Newman og den nye ultramontanismen

KOMMENTAR: Den nyeste kirkelæreren i Den katolske kirke ville utvilsomt beklage det 21. århundres utgave av heresi.

På Allehelgensdag ble den hellige John Henry Newman utropt til kirkelærer i Den katolske kirke. George Weigel viser hvordan Newmans tenkning motsier dagens ultramontanisme og forsvarer en ekte utvikling av Kirkens lære.

Av George Weigel, 13. november 2025

Proklamasjonen på Allehelgensdag av den hellige John Henry Newman som kirkelærer i Den katolske kirke, var helt på sin plass — om enn ikke uten en viss ironi.

Først det gode.

Newman var en av de mest kreative kristne tenkerne på 1800‑tallet, en sannhetssøker hvis livslange søken etter Kristi åsyn førte ham fra evangelikalisme via reformorientert, høykirkelig anglikanisme til katolisismen. Langs denne tidvis steinete veien ble Newman misforstått og baktalt, frustrert av kirkelig byråkrati og hjemsøkt av prestelige misunnelser.

Likevel førte livets omskiftelser ham til å skrive flere av sin tids mest betydningsfulle bøker — verk som fortsatt gjør seg gjeldende halvannet århundre senere: Apologia Pro Vita Sua (sammen med Augustins Confessiones en av de store kristne selvbiografiene); The Idea of a University (obligatorisk lesning for alle som arbeider ved høyere utdanningsinstitusjoner som hevder å være katolske); og An Essay in Aid of a Grammar of Assent (et mesterverk i både troens filosofi og psykologi). Hans Parochial and Plain Sermons er homiletiske og stilistiske perler, og Prayers, Verses, and Devotions gir rik åndelig lesning.

Og så er det An Essay on the Development of Christian Doctrine.

Denne briljante utlegningen av hvordan læren utvikler seg organisk innenfra, uten å fortrenge eller forvrenge sannhetene i den bibelske åpenbaringen eller i den kristne tradisjon, førte ikke bare Newman til fullt fellesskap med Den katolske kirke. I århundret etter utgivelsen i 1845 bidro essayet til å skape de teologiske forutsetningene for muligheten av Det annet Vatikankonsils lære om Kirken, om guddommelig åpenbaring, om religionsfrihet, om økumenikk og om forholdet mellom kirke og stat.

Videre er Newmans kriterier for å skille mellom ekte utvikling av læren og feilaktige brudd med tradisjonen fortsatt en kraftig tilbakevisning av dem som hevder at Kirken under Vatikankonsilet gjennomgikk et «paradigmeskifte».

Overfor en slik påstand er jeg trygg på at vår nyeste kirkelærer ville svare (med større eleganse enn jeg kan mønstre) at slike utsagn vitner om uvitenhet om hva et «paradigmeskifte» er, uvitenhet om hvordan læren utvikler seg — eller begge deler.

Selv om Newman i dag er en målestokk for katolsk ortodoksi, ble han i sin samtid møtt med dyp mistro av 1800‑tallets ultramontanister, hvis absurd vidtgående syn på pavelig ufeilbarlighet tenderte mot å gjøre paven til et orakel som talte guddommelig garantert sannhet om nær sagt et hvilket som helst emne.

Newmans langt mer presise forståelse av både realiteten og grensene ved pavelig ufeilbarlighet vant frem på Det første Vatikankonsil, men forverret samtidig hans forhold til den engelske medkonvertitten kardinal Henry Edward Manning, en leder for den ultramontanistiske leiren. Likevel var det Newman — ikke Manning — som i sitt Letter to the Duke of Norfolk ga det mest overbevisende forsvaret i Storbritannia av det Vatikan I hadde lært om paven og pavedømmet.

Pave Leo XIII satte en stopper for ultramontanistenes anti‑Newman‑kampanje ved å utnevne Newman til kardinal — en av de første historiske handlingene i et av de viktigste pontifikater på flere hundre år. Derfor var det vere dignum et iustum at den nye Leo, den fjortende med dette pavenavnet, skulle erklære Newman for kirkelærer (jeg kan for øvrig berette at Johannes Paul II under en middag i desember 1997 sa at han håpet Newman en dag ville bli Doctor Ecclesiae, en oppfatning som sikkert ble delt av Benedikt XVI).

Ironien ved at Newman får denne sjeldne æren nettopp nå, ligger i at Kirkens enhet trues av en gjenoppblomstring av ultramontanismen: ikke den gamle, reaksjonære modellen fra 1800‑tallet, men en ny hybrid som forener katolsk progressivisme på idéplanet med liberal autoritarisme i Kirkens styring. Det er en type ultramontanisme som får kommentatorer til å beskrive respektfulle uenigheter med enkelte aspekter av pave Frans’ lære som «ikke bare uenighet med, men fiendtlighet mot, den avdøde pavens magisterium». Den latterlige anklagen — egentlig en bakvaskelse — var ikke uvanlig de siste tolv årene. Var den en faktor i august i år, da tre fremragende faglige medarbeidere ble summarisk avskjediget ved Sacred Heart Major Seminary i Detroit? Uansett ligner progressiv ultramontanisme sin reaksjonære forgjenger ved at den forsøker å understøtte svake argumenter gjennom appeller til pavelig autoritet.

De nye ultramontanistene kan være like brutale som de gamle i sin forfølgelse av utforskende teologi — en intellektuelt lammende og kirkesplittende praksis som ble skarpt kritisert på Vatikan II. Den hellige John Henry Newman, kirkelærer, var dypt urolig over den gamle ultramontanismen. Han ville utvilsomt — og elegant — beklage dens speilbilde i det 21. århundre.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register (NCR), en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.