Amerikansk ordenssøster avslutter 40 år i Bangladesh: utdannet prester og grunnlagt inkluderende skole

Søster Miriam Francis Perlewitz har i nær 40 år levd et stille, men svært virkningsfullt misjonsliv i Bangladesh. Hun har undervist i Den hellige skrift ved landets nasjonale presteseminar i Dhaka og var med på å etablere en skole der kristne, muslimer og hinduer går side om side.

Av Sumon Corraya, 10. februar 2026

I nesten fire tiår har søster Miriam Francis Perlewitz levd et stille, men ekstraordinært misjonsliv i Bangladesh, et land med muslimsk majoritet der katolikker utgjør en svært liten minoritet.

Som amerikansk misjonær, bibelforsker og lærer har hun formet generasjoner av katolske prester, samtidig som hun har vært med på å løfte skolearbeid på grasrotnivå for barn fra ulike trosretninger. I dag er hun blant de siste amerikanske ordenssøstrene som fortsatt tjenestegjør i landet. Og når høy alder gjør at hun nærmer seg avreise, trer historien hennes frem som et sjeldent vitnesbyrd om misjonærens utholdenhet, kvinnelig lederskap og tro levd i periferien.

Søster Miriam kom til Bangladesh i 1985, først for å undervise i Den hellige skrift på deltid ved Holy Spirit Major Seminary i Dhaka. Den gang sto landet overfor store utfordringer; utbredt fattigdom, begrenset tilgang til utdanning og omfattende analfabetisme. Tanken på at en kvinne skulle undervise fremtidige prester – og attpåtil i Sør-Asia – var uvanlig og kontroversiell.

Likevel ble all nøling raskt avvæpnet i det hun møtte studentene. «Studentenes vennlighet og imøtekommenhet, og også spørsmålene jeg bar på om hvordan Skriftens budskap kan anvendes i et muslimsk miljø, berørte meg dypt», sa hun til EWTN News.

I flere år delte hun tiden sin mellom Maryknolls presteseminar i USA og Bangladesh. Da Maryknoll stengte teologiskolen i 1992, tok hun en avgjørende beslutning: Hun skulle bli i Bangladesh på heltid. Det valget skulle få varige følger for Kirken i landet.

Å forme hyrder i et land med muslimsk majoritet

I mer enn to tiår underviste søster Miriam i Den hellige skrift ved Holy Spirit Major Seminary og formet generasjoner av prester – også menn som senere skulle bli biskoper og erkebiskoper. Bare det at hun var til stede, utfordret etablerte forventninger.

«Først og fremst ble det satt spørsmålstegn ved at jeg var kvinne og engasjert i et virke som ble regnet som et mannsfelt», fortalte hun. I starten nølte enkelte kirkelige myndigheter. Men seminaristene selv forsvarte hennes rolle. «Da studentene støttet meg og talte til min fordel, lot de meg fortsette.»

Det som fulgte, ble et nært samarbeid. Søster Miriam beskriver årene ved seminaret ikke bare som akademisk formasjon, men som en felles åndelig vandring. «Vi ble ‘ett’ i arbeidet», sa hun, forent om målet å gi evangeliet videre – «det gode budskapet om at Gud ble menneske, slik at mennesket igjen kan bli ett med Gud». For henne var dette alltid ment inkluderende og omfattet hele menneskeheten.

Tilnærmingen hennes forble den samme gjennom tiårene, selv om samfunnet i Bangladesh endret seg. «Jeg tror svaret finnes i hvert enkelt menneske», sa hun. «Nøkkelen til læring er å finne i det som ligger skjult i dypet av hver person.» Hun mente det var avgjørende – både for tro og for forandring – å skape et rom der studentene kunne snakke åpent om håp og lengsler.

En skole for verdier og inkludering

Søster Miriams misjonsvisjon var aldri begrenset til klasserommet ved seminaret. I de første årene kombinerte hun undervisning i Den hellige skrift med å holde sykurs for kvinner som var i ferd med å komme seg ut av narkotikaavhengighet. Å se deres besluttsomhet preget hennes syn på undervisning.

«Å se ønsket hos disse hardt prøvede sjelene om å overvinne sin avhengighet ga meg drivkraft til å motivere, oppmuntre og gi videre verktøyene de trengte for å nå håpene sine», sa hun.

Denne overbevisningen fikk et tydelig uttrykk på 1990-tallet, da hun sammen med søster Joan Cordis Westhues utviklet et nyskapende undervisningsopplegg kalt «Education for Life». Programmet tok opp selvfølelse, håndtering av sinne, kommunikasjon og personlig ansvar – temaer som i liten grad var til stede i en skoletradisjon preget av pugging.

«I reformprosessen må man begynne med ‘seg selv’, deretter ‘andre’ og til slutt ‘verden’», forklarte søster Miriam. Hun prøvde ut opplegget ved St. Gregory’s School i Dhaka. Reaksjonen fra en ung gutt ble stående. «Han fortalte meg at disse timene hadde forandret hele livet hans», sa hun, og smilte ved minnet.

Visjonen fikk etter hvert en fast ramme gjennom BACHA English Medium School, et inkluderende skoleinitiativ som søster Miriam var med på å grunnlegge. Her prioriteres menneskelige verdier, kritisk tenkning og livsferdigheter fremfor ren utenatlæring. BACHA samler kristne, muslimer og hinduer i de samme klasserommene – et stille, men sterkt vitnesbyrd om interreligiøs sameksistens i en splittet verden.

Som engelskspråklig skole midt i Dhaka er BACHA også bemerkelsesverdig rimelig. Khokan Gomes, far til en elev i sjette klasse, sa til EWTN News at skolepengene er «halvparten av det andre engelskspråklige skoler tar», samtidig som det akademiske nivået er høyt.

«Barna lærer raskt engelsk, fra å snakke til å skrive», sa han. «Denne skolen er en velsignelse for folk som meg.» Han la til at disiplin og moralske verdier står sentralt i skolens kultur.

For tidligere elev Sifat Ahmad, en muslim som gikk ved BACHA fra barnehage til og med O levels (som tilsvarer utgangen av vår ungdomsskole, overs. mrk.) var virkningen stor. «Jeg fikk ikke bare gode resultater på prøver», sa han, «jeg utviklet også selvtillit, engelskkunnskaper og lederegenskaper.» Han mener skolen var med på å forme ham «til et menneske med globalt perspektiv, utover bare akademiske prestasjoner».

Søster Miriam understreker at harmoni mellom trosretninger faller naturlig for barn. «Dette er et spørsmål voksne stiller», sa hun. «Barn skiller ikke mellom mennesker ut fra religiøs bakgrunn. De er venner og medvandrere på livets reise.»

Et ettermæle av stille forandring

Nå, i høy alder, forbereder søster Miriam seg på å forlate Bangladesh og avslutte et kapittel som få vil kunne gjenta. Hun er blant de siste amerikanske ordenssøstrene som fortsatt virker i landet – noe som både understreker hennes særegne vitnesbyrd og endringene i det globale misjonslandskapet.

Når hun ser fremover, sier hun at hun håper BACHA-arven blir kollektiv, og ikke knyttet til én person. «Én person kan ikke oppnå det 20 personer kan oppnå», sa hun. Budskapet hennes til elevene er enkelt, men ambisiøst: Med verdier og læringsverktøy kan de sammen gjøre Bangladesh «produktivt og til et forbilde for fremtidige generasjoner».

Forankret i deres ordenskarisma som er å forkynne Guds godhet og forsyn, bar søster Miriam denne visjonen langt utover USAs grenser. «Jeg ønsket å bringe denne kunnskapen om Gud til dem som kanskje aldri ville få høre den», sa hun.

Denne saken ble først publisert av EWTN News og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.