Ukens nyheter | Eukaristisk fornyelse og Libanon

Uke 26

Av sr Anne Bente Hadland

Eukaristisk fornyelse – USA og Kamerun

Det er både forbausende og gripende å følge de ulike eukaristiske vandringene som nå foregår i USA, alle med den eukaristiske kongressen i Indianapolis 17. juli som mål. Forbausende fordi så mange deltar, og gripende fordi troen er der, tydelig og klar! Gjennom storbyer og kornåkre går prosesjonene, noen ganger med tusener av troende, andre ganger noen hundre, som i reportasjen fra kornåkrene i Nebraska.

Eller fra «Seton Route» hvor det eneste konstante er Sakramentet, seks pilegrimer som følger hele ruten, og lite søvn. Men det er verdt det, sier de, for de har den beste sommerjobben som tenkes kan, å krysse landet med det hellige sakramentet. Ikke behøver de ha med seg så mye heller, for folk overøser dem med gaver underveis.

Også i Kamerun er det en eukaristisk «vekkelse», kunne vi nesten si, men under helt andre omstendigheter:

Bamenda, en by med 600.000 mennesker, er det flere kapeller hvor sakramentet er utstilt og hvor de troende kan søke tilflukt.  

Bamenda er episenter for en pågående borgerkrig fra 2017, mer enn 6000 drepte og en million mennesker drevet på flukt. Geriljagrupper og separatister herjer i landet, de blander seg med sivilbefolkningen. Drap, kidnappinger, trusler og vold er utbredt og rammer ofte tilfeldig. I denne situasjonen har kirken opprettet nye kapeller for tilbedelse, for å «være alene med Jesus», som en uttrykker det, legge alt frem for Ham, hvile i Hans nærvær. Oppslutningen er stigende. Prestene sier at det er folk i kapellene hele dagen, og tilstrømningen er størst rett før og rett etter arbeidstid. Folk ser så mye lidelse, det er så mye hat, og folk spør: «Gud, hvor er du?», sier en av prestene, og legger til: I Sakramentet finner de Gud, i stillheten, i roen, i freden.

Initiativet til kapellene ble tatt av erkebiskop Andrew Nkea i 2022 under et eukaristisk år da han ba alle de 68 menighetene i bispedømmet opprette tilbedelseskapeller. Nå finnes det kapeller i folks nabolag. Initiativet var også et svar på andre «makter» som folk tydde til; spåmenn og -kvinner, og hekser. Det var en anledning til igjen å rette blikket mot Kristus og understreke at denne verdens makter ikke har noe å stille opp med mot Kristi kraft i eukaristien. Mer om dette strålende initiativet her.

Og hva med Norge?

NB – vi hadde faktisk, ikke en eukaristisk valfart, men en eukaristisk stafett i Norge i år 2000 for de som husker det. Hver dag gjennom hele år 2000 – det store jubelåret for Jesu fødsel – ble det holdt eukaristisk tilbedelse i en kirke eller et kapell i Norge med bønn for Kirken i Norge. Det er bare å gjøre igjen! Ideen er gratis, krever bare litt organisering. Forrige gang sto Informasjonstjenesten ved Heidi Øyma og undertegnede for opplegget.

Og hvorfor ikke en relikvievalfart mot Trondheim i år 2030? Det kan inkludere menigheter og all slags grupper, både nasjonalgrupper og familie- og ungdomsgrupper. Mulighetene er mange, og 2030 er et viktig jubileum å samles om.

Gänswein til Baltikum

Erkebiskop Georg Gänswein, pave Benedikts XVIs privatsekretær, er blitt utnevnt til nuntius for Baltikum. Utnevnelsen kommer halvannet år etter at pave Frans sendte erkebiskop Gänswein tilbake til Tyskland uten noen jobb eller oppgave.

Gänswein har tilbragt mange år i Roma, i Troskongregasjonen og som pave Benedikts privatsekretær fra 2003. Benedikt utnevnte ham også til prefekt for det pavelige hushold, en stilling han holdt til pave Frans avsluttet den i februar 2023, selv om han i praksis hadde avsatt Gänswein fra stillingen i 2020. Det var aldri et hjertelig forhold mellom de to.

De baltiske landene har en stor kristen befolkning. Litauen er det mest katolske av landene; 93% av litauerne er kristne, 75 % katolikker. Latvia og Estland har store ortodokse og lutherske grupper. Katolikkene i Estland utgjør bare 1 % av befolkningen. Deltagelsen i messen ligger på ca 7 % blant katolikkene i Latvia og 10 % i Litauen.

I fredelige deler av verden, som Norge, er nuntius kanskje først og fremst kjent som den som sørger for å finne biskoper når det trengs, mens i andre land spiller nuntiaturene ofte en viktig rolle i kritiske politiske og sosiale forhold. Nuntiaturene blir ofte viktige møtesteder, og Kirkens diplomater er gjerne de siste som forlater krigsherjede områder, om i det hele tatt. Vatikanets ambassade i Irak var for eksempel den eneste som ikke ble forlatt da USA angrep. Erkebiskop Georg Gänswein drar til et usikkert område. Baltikum ligger utsatt til hva Russlands krigføring i Ukraina angår. Gänswein er ingen yrkesdiplomat, men drar nå til Roma for å orientere seg og forberede seg med kompetente myndigheter.
Les også:
Gänswein: Es war nur ein „Exil auf Zeit“

Libanon et nytt Gaza?

Kardinal Pizzaballa i Det hellige land sier i et intervju med Vatican News at det er vanskelig å se en vei ut av uføret de befinner seg i. Vi lever i en lang natt, sier han, hvor fred er et mål langt borte.

Politikerne må “først og fremst arbeide for å få slutt på konflikten. Å skape fred og oppnå mer seriøse politiske utsikter vil helt sikkert ta lang tid. Det internasjonale samfunnet må finne en måte å få Israel og Hamas til å avslutte konflikten på og inngå en våpenhvile, som er et første skritt mot noe mer substansielt, mer solid og mer stabilt.”

Situasjonen i Gaza har forverret seg og det er vanskelig å se en utvei. Hva kristne i Det hellige land angår, sier han at kristne ikke er et eget folk, men lever som alle andre. Vi kjenner dessverre situasjonen i Gaza på kroppen, og det samme med Vestbredden, særlig fra et økonomisk synspunkt. Lite eller intet arbeid, noe som gjør utvandring nærliggende, og det gjelder kristne i særlig grad.

Intervjueren nevner også den nordlige fronten og Libanon: Vi har vært vitne til en svært opphetet debatt innad i Israel om fremtidsutsiktene. Hva kan vi forvente?

Den interne debatten eksisterer i Israel og også i Libanon: Ingen ønsker krig, men det ser ut til at ingen kan stoppe den, og det er dette som er problemet. Hvis den nordlige fronten skulle åpne seg, ville det selvsagt være en tragedie, særlig for Libanon, som risikerer å bli et nytt Gaza, i hvert fall i den sørlige delen. Jeg er ingen ekspert på militære spørsmål, men landskapet er fortsatt svært anspent, alltid på randen av ytterligere eskalering.

Det er fortsatt “for tidlig” å snakke om gjenoppbygging, “fordi krigen og traumene fortsatt pågår. Det vil ta tid å forstå omfanget av traumene som har rammet alle, og konsekvensene av dem.” Selv om det er en “vilje til gjenoppbygging” i Det hellige land, er det ennå ikke klart “på hvilken måte, i henhold til hvilke kriterier og med hvem”.

På spørsmål om troens perspektiv i denne situasjonen, svarer Pizzaballa:
Håpet er troens datter. Øyeblikket er veldig smertefullt, vi gjennomlever en veldig lang natt. Men vi vet også at natten har en ende. Det er tiden da Kirken må være til stede i territoriet, være nær, og samarbeide med alle dem som er villige til å gjøre noe vakkert og godt for alle. Når alle reiser barrierer mot hverandre, må Kirken alltid holde strekke hånden ut mot den andre. Dette er vår oppgave som igjen er født av vår troserfaring, det er det vi er kalt til å gjøre i dette øyeblikket.

Caritas Georgia

Caritas Georgia har fått stempel som «utenlandsk agent», ifølge Vårt land. Landet har nylig vedtatt en lov som krever at ikke-statlige organisasjoner som i hovedsak finansieres fra utlandet (mer enn 20 % fra utlandet), skal registreres som «agenter».

Georgia er et land med stor fattigdom og få offentlige ytelser, og Caritas Georgia yter bistand omkring 12000 mennesker over hele landet. Daglig leder i Caritas Georgia, Anahit Mkhoyan, sier at «dette er snakk om utenlands bistand, ikke utenlands innflytelse», og hun tror ikke egentlig lover er ment å ramme Caritas, selv om Caritas må registrere seg som utenlandsk agent når loven trer i kraft i august. Hvis vi ikke registrerer oss, vil virksomheten vår opphøre, så det går ikke. Hun frykter at eventuelle sanksjoner mot Georgia vil påvirke finansieringen av Caritas. Hvis vi kun skal motta statlig støtte, vil prosjektene deres falle i grus.

Vårt land skriver om noe av virksomheten: «Suppekjøkkenet, som er drevet av Caritas Georgia, bidrar med daglige, varme måltider til 250 mennesker i alle aldre – fra barn til pensjonister, forklarer Mariam Buhagiar – leder av Caritas’ program for sosialomsorg og migrasjon. Suppekjøkken er bare én av mange tjenester Caritas tilbyr i Georgia. Hun lister opp barnehjem, eldreomsorg, helsetjenester, hjemmehjelp, ofre for vold i hjemmet, reintegrering i samfunnet for tidligere flyktninger, og mer. Samlet yter Caritas Georgia bistand til rundt 12.000 mennesker over hele landet. Det gjelder de mest sårbare i samfunnet, legger hun til. Caritas går kun inn der det virkelig trengs, og vi jobber alltid til grensen av hva vi makter og har kapasitet til – hvert eneste menneske betyr mye.»

Ruffini – Rupnik

Den skandalebefengte presten og artisten Marco Rupnik dukker stadig opp i nyhetene. En ting er at Vatikanets kommunikasjonskontor bruker bildene hans uavlatelig, noe som vekker reaksjoner, ikke minst blant overgrepsofre: Rupnik er anklaget som serieovergriper, og deler av kunsten hans skal også være inspirert av hans misbruk av kvinner, flere titalls, mange av dem nonner i en kongregasjon Rupnik var med på å starte. Nylig fikk han medieomtale igjen, denne gang på grunn av et utsagn fra kommunikasjonssjefen i Vatikanet; prefekten for Dikasteriet for kommunikasjon, Paolo Ruffini, under en katolsk mediekonferanse i Atlanta, USA.  

Etter å ha holdt sitt innlegg, åpnet Ruffini for spørsmål, og det fikk han. Fra en reporter i America Magazine, som spurte hvorfor Vatikanet fortsatte å bruke Rupniks kunst som illustrasjoner på nær sagt alt som publiseres, også på nett. Ruffini svarte at det var i gang en juridisk prosess mot Rupnik som måtte respekteres, og som han sa: «hvem er jeg til å dømme» når det gjaldt å fjerne Rupniks kunst. Det kristne og barmhjertige svaret er ikke å fjerne kunsten hans, sa han også. Dessuten dreide overgrepene seg om voksne kvinner og ikke mindreårige, anførte Ruffini, og spurte forsamlingen om de virkelig mente at det å fjerne Rupniks kunst ville være en solidarisk akt overfor overgrepsofrene. Forsamlingen svarte et unisont ‘ja’. Vel, svarte Ruffini, da tar dere feil.

Det skapte bølger. Sjokkerende tonedøvt, sier noen, og uforsvarlig i lys av Kirkens mangeårige kamp med overgrepskrisen. Mange krever Ruffinis avgang. Anklagene mot Rupnik er troverdige nok til at jesuittene kastet ham ut av ordenen, og at foreldelsesfristen ble opphevet slik at Dikasteriet for troslæren nå undersøker sakene mot ham.

En av journalistene i salen, Cecilia Cicone, er selv kirkelig overgrepsoffer, og hun skriver følgende etter denne ordvekslingen: «Ruffinis ord traff meg personlig. Til tross for pave Frans’ snakk om å stille seg solidarisk med de fattige og sårbare, var dette et direkte bevis på at Roma velger kunsten fremfor menneskene.»

Resten kan leses her:
‘I think you’re wrong’: Vatican official adamantly refuses to listen to victims
Ruffini’s disastrous Friday points to wider, deeper problems in the Vatican

Stephen P. White har også en veldig god gjennomgang og analyse i The Catholic Thing, Changing the narrative.

JDFlynn i The Pillar Catholic gjorde seg følgende refleksjoner etter Ruffinis blemme. Bare dager etter møttes synodesekretariatet for å arbeide med synodens «grasrotkarakter», og synodens oppmuntring om å sette lytting i sentrum for Kirkens liv. I en presse-briefing, tilsynelatende helt uten selvinnsikt i forhold til Ruffini-saken, understreket synodens generalsekretær kardinal Mario Grech, den “ansvarligheten som kjennetegner en synodal Kirke”, og som tilsynelatende kommer i en “synodal Kirke” gjennom seriøs og oppmerksom lytting til katolikkenes synspunkter, oppfatninger og dømmekraft.

JDFlynn kommenterer: «Hva Rupnik angår, er denne ansvarligheten tilsynelatende fortsatt i utviklingsfasen. Det gjenstår å se at Dikasteriet for kommunikasjon lærer hva det vil si å gjennomgå den “pastorale omvendelsen”, som Grech kalte det, en frukt av synodaliteten.»

JDFlynn og hans makker, Ed Condon, har også en podkast sist uke hvor de diskuterer Ruffini-saken og hvor de sier at Ruffinis uttalelser ikke bare er før 2018 (McCarrick) eller før 2002 (Spotlight-filmen), men avslører 1970-talls holdninger til overgrep i Kirken.

Surrogati og Vatikanet

Vatikanet tar til orde for et internasjonalt forbud mot surrogati idet de advarer mot utbytting og kommersialisering av kvinner. Dette ble uttrykt ved FNs menneskerettighetsråds møte i Genève på et møte med tittelen “At what price? Towards the Abolition of Surrogacy”

Surrogati er forbudt i de fleste EU-land. Noen land tillater imidlertid altruistisk surrogati eller har ikke regulert det i det hele tatt. I tillegg finnes det en blomstrende kommersiell surrogatiindustri i utkanten av EU – fra Ukraina til Georgia – der kundene ofte kommer fra EU.
Les mer:
Vatikan wirbt für internationales Verbot von Leihmutterschaft

Broder Sol

Pave Frans har annonsert at Vatikanstaten i hovedsak skal gå over til fornybar energi i form av solceller. Dette kommer frem i hans seneste motu prorio «Fratello Sole» (Broder Sol). Der fremgår det at det skal bygges en «solfarm» på et eiendomsområde utenfor Vatikanet, Santa Maria in Galeria.

Bakgrunnen er behovet for “å gå over til en bærekraftig utviklingsmodell som reduserer utslippene av klimagasser til atmosfæren, med klimanøytralitet som mål», for å sitere dokumentet. Paven henviser til Laudato Si, miljøensyklikaen fra 2015, der han oppfordrer til å gjøre livsstilsendringer for å motvirke global oppvarming og den “gjennomgripende” bruken av fossilt brensel.

Området som skal brukes til solfarmen er et område utenfor Roma hvor Vatikanradioen har sine overføringsanlegg. Meningen er at energien fra solcelleanlegget skal  holde Vatikanradioen med strøm.

Tittelen, Broder Sol, henspiller på Solsangen av Frans av Assisi, i likhet med to av pavens andre dokumenter; ensyklikaene Laudato Si og Fratelli tutti.

Tysk statistikk

Den katolske kirke i Tyskland har offentliggjort data fra 2023. De viser at antall utmeldte er på rundt 400.000 – mindre enn «rekordåret» 2022, men fortsatt nest høyeste utmeldingstall. I løpet av de siste fem årene har nærmere 1,8 millioner mennesker meldt seg ut av den katolske kirke i Tyskland. Antallet presteordinasjoner synker også: i 2019 var det 63 ordinasjoner, 2020: 67, 2021 62, 2022 45 og i 2023 38.

Til sammenligning ble det ordinert 88 prester i Frankrike i 2023, og der er tallet stigende.

Men det er også flere praktiserende katolikker i Frankrike enn i Tyskland.

I den evangelisk-lutherske kirke i Tyskland gjør de samme tendensene seg gjeldende, der forlot 380.000 mennesker kirken i fjor.

Men tendensen er ikke entydig: Messedeltagelsen øker fra 5,7 % i 2022 til 6,2 % i 2023, og antallet konversjoner er også stigende; fra 1447 i 2022 til 1559 i 2023.

Ventet i 40 år på å bli prest

Han måtte vente mer enn 40 år på å bli prest – tiden det tok tilbragte han i fengsel og i fabrikker – uten noen gang å slippe taket i kallet som var hans. Han var seminarist i 1949 da kommunistene tok makten og måtte vente helt til 1995 før han ble ordinert. P. James Huang Guirong var i nittiårene da han døde nylig. Da hadde han tjent som prest i Yunnan og vært apostolisk administrator i erkebispedømmet Kunming. «Han levde et enkelt og hardt liv», sies det. Hans liv oppsummerer på sett og vis katolsk historie i Kina, dens mange sår og evne til nytt liv.

EWTN Summer acadamy

To av våre frivillige har vært ti dager i Roma for å lære mer om å være katolske journalister. Sammen med unge katolske journalister fra hele verden har de jobbet med bruk av video og hvordan man kan spre evangeliet ved hjelp av moderne kommunikasjonsmidler.

Ny diakon!

Lørdag 29. juni, på høytiden for apostlene Peter og Paulus, får Oslo katolske Bispedømme en ny diakon, Mathias Bruno Ledum. Det er i skrivende stund ikke kjent hvor diakon Mathias skal tjenestegjøre det neste året før prestevielsen. Be for ham!

Ukens nyheter kommer hver fredag kl 09.00. Nyhetne er redigert og satt sammen av sr Anne Bente Hadland.