Av Bénédicte Cedergren

Pilegrimsvandringen til Chartres, som har vært organisert siden 1983 av den katolske lekmannsorganisasjonen Notre-Dame de Chrétienté (Vår Frue av kristenheten), samler hvert år tusenvis av pilegrimer fra alle aldre og nasjoner i det som har vist seg å være en av de mest besøkte begivenhetene i Frankrike.

Pilegrimsferden samler i hovedsak tilhengere av den tradisjonelle latinske messen. Den kulminerer hvert år i en pontifikal høymesse etter tradisjonell romersk ritus (Vetus Ordo) i katedralen i Chartres, og i år ble den feiret av kardinal Gerhard Müller, prefekt emeritus for Dikasteriet for troslæren. Avslutningsmessen vakte nysgjerrighet hos store nasjonale medier, og for første gang siden pilegrimsferdens begynnelse ble den strømmet og overført direkte på en fransk nyhetskanal.

Til ære for en gammel tradisjon

Selv om pilegrimsvandringen er inspirert av den franske katolske poeten Charles Péguy, som 14 -17. juni 1912 foretok en fire dager lang pilegrimsreise fra Paris til Chartres for å be Jomfru Maria om forbønn for sin syke sønn, har Chartres vært et pilegrimsmål i århundrer.

I 876 donerte kong Karl III av Frankrike en av de viktigste relikviene i Frankrike til katedralen i Chartres: Jomfru Marias slør. Ifølge tradisjonen ble det kremfargede silkestoffet fra det første århundre båret av Jomfru Maria ved bebudelsen og fødselen.

Det antas at sløret først ble bevart i Konstantinopel, før den bysantinske keiserinnen Irene av Athen donerte det til Karl den store, keiseren av det karolingiske dynastiet som var ansvarlig for å forene det meste av Europa og spre kristendommen. Han ga dette i sin tur til barnebarnet sitt.

Sløret unnslapp brannen i katedralen i Chartres i 1194, da munkene beskyttet det i krypten. Det ble imidlertid ikke spart på samme måte under den franske revolusjonen i 1793, da det ble skåret i stykker. Bare to fragmenter overlevde, og disse er i dag utstilt i to relikvieskrin.

Den førtiandre årlige pilegrimsvandringen fra Notre Dame de Paris til Notre Dame de Chartres hedrer dermed en mer enn 1000 år lang pilegrimstradisjon. Antallet

18 000 deltakere er ny rekord i denne tre dager lange pilegrimsvandringens historie.

«Jeg vil se Gud»

Utstyrt med flagg og bannere og delt inn i avdelinger, vandrer pilegrimene som har en gjennomsnittsalder på 23 år, i tre dager fra solnedgang til soloppgang. Om natten slår de leir ved dagens mål.  Dagene fylles med muntre pilegrimssanger og bønner som blir sunget, og for de fleste går tiden overraskende fort.

«Pilegrimsvandringen vår har tre mål», sier Odile Téqui, kommunikasjonssjef for pilegrimsorganisasjonen Notre-Dame de Chrétienté, til National Catholic Register (NCR). Det ene er å formidle troens arv på en trofast og helhetlig måte, det andre å formidle Kirkens sosiallære for å oppmuntre til samfunnsengasjement. Det tredje målet er å evangelisere de som ikke tror eller ikke lenger tror og gjennom liturgiens skjønnhet  vise hva troen krever av oss.

Hver pilegrimsreise har et tema som velges og kunngjøres et år i forveien under pinsemessen. Årets tema, «Jeg vil se Gud», fokuserer på de siste ting, «et tema som ofte blir neglisjert eller forbigått fordi det anses som for vanskelig eller trist», bemerker Téqui.

«Dette er overraskende, ettersom de siste ting er hjørnesteinen i troen vår: å se Gud. De siste ting definerer håpet og gir menneskelivet mening, betydning og skjønnhet. Vi er alle pilegrimer på vei mot himmelen, vi er alle kalt til hellighet. Bare tanken på det evige liv gir mening til vår jordiske kamp.»

Pilegrimsvandringen hjelper pilegrimene til å vokse i tro og håp ved å bringe dem tilbake til det grunnleggende: bønn, eukaristi og bot. Dette er de tre beste måtene å komme ut av vår selvfokusering og vende oss mot Gud, legger hun til.

Téqui understreker at pilegrimsvandringens største styrke ligger i tradisjonen, som ikke tilpasser sitt innhold til samfunnsmessige endringer, men forblir trofast mot troens arv. Den er krevende, men sann. «Pilegrimene våre søker dette. De ønsker oppriktig å bli oppløftet. De uttrykker det med forskjellige ord, men alle uttrykker de sin tørst etter autentisitet, soliditet og transcendens.»

«Den andre styrken ved denne pilegrimsvandringen ligger i klarheten og praksisen i læren som får hver enkelt pilegrim til å se på livet sitt og oppmuntrer dem til å leve ut sin kristne tro i hverdagen», avslutter hun.

Fyller opp tanken med nåde og håp

Selv om flertallet av pilegrimene er franskmenn, kommer rundt 1500 fra utlandet, et antall som også vokser for hvert år. I år kom 50 av disse fra nord. Etter å ha hørt om Chartres-pilegrimsvandringen fra venner og deltatt på den for første gang i 2016, bestemte den 26 år gamle katolske ungdomslederen Max Martin Skalenius fra Göteborg i Sverige seg for å starte en svensk avdeling året etter.

«Det var den første nordiske avdelingen som ble med på pilegrimsvandringen til Chartres», sier Skalenius til NCA, «og jeg husker at fordi vi kommer fra et av de mest sekulære landene i verden, ble vi møtt med jubel av arrangørene»!

Siden den gang har Skalenius vært leder for den svenske avdelingen, som i økende grad består av unge konvertitter eller unge mennesker som er interessert i katolisismen.

Skalenius reflekterer over de mange hindringene og distraksjonene som hindrer oss i å se, høre og lytte til Gud i det moderne samfunnet, og understreker at på pilegrimsvandringen, der alle distraksjoner fjernes, lærer vi å stole på Gud i de vanskeligste tider, og mer enn noe annet lærer vi bønnens kraft.

«Sveriges omvendelse har alltid vært vårt kapittels spesielle intensjon», forteller Skalenius, «og i år trykket vi opp Maria Elisabeth Hasselblads bønn for Skandinavias omvendelse og delte den ut til andre pilegrimer, slik at også de kan be for oss.»

Fruktene av pilegrimsvandringen er tydelige og synlige, konstaterer Skalenius. Han forteller at flere nye presteseminarister i det svenske bispedømmet har deltatt på pilegrimsvandringen og fortalt om den rollen den har spilt i deres kallsprosess.

Skalenius er entusiastisk og full av håp, og sammen med noen venner har han de siste årene organisert en nordisk ekvivalent til Chartres-pilegrimsvandringen i Sør-Sverige, slik presidenten i Notre-Dame de Chrétienté har oppfordret hver avdeling til å gjøre.

«For meg og mange andre er det som om året kretser rundt pilegrimsvandringen til Chartres, som om året ikke er komplett uten den», sier Skalenius. «Det er som om vi får fylt opp tanken med nåde og håp, slik at vi kan overleve enda et år i vårt sekulære, ateistiske, sosialistiske og stadig mer islamske Sverige. Pilegrimsvandringen er virkelig en smakebit på hvordan den katolske vestlige kulturen og samfunnet en gang var og burde være», legger han til.

Å leve i en kristen tid

«Opprinnelig ble pilegrimsvandringen opprettet av en mindre gruppe franske katolikker som var lidenskapelig opptatt av den tradisjonelle latinske messen, for å spre og forsvare den sammen med tradisjonell lære og andakt,» sier den franske presten Matthieu Raffray til NCA. «Men i år ble jeg spesielt slått av antallet konvertitter, og til og med ikke-kristne som deltok på pilegrimsferden», tilføyer presten fra Institut du Bon Pasteur, som har deltatt på pilegrimsferden hvert år siden han var 7 år gammel.

Fader Raffray forklarer at det har vært en viss vekkelse av troen i Frankrike de siste fire årene, noe som kan sees i et økende antall dåp i landet.  Antallet konvertitter og ikke-kristne på pilegrimsferden til Chartres burde derfor ikke komme som en overraskelse.

«Unge mennesker er på jakt etter en autentisk, tradisjonell og stolt tro», forklarer den franske presten, som når mange konvertitter og omvendte gjennom sin populære Instagram-konto. «Disse unge menneskene, som ikke kommer fra katolske familier, flykter fra skuffelsene i den moderne verden og søker tilflukt i den tradisjonelle katolske troen. De er på jakt etter transcendens og sannhet, og tiltrekkes av tidløse ritualer.»

«Pilegrimsvandringen til Chartres viser virkelig hvordan tradisjonen er misjonerende, hvordan den evangeliserer», sier han. «Den er i stand til å nå dem som er langt fra kirken, og dem som har flyktet fra kirken.»

Pater Raffray hevdet at unge mennesker ikke er interessert i en kirke som prøver å være ung og i tiden, siden de kjenner verden og flykter fra den på grunn av dens farer og begrensninger. Han ser ikke bort fra at pave Frans’ restriksjoner når det gjelder feiringen av den tradisjonelle messen kan ha skapt en økende interesse for den gamle liturgien blant unge katolikker.

I sin tale mot påstanden om at pilegrimsvandringen er en form for avgudsdyrkende overtro eller forsøk på å undertrykke folkelig andakt ved å intellektualisere og åndeliggjøre troen, understreker pater Raffray at en pilegrimsvandring er en vakker handling av tro og nestekjærlighet, som følger en lang katolsk tradisjon. «Den består i å gi avkall på mange ting,  å skille seg fra sin egen komfort, akseptere frivillig lidelse, og  forene sin indre kamp og seg selv med Kristus for syndenes forlatelse og verdens frelse.»

Pater Raffray understreker viktigheten av og skjønnheten i fellesskapet og den gjensidige støtten under pilegrimsvandringen og avslutter: «I tre dager lever vi virkelig i en kristen tid, og opplever hva et virkelig kristent samfunn er. Pilegrimene er alle her for Kristus. De elsker Kristus, og de er glade og stolte over å være katolikker. De trenger ikke å gjemme seg, og de skammer seg ikke. Flaggene og fanene deres vaier høyt i vinden.»