Trient-konsilet 480 år etter: en blåkopi for katolsk fornyelse

KOMMENTAR: Det økumeniske konsilet fra 1500-tallet viser oss hvordan Kirken kan samles og gjennomføre autentisk reform.

Pater Joseph Thomas, 16. desember 2025

Konsilet begynte, som mange konsiler, i en krisetid. På den ene siden var det uroen i kristenheten etter Martin Luthers reformforsøk og hans påfølgende brudd med Den katolske kirke. Men den tyske teologen var bare én av mange stemmer som, minst et århundre tidligere, hadde etterlyst endring. Misbruk av kirkelige embeter som inntektskilde, handel med avlat og slapp moral blant presteskapet hadde allerede vært punkter reformatorer samlet seg om.

Den avdøde historikeren John O’Malley påpeker i sin klargjørende fremstilling av konsilet, at Kirkens situasjon var mer sammensatt enn de negative stereotypiene vil ha det til som fortsatt lever i den allmenne forestillingen. Reformforsøk hadde vært i gang en tid før Luthers innsats. Likevel begynte både katolikker og protestanter, kort tid etter den tyske munkens ekskommunikasjon i 1521, å etterlyse et økumenisk konsil for å møte de alvorlige problemene Kirken sto overfor.

Selv med sterk støtte fra den tysk-romerske keiser Karl V, som så Trient som et middel til å skape enhet i sitt rike, gjorde de politiske og kirkelige forholdene at ideen ikke lot seg realisere på mer enn to tiår.

Kort tid etter sitt valg i 1534 forsøkte pave Paul III å innkalle til et konsil og aksepterte etter hvert Karls forslag om å holde det i Trient. Byen, like sør for Alpene, lå innenfor det tysk-romerske riket og kunne regnes som tysk territorium, i tråd med lutheranernes krav.

I 1544 ryddet en fredsavtale mellom Karl og Frankrikes konge endelig vei for et konsil. Og 13. desember 1545 ble den økumeniske forsamlingen høytidelig åpnet, med 31 biskoper og 48 teologer og eksperter i kanonisk rett til stede som rådgivere.

Etter en prosesjon gjennom Trients gater samlet deltakerne seg i katedralen St. Vigilius, konsilets viktigste møtested. Forsamlingen vedtok en rekke sammenhengende mål: å møte den protestantiske reformasjonen, å søke reform innenfor «geistligheten og det kristne folk», og å styrke kristenheten mot ytre fiender — særlig det ekspanderende osmanske riket.

Trient-konsilet kunne arbeide mot slike ambisiøse mål med en overnaturlig overbevisning om at Den hellige ånd er hovedaktøren i hvert konsil. I sin bulle fra 1542, som sammenkalte Trient-konsilet, uttrykte Paul III håp om at Gud ville opplyse konsilet med «lyset av sin visdom og sannhet». Konsilets første vesentlige dekret var en alvorlig formaning til de troende i Trient og til konsildeltakerne om å leve i en kristen ånd av bønn, sakramentalt liv og askese, slik at Kirken rikelig kunne motta den guddommelige hjelps gave.

Denne bønnens ånd ble ledsaget av pastoral nestekjærlighet og alvorlig studium. Tidlig i konsilet gjorde pave Paul III det klart at Trient skulle fordømme villfarelser, men ikke rette særskilte fordømmelser mot reformatorene som personer. Konsilet skulle utføre det møysommelige arbeidet med å undersøke de teologiske og pastorale spørsmålene som sto på spill.

Når det gjaldt de teologiske spørsmålene, ble det holdt «særkongregasjoner», der teologer la frem ulike syn på bestemte punkter mens biskopene lyttet i stillhet. Senere møttes biskopene i «generalkongregasjoner» for å drøfte temaene og komme til enighet. Deretter ble et utkast til dekret utarbeidet av en mindre gruppe biskoper og teologer, revidert gjennom flere generalkongregasjoner og til slutt vedtatt i en formell offentlig sesjon.

Konsilet besluttet at hvert læremessige dekret skulle ledsages av et reformdekret med konkrete retningslinjer for Kirkens lov og liv. Disse ble utarbeidet av pavelige legater eller eksperter i kanonisk rett og deretter drøftet i generalkongregasjonene.

Til tross for to lange avbrudd — 1547–1551 og 1552–1563 — som skyldtes pestutbrudd, ulike politiske spenninger og sterke interne uenigheter, lyktes konsilet i å enes om et bredt sett av spørsmål. Mer enn 30 læremessige og reformmessige dekreter ble proklamert i 17 offentlige sesjoner.

Som forventet behandler Trients læredokumenter flere sentrale punkter i katolsk tro, utfordret av reformatorene: kanon for Den hellige skrift, hvordan mennesket blir rettferdiggjort av Gud i Kristus, sakramentene og prestedømmets natur. Likevel nøyde konsilet seg ikke med å avvise protestantisk lære, men søkte å fremstille Kirkens lære positivt — og unngikk i den sammenheng et altfor teknisk språk. Hver læremessige uttalelse ble fulgt av en liste «kanoner», som formelt fordømmer konkrete påstander i strid med den læren som nettopp var definert.

Det banebrytende dekretet om rettferdiggjørelsen er et tydelig eksempel på styrken i konsilets undervisningsform. Teksten var resultatet av sju måneders arbeid, med 44 særkongregasjoner og 61 generalkongregasjoner. Dokumentet gir et rikt bilde av hvordan mennesket mottar frelsen i Kristus: gjennom en nåde som gis uten fortjeneste fra menneskets side, men som samtidig forutsetter menneskets frie samtykke og samarbeid.

Trients utdyping av katolsk lære ble ledsaget av et ikke mindre betydningsfullt arbeid for praktisk reform i Kirkens liv. Konsilfedrene var, på tross av sine ulike perspektiver, klare over at et helligere liv blant Kirkens medlemmer ville være en av de beste veiene for å møte splittelsen som reformasjonen hadde ført til. Derfor innførte Trient for første gang presteseminaret som institusjon for utdanning av fremtidige prester — ment å være et seminarium, et «såbed», for Kirkens tjenere. Konsilet ga også ulike bestemmelser for å sikre at biskopene skulle være ekte hyrder for sine flokker, og for å stanse misbruket av kirkelige embeter for økonomisk vinning — blant annet i reformdekretet som fulgte dekretet om rettferdiggjørelsen.

Slike resultater ble muliggjort av det tålmodige arbeidet til mer enn 250 biskoper og ordensoverordnede som, på ulike tidspunkt hadde stemmerett i konsilet, av nær 50 teologer og andre eksperter i kanonisk rett, og av flere ledende skikkelser — særlig pave Pius IVs legat til konsilet, kardinal Giovanni Morone — hvis diplomatiske evner var avgjørende for å føre forsamlingen videre.

Trient-konsilet skulle dermed, til tross for mange hindringer, legge grunnlaget for en genuin fornyelse i Kirken i årene som fulgte. Denne milepælen i Kirkens historie viser hvordan Guds folk kan samles for å gjenoppdage de grunnleggende elementene i sitt liv: Guds ord, eukaristien og de øvrige sakramentene, og den pastorale tjenesten hvor Kristus på en særskilt måte gjøres nærværende for sitt folk.

Ved å følge en slik vei kan Den katolske kirke svare mer effektivt på de mange krisene den møter i seg selv, i forholdet til sine adskilte brødre og i verden for øvrig.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.