Pater José Clavería – tro, glede og engasjement i Trondheim

Pater José Clavería, St. Olav domkirkes nye prest, har allerede rukket å bli et kjent ansikt i Trondheim. Med over 30 års prestetjeneste og et sterkt engasjement for ungdom, bringer han både varme, tro og misjonsglede til menigheten.

Av Frøydis de Damas, 1. november 2025

Pater José Clavería(63) – med hjerte for ungdommen

«Nå har jeg vært i Trondheim i litt over en måned, og jeg er så langt svært imponert! St. Olav domkirkes menighet har tatt utrolig godt imot meg!» sier pater José (eller don Pepe som han også kalles) med et stort smil. Han har 33 års prestetjeneste bak seg, så han vet hva han snakker om.

«Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, og det hjelper meg når jeg nå skal lære norsk. Jeg begynte med duolingo i august, og en uke etter at jeg ankom feiret jeg min første messe på norsk. Nå går jeg på norskkurs tre dager i uka. Jeg prøver å finne bøker om spennende temaer, for da lærer jeg fortere, samt å prøve å snakke mest mulig om ting jeg brenner for og ønsker å formidle. Slik var det også da jeg lærte andre språk, som f.eks tysk og italiensk. Jeg kjenner også igjen mange ord som er veldig like på de språkene jeg allerede kan.»

St. Olav domkirkes nye prest har vært fastboende både i Wien, Milano og England, og har en variert arbeidserfaring både som prest og lærer. Men hvordan begynte det?

«Jeg vokste opp i den baskiske byen San Sebastian, en by på størrelse med Trondheim, ved Atlanterhavet. Klimaet er ganske varmt, men også svært regnfullt, noe som gjør regionen til en av de grønneste i Spania. Mine foreldre var hengivende katolikker, og ønsket å ha så mange barn som Gud ville gi dem. Hadde det ikke vært for dette, hadde jeg nok ikke eksistert, ettersom jeg er det tiende av i alt tolv barn. Det var en god familie å vokse opp i, sterkt preget av den katolske tro. Samtidig ble flere av mine søsken svært tiltrukket av de store samfunnsomveltningene på slutten av 60-tallet, og endte opp med å forlate kirken til fordel for nye ideologier. Jeg sto da overfor to valg, å følge mine søsken og forlate alt, eller å holde meg til mine foreldre. Det var ikke noe lett valg. Mine foreldres måte å leve ut den katolske troen på var i stor grad preget av moral og plikt, og mindre av skjønnheten og rikdommen ved de kristne mysterier. Samtidig så jeg hvordan livene til mine eldre søsken var preget av forfall, så jeg bestemte meg for å bli værende, til tross for noen problematiske aspekter.»

Å beholde troen gjennom ungdomsårene er for mange en svært stor utfordring. Da José begynte å studere tok livet en ny vending.

«På universitetet traff jeg en gruppe studenter som var morsomme, smarte og samtidig omsorgsfulle. Jeg så i måten de oppførte seg på, hva de fylte tiden sin med og hvilke bøker de leste, noe som tiltrakk meg veldig. De viste seg å være katolikker tilhørende en bevegelse kalt «Fellesskap og Befrielse» (Comunione e Liberazione), og jeg bestemte meg for å slutte meg til dem. Gjennom denne bevegelsen ble min katolske tro fornyet og forsterket, noe som kom til å prege hele livet mitt. Jeg var jo klar over at Kristus hadde gitt alt for meg, og jeg fikk kjenne hvordan Han gjorde alle livets aspekter hundre ganger bedre. Jeg ville studere, ikke for gode eksamensresultater, men fordi jeg ville vite sannheten. Hele livet mitt ble forandret; relasjonen til venner og familie, hele min livsførsel, og dette overbeviste meg om at jeg var på rett vei.»

Til å begynne med tenkte den unge José at Gud ønsket at han skulle gifte seg og stifte familie.

«Jeg studerte juss og økonomi, og tenkte at jeg skulle gå i min fars fotspor innen urbanisme, som advokat og økonom, og med en stor familie. Samtidig var jeg svært inspirert av livene til de to prestene i menigheten, som faktisk begge skulle vise seg å bli utnevnt til biskoper senere. Jeg følte at siden Jesus hadde gitt alt for meg, burde jeg også gi alt for Gud. Tanker begynte å melde seg om at det kanskje var Guds vilje at jeg skulle bli prest. I begynnelsen prøvde jeg å stå imot, men til slutt ga jeg etter, og det har gitt meg enormt mye glede. Jeg har aldri angret på dette valget, og jeg føler at min kapasitet som far har økt gjennom min tid som prest.» 

I 1999 ble pater José med i Hellige Karl Borromeus brorskap, som er en del av Fellesskap og Befrielse-bevegelsen. «Jeg var først kun vanlig prest, men da jeg møtte dette brorskapet var det to ting som rørte meg. Den første var det å leve i fellesskap, vanligvis 3-5 prester sammen. Det andre var å være tilgjengelig for misjonsarbeid der biskopene ønsker å sende oss. Disse tingene ble også svært viktige for meg i min utvikling som prest. De fleste endringer i kirkehistorien har blitt fremmet av ordensfolk og prester. Bare tenk på alle de ulike ordener som finnes og hva de har betydd for utviklingen av kirken til slik som vi kjenner den i dag.»

I et brorskap av prester bor man i samme hus, men arbeider i samfunnet utenfor. «Vi har 1-2 tidebønner sammen hver dag, og ellers har vi felles måltider noen dager i uken,» forteller pater José.

De 33 årene som prest har vært varierte og spennende. Han føler seg særlig kallet til å være en «europeisk misjonær», med spesielt fokus på barn og unge. Størstedelen av tiden har han jobbet med å undervise unge i alderen 14-19 år.

«Som vår nyutnevnte kirkelærer, hellige John Henry Newman, sa: det er viktig å utdanne hele mennesket gjennom instruksjon fra hjerte til hjerte (hans motto var «cor ad cor loquitur»). Tenk deg en lærer som taler til en elev som lever i destruktive omgivelser. Skal man lære eleven latin eller matematikk, må man ta dette med i betraktningen. På denne måten kan man hjelpe eleven til å være mer åpen og nysgjerrig, og få bedre tro på seg selv, slik at vedkommende lettere kan ta inn lærdommen man ønsker å formidle.»

«Mitt hovedfag var religion. Det var viktig for meg å formidle at troen er den høyeste form og det høyeste uttrykk for fornuften. De står ikke i motsetning til hverandre. Innimellom underviste jeg også om andre religioner, hvor jeg sammenlignet dem med den kristne tro. Alle religioner er jo menneskers ulike innfallsvinkler for å komme i kontakt med Gud. Kristendommen skiller seg slik ut ettersom det i mindre grad handler om dette, og i større grad om at Gud kommer til oss, gjennom inkarnasjonen, så det virkelig blir et møte mellom Gud og mennesket. Når de unge begynner å forstå dette, kan det gjøre en stor forskjell i deres liv. Jeg skal faktisk snakke om dette i kveld med de unge som kommer til engelsk messe med påfølgende kveldsmat. Det startet med at de kom til meg og ønsket svar på ulike spørsmål om troen. Jeg begynte da med det jeg har kalt «Sannhetens halvtime», hvor jeg først snakker i et kvarter, og hvor de unge etterpå kan stille spørsmål. Så langt har det blitt svært godt mottatt, og jeg ser frem til å forsette med dette.»

Selv om hovedfokuset i hans virke har vært på ungdommer, har pater José også bl.a. vært rektor ved en skole i Milano for barn fra barnehagealder og oppover. «Vi pleide å spise sammen med barnehagebarna en gang i uken. Det var virkelig ukens høydepunkt! Å se øynene deres, så åpne og nysgjerrige på verden rundt, er for meg en sterk invitasjon til selv å bli mer åpen, ukomplisert og takknemlig, som dem.»

Høsten har satt sitt preg på Trondheim, og gjennom kontorvinduet sitt har pateren utsikt mot Nidelven, omkranset av trær i sine vakreste høstfarger. I bokhylla opptar en samling av Sigrid Undsets bøker en anseelig del av hylleplassen. «Jeg er en stor fan av bøkene hennes! Min far gav meg bøkene om Sigrid Lavransdatter og Olav Audunssøn da jeg var tenåring. Jeg satte stor pris på å lese dem,» sier han.

Nå skal tiden brukes på å bli enda bedre kjent både med menigheten og byen. «Det er fantastisk å møte så mange mennesker som ønsker å komme nærmere Kristus og lære mer om troen! Det er virkelig fundamentet til en levende menighet,» sier pateren ivrig om sin nye arbeidsplass. «Dessuten er jeg svært glad i den norske naturen, og særlig det å bestige fjell, enten til fots eller på ski. Jeg ser veldig frem til å tilbringe min første vinter her, og håper at noen fra menigheten vil bli med på tur. Jeg vil gjerne lære meg langrenn, ettersom jeg allerede behersker både slalåm og randonné. Forhåpentligvis kan det også bli noen klatreturer etterhvert. Kanskje vil de unge bli med meg på tur,» smiler han. «Det å gå på tur sammen gir rom for gode samtaler. Gud kommuniserer også med oss gjennom naturen. For meg er det svært viktig å tilbringe tid i naturen, fordi jeg der virkelig kjenner Guds nærvær, han som har skapt alle ting. Alt dette kan ikke virkelig forstås uten gjennom Gud.»