Lær meg å kjenne dine veier

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 12. oktober 2025

«Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg fikk i eie, er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede, jeg aldri feil på målet ser,
og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer.»

Denne vakre hymnen, skrevet av Jacob Pauli og sunget på en nydelig folketone fra Åseral, utrykker det samme som Salme 25 i Davidsalmene; det å føle trygghet, det å føle at Gud er nær. Salme 25, Davidsalmen, den begynner med ordene: «Til deg, Herre, løfter jeg min sjel.» Det er et uttrykk for tillit, overgivelse og et ønske om å vandre på Herrens veier, slik som også Paulis hymne gjør det. Den troende vender sitt indre blikk mot Gud og sier med hele sitt vesen: Jeg stoler på deg, led meg. I denne salmen møter vi en bønn som er både ydmyk og håpefull – en sjel som erkjenner sin svakhet, men som søker Guds barmhjertighet.

Når vi ber denne salmen med vårt hjerte, gjenkjenner og ser vi den som en pilegrimsbønn. Vi er alle på vei, pilegrimer, og veien, det er Kristus selv – «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Derfor blir salmistenes rop om å bli lært Guds veier til en bønn om å vokse i Kristi likhet. Vi ber ikke bare om å få vite hva vi skal gjøre, men vi ber om å få et hjerte som forstår Guds vilje og finner glede i den.

Paulis Hymne «Lær meg å kjenne dine veier» gir stemme til den samme lengselen. Ordene rommer bønn om innsikt og tålmodighet. «Lær meg å kjenne dine tanker og øves i å tenke dem!»  – dette er ikke bare poesi, men en kristen holdning til livet: å søke visdom, ikke i stolthet, men i overgivelse. I den katolske tradisjonen er dette selve kjernen i disiplenes vei, der vi daglig forsøker å forme vårt sinn etter Kristi sinn. I siste vers i hymnen synger vi:

«Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet,
den som kan tusen stjerner tenne når lykkens sol for meg går ned.»

Både Davidsalmen og hymnen uttrykker et dypt forhold mellom Gud og menneske. Mennesket erkjenner sin skrøpelighet og behov for nåde, Gud svarer med tålmodig kjærlighet. Vi blir minnet om at Guds veier ikke alltid er våre veier, og at hans tanker er høyere enn våre tanker. Derfor trenger vi stadig å vende tilbake til bønn, Skrift og sakramenter, de hellige veier hvor Gud lærer oss å kjenne ham.

Å lære Guds veier er derfor ikke et slags blaff, et øyeblikks innsikt, det er en livslang vandring.

Det er å la hjertet formes av Guds ord, å leve i tillit selv når veien synes skjult, og å tro at Gud leder alle ting mot sitt gode mål. Når vi i dag synger «Lær meg å kjenne dine veier», stiller vi oss i samme strøm av tro som salmisten, apostlene og alle de hellige, alle de som har gått foran oss. Det er en bønn som alltid blir hørt, fordi den springer ut av lengselen etter Gud selv.

Måtte vi, som Maria, si vårt stille fiat – «La det skje meg etter ditt ord» – og dag for dag lære å gå på de veier som fører til fred, sannhet og evig liv.