Guds tjenerinne søster Thea Bowman: Stemmen trengs «mer enn noensinne»

Søster Thea Bowman, en afroamerikansk Guds tjener, ble kjent for sin evne til å bygge broer og for en profetisk stemme som utfordret Kirken til å omfavne svarte katolikker og deres kultur. Nå er den lokale fasen i helgenkåringssaken hennes avsluttet i bispedømmet Jackson, og dokumentene sendes til Vatikanet.

Av Tessa Gervasini, 4. mars 2026

Ifølge dem som kjente henne, fremstår den afroamerikanske Guds tjener søster Thea Bowmans evne til å bygge bro over skiller som et vitnesbyrd vi trenger i dag. Helgenkåringssaken hennes kan også åpne en vei for andre afroamerikanere på vei mot helgenstatus.

Mer enn tre tiår etter sin død bør Bowman huskes for «karismaen sin, gavene sine, sin profetiske stemme, sin karismatiske personlighet og et svært sterkt engasjement for Kirken – for det å være katolsk», sa biskop Joseph Kopacz i bispedømmet Jackson i Mississippi til EWTN News.

Bowman, som var barnebarn av en slave, utfordret Kirken i det 20. århundre til å konfrontere sin historie med rasebasert ekskludering og til å omfavne svarte katolikker, gjennom sitt arbeid som forsker, lærer og foredragsholder.

Bispedømmet Jackson avsluttet 9. februar den lokale behandlingen av hennes mulige helgenkåring, etter at Kopacz åpnet saken i november 2018. Dokumentene sendes nå til Vatikanets Dikasterium for helgenersaker.

«Folk over hele verden vil være veldig begeistret og vil feire det vi håper blir anledningen til hennes helgenkåring. Og det er fordi mennesker, både katolikker og ikke-katolikker, blir trukket mot historien hennes», sa Veryl Miles, jusprofessor og leder for Sister Thea Bowman Committee ved The Catholic University of America, til EWTN News.

Søster Theas liv og arv

Bowman ble født 29. desember 1937 i Yazoo City i Mississippi, og fikk navnet Bertha Elizabeth Bowman. Familien var metodister, men Bowman kjente seg kalt til den katolske troen allerede som barn.

«Da hun var ni år gammel, fortalte hun foreldrene sine at hun ønsket å bli katolikk. Søstrene som underviste på skolen, i menigheten hun tilhørte, gjorde et så sterkt inntrykk på henne. Seks år senere sluttet hun seg til deres ordensfellesskap», sa Kopacz.

Hun trådte inn hos Franciscan Sisters of Perpetual Adoration som 15-åring og begynte ved Viterbo University, som ble drevet av fransiskanersøstrene. Tre år inn i formasjonen tok hun ordensnavnet Thea, som betyr «av Gud», og er en variant av farens navn, Theon.

«Hun var så fokusert på å tjene Herren som ordenssøster, og i dette fellesskapet, fordi de hadde elsket henne helt fra hun var liten», sa Kopacz. Bowman visste: «Dette er dem jeg kjenner. Dette er dem jeg elsker. Det er her jeg vil være.»

Hun var den første og eneste afroamerikanske kvinnen i sitt ordensfellesskap. Hun møtte ofte rasisme både i og utenfor Kirken, noe som gjorde henne til en tydelig forkjemper for svarte menneskers verdighet, deres kultur og svart katolsk spiritualitet.

Bowman fortsatte studiene ved The Catholic University of America, der hun tok doktorgrad i engelsk i 1972. Hun var med på å grunnlegge National Black Sisters’ Conference og underviste i universitetets første kurs i svart litteratur.

Bowman, som underviste i mange år, var «en mesterlig lærer», sa fransiskanerinnen Charlene Smith fra Franciscan Sisters of Perpetual Adoration, en nær venn av Bowman og medforfatter av biografien «Thea’s Song», til EWTN News.

Smith og Bowman møttes i 1954 i La Crosse i Wisconsin, ved St. Rose Convent. «Hun var akkurat som meg. Vi ville begge bli fransiskanerinner, vi ville begge undervise, og vi ville begge studere engelsk på universitetet – og vi gjorde alle tre tingene», sa Smith.

Etter at Bowman hadde reist bort for videre studier, vendte hun tilbake til La Crosse og begynte å undervise på engelskavdelingen ved Viterbo Universitet. Smith kom også tilbake, og ble skolens studentdekan.

«Da jeg kom tilbake til La Crosse, sa de at jeg burde passe meg for søster Thea Bowman, fordi hun var ‘den mektigste kvinnen på campus’. De visste ikke at vi var svært gode venner», sa Smith.

«Som studentdekan kunne jeg gå inn i alle klasserom. Jeg gikk inn i Theas klasserom, og hun kom alltid springende inn med en sang, og fikk alle i et skikkelig godt humør», sa Smith.

Bowman underviste også i menigheter om svart liturgi og musikk. Etter hvert begynte hun å tale på nasjonalt nivå, og ble den første afroamerikanske kvinnen som talte for USAs bispekonferanse.

Hun brukte ofte musikk i evangeliseringen og for å bygge broer mellom rasegrupper, og ble en viktig bidragsyter til utviklingen av «Lead Me, Guide Me», den svarte katolske salmeboken som ble publisert i 1987.

Smith mintes Bowmans fantastiske og «magnetiske» personlighet. «Vi var invitert til en middag på et hotell, og hun skulle holde en tale. Vi kom tidlig, så vi satte oss i lobbyen … en pianist fra Argentina spilte sanger fra ‘Porgy and Bess’, og Thea reiste seg og begynte å synge ‘Summertime’.»

«Hun fikk stående applaus og måtte synge en gang til», sa Smith. «Jeg tror en av de største gavene og nådene i livet mitt var vennskapet med henne. Hun var veldig god mot meg, og hun var veldig god mot alle hun møtte.»

Bowman døde 30. mars 1990, 54 år gammel, av brystkreft. Hun ble gravlagt på Elmwood Cemetery i Memphis i Tennessee, ved siden av foreldrene sine.

Betydningen av helgenkåringssaken

Bowmans vei mot helgenstatus kan få særlig betydning i dag, i en tid preget av splittelse, sa Smith, fordi hun forkynte at vi «alle er mennesker, og vi bør elske alle».

«Hun var ikke interessert i en smeltedigel i det hele tatt. Hun var mer opptatt av en salatbolle, fordi hun sa: ‘I en salat beholder folk sin identitet, mens i en smeltedigel blir alt most sammen’», sa Smith.

Bowman «ønsket alle velkommen i Kristi universelle legeme», sa Kopacz. «Hun sa at Kirken må være virkelig universell, og omfavne ulike kulturer og alle gavene som mennesker bringer med seg.»

«Så i dag, mer enn noensinne, trengs den stemmen i samfunnet vårt, når vi står i fare for å bli mer splittet», sa Kopacz. «Jeg synes det passer perfekt for vår tid og vår Kirke.»

«Budskapet hennes er så universelt», sa Miles, særlig når det gjelder «å forstå forholdet mellom tro og identitet blant Kirkens medlemmer».

«Hun forsto og formidlet så vakkert at vi er mennesker av tro, og vi er mennesker med identitet. Kirken er en global kirke. Så mange ulike mennesker tilhører denne Kirken – mennesker av forskjellige raser, etniske grupper og nasjonaliteter.»

«En drivkraft» for andre afroamerikanere på vei mot helgenstatus

Per i dag finnes det ingen helgenkårede afroamerikanske helgener, men Kirken ærer svarte helgener fra andre land, blant andre den hellige Josephine Bakhita, den hellige Martin de Porres, den hellige Monica av Hippo og den hellige Augustin av Hippo.

Bowman er en av sju afroamerikanske katolikker med aktive helgenkåringssaker, ofte omtalt som «Saintly Seven». Gruppen omfatter også den ærverdige Pierre Toussaint, den ærverdige mor Mary Lange, den ærverdige mor Henriette Delille, den ærverdige pater Augustus Tolton, Guds tjener Julia Greeley og Guds tjener frater Martin de Porres Maria Ward.

Allerede før en mulig helgenkåring vil Bowman «trekke oppmerksomhet» mot denne gruppen, sa Kopacz. Dersom hun blir erklært ærverdig – noe biskopen forventer – mener han at Bowman vil være en drivkraft for at de andre afroamerikanske sakene skal komme videre.

«Hun kommer til å være en viktig del, og hun vil bidra til at de andre sakene beveger seg fremover», sa han.

Fordi mange «kan kjenne seg igjen» i Bowmans historie, som er så samtidig og så spesiell, sa Miles idet hun også håper at de andre historiene om de sju katolikkene «vil bli løftet frem» gjennom hennes sak.

«Folk vil bli mer interessert i å lære om de andre afroamerikanerne som er i helgenkåringsprosessen, fordi deres historier også er helt særegne», sa Miles.

Denne saken ble først publisert av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.