. Abbé Pierre er ikke et idol som skal tilbes, men et vitnesbyrd som kan inspirere oss til å handle, samtidig som vi opprettholder en kritisk distanse.»
Eller som et annet fagmenneske (psykoterapeut og ‘victimolog’) sa: «Når man setter en person på en pidestall, blir vedkommende destabilisert i sitt vesens innerste. Og vil iblant komme til å oppføre seg respektløst overfor andre.»
Hva man i hvert fall kan lære av dette?
Aldri å sette noen på en pidestall. Aldri gjør det. Og at det er bedre å bli kanonisert av Gud enn av opinionen.
Les mer:
Révélations sur des agressions sexuelles commises par l’Abbé Pierre
L’abbé Pierre accusé d’agressions sexuelles par plusieurs femmes
Abbé Pierre
Investigation report
French priest Abbé Pierre accused of sexual assault
L’ABBÉ PIERRE SOUPÇONNÉ D’AGRESSIONS SEXUELLES : “ON A DU MAL À Y CROIRE”
Samtidig med nyheten om Abbé Pierre, ble det kjent at ledelsen for Fraternités monastiques de Jerusalem, en av de nye ordenene i Frankrike, har bekreftet at deres grunnlegger, Pierre-Marie Delfieux, gjorde seg skyldig i overgrep. Anklagene mot ham kom frem i en bok som ble publisert i 2019.
Og som om ikke det var nok, kom nyheten om at den nå avdøde grunnleggeren av Communauté St. Martin i Frankrike, også er under etterforskning for overgrep av ulike slag. Det gode med denne nyheten, er reaksjonen fra den aktuelle lederen, don Paul Préaux: «Vi er klare til å lære av feilene våre. Vi må vite hvordan vi skal stille spørsmål ved oss selv og alltid utvikle oss».
Les: Communauté Saint-Martin : Rome demande des réformes, le fondateur mis en cause
Også i Frankrike:
Der starter nå 7 ulike pilgrimsvandringer fra forskjellige kanter av landet inn mot Paris og Notre Dame som en forberedelse til gjenåpningen av katedralen etter brannen for fem år siden. Pilegrimene går ut den 28. juli og samles i Paris den 14. september. Hver rute har sin egen helgen: Jeanne d’Arc, Benedikt-Josef Larbre, erkeengelen Mikael, den hellige Anna, Martin, Jakob og Josef.
Alle inviteres til å delta i deler av eller hele veien, etter evne og muligheter, fra en halv dag til 7 uker. En pilegrimsferd er også en botsferd, man går for sine egne synder, men også for andres. Den kirken som gjenåpnes og innvies på ny i desember, er ikke bare et kjært og majestetisk landemerke, men en kirke fylt av liv, tross alt!
Les mer: https://les7routes.fr/
Oppdagelser i Bahrain og Jerusalem
Britiske arkeologer har kunngjort at de har funnet en av de tidligste kristne bygningene i regionen rundt Persiabukta, som de mener kan dateres tilbake til det fjerde århundre e.Kr. De sier at det er det første fysiske beviset på kristendommens dype røtter i regionen.
Ifølge den britiske avisen The Telegraph er den unike arkeologiske bygningen som nylig ble oppdaget i Samahij-området, eller «Masmahij» ifølge historiske kilder, i kongeriket Bahrain, rundt 1300 år gammel. Bygningen har overlevd helt frem til i dag, etter at det ble bygget en moské på samme sted.
Ifølge nettstedet til University of Exeter begynte utgravningen av bygningen i 2019 som en del av et samarbeidsprosjekt mellom Institute of Arabic and Islamic Studies ved University of Exeter og Bahrains kultur- og antikksmyndighet.
Forskerteamet mener at den oppdagede bygningen var palasset til en lokal biskop fra Østens kirke i Samahij, noe som betyr at den er en del av historien til Østens kirke, som blomstret i regionen, og hvis misjonærer nådde Arabia, India og de fjerneste delene av Asia, før kristendommen døde ut i Gulfregionen etter den islamske erobringen i 610.
Resten av historien finner du her. Det finnes heldigvis gode oversetter-programmer!
Forskere har også avdekket det største ukjente middelalderalteret i Gravkirken i Jerusalem, som i århundrer har vært skjult bak graffiti.
«At noe så betydningsfullt kunne ligge skjult så lenge på et slikt sted, kom som en fullstendig overraskelse på alle involverte», sier Ilya Berkovich, en historiker tilknyttet det østerrikske institutt for Habsburg- og Balkan-studier.
Alterets intrikate kosmateske dekorasjoner – en teknikk som utelukkende beherskes av håndverkere i det pavelige Roma – antyder en hittil ukjent forbindelse mellom Den evige stad og det kristne kongeriket Jerusalem. Ved hjelp av marmorfragmenter som ofte ble funnet i gamle romerske bygninger, skapte disse håndverkerne blendende geometriske mønstre og ornamenter.
Mer om oppdagelsen her:
Alter fra korsfarertiden funnet i Den hellige gravs kirke i Jerusalem
St. Hallvard-fondet
St. Hallvard menighet i Oslo vies oppmerksomhet i Dagen 18. juli på grunn av St. Hallvardsfondet. Menigheten bygger opp et fond på 150 millioner kroner, og meningen er at avkastningen skal gjøre det mulig å drive menighet selv om støtten fra staten skulle forsvinne. En av dem som uttaler seg er Arthur Haakonsen som sitter i menighetens finansråd. Han får støtte av professor Ola Grytten ved Norges Handelshøyskole.
I artikkelen diskuteres behovet for å stå på egne ben, etter hvert som risikoen for redusert tilskudd fra det offentlige øker.
I artikkelen heter det bl.a.:
«Tidligere i år tok kirkepolitisk talsperson i Høyre, Tage Pettersen, til orde for å slanke det offentliges bidrag til kirkeøkonomien. Det meldte Vårt Land.
Trossamfunnsloven, som kom i 2021, gir staten en reell mulighet til å nekte støtte på gitte vilkår, selv om terskelen for dette skal være høy.
I mars kom den første dommen på dette, hvor staten ble frifunnet i Oslo tingrett for å ha nektet Jehovas vitner statstilskudd. I kjølvannet av dommen tok teolog Gyrid Gunnes til orde for at også Den katolske kirke burde gjennomgå samme behandling fra staten.
I den katolske menigheten St. Hallvard ruster de seg nå for en tid uten statsstøtte – med Oljefondet og en internettrend som forbilde.
– Det vil alltid være en styrke å stå på egne ben uten å være avhengig av hva staten finansierer.
For å oppnå dette har St. Hallvard menighet to forbilder: Oljefondet og en voksende internettrend – FIRE-bevegelsen.
FIRE, som også betyr «ild» på engelsk, er et akronym for «Financial independence retire early» (på norsk, økonomisk uavhengighet, tidlig pensjon)
Hovedtanken er at man skal investere i pengene til man har spart opp 25 ganger så mye som det man har i årlige utgifter. På grunn av avkastningen skal man deretter årlig kunne ta ut 4 prosent, uten at de oppsparte midlene reduseres i størrelse.
Der flere menigheter tidligere levde over evne og tærte på ressurser, opplever professoren at flere er blitt bedre til å tenke på forvaltning.
Å tenke som St. Hallvard menighet, er noe Grytten anbefaler flere menigheter å vurdere.
– Generelt tror jeg det er en vei de fleste nok må tenke at man må gå om noen år. Man må regne med at statstøtten til trossamfunn kommer til å gå ned.
Dersom tilskuddet reduseres må menighetene i større grad stå for inntektene selv.
Spesielt for menigheter som mener ting som er politisk ukorrekt, tror Grytten at det kan bli problematisk.
– Da er man villige til å sette både ytringsfrihet og demokrati til side, og man skal straffes økonomisk.
Grytten tror Den Katolske kirke fort kan bli rammet av dette.
Selv om Haakonsen ikke kjenner til noen andre norske menigheter som sparer på denne måten, er det vanligere i USA, forklarer han.
En av grunnene til at Haakonsen ønsket å stille til intervju, er for å fortelle flere om deres måte å tenke rundt økonomi på.
– Jeg håper vi kan inspirere andre menigheter, sier han.»
Danmark og det brune skapularet
Bénédicte Cedergren som jornalist for Catholic National Register og produsent for EWTN News Nightly, har denne uken rettet blikket mot Danmark og utbredelsen av det brune skapularet der. Det er P. Daniel Steiner Ebert som reiser på kryss og tvers i Danmark og underviser i bruken av skapularet, som er en karmelittisk fromhetstradisjon som uttrykk for ønsket om å leve sitt kristne liv etter Marias forbilde og eksempel.
P. Daniel selv kjenner den karmelittiske spiritualiteten hjemmefra. Hans far har vært novisemester for legkarmelittene i Danmark, og hans søster er karmelittnonne. Hans yngste bror er dessuten karmelittbroder i Wisconsin, USA.
Det var under en retrett i Fatima at p. Daniel mottok et budskap om at han skulle gi skapularet til en kvinne i Danmark. Han så gjorde, og kvinnen tok imot undervisning. Senere har det spredt seg som ringer i vannet. I en menighet underviste han og ikledte 50 medlemmer med skapularet, senere var det andre menigheter som tok kontakt. Det er mye i et land som ikke på langt nær har hatt samme vekst i Kirken som i Norge. I Danmark er det ca 50.000 katolikker. Siden dette begynte, har han gitt omkring 300 personer det brune skapularet.
«De avlegger ingen løfter», sier p. Daniel, men trer frem for Maria, ber om å få være hennes barn, være under hennes beskyttelse, og å bli en Jesu disippel med Maria som forbilde».
Les mer: ‘Denmark Is on Fire’ for Marian-Inspired Brown Scapular Devotion
Helt til slutt
En oppfordring jeg fant fra en amerikansk trosfelle på nettet:
Oppfordringen til kristne i en stund som denne er den samme som alltid. Å forkynne Jesus, å tilbe Gud, å ta vare på de fattige, å be for landet vårt, å vente – virkelig – på kongens komme. Verden trenger Kristus, og derfor trenger den kristne.
