I dag hos profeten Jesaja møter vi en tekst som er skrevet i forbindelse med en av de mest traumatiske opplevelsene i folkets historie, fangenskapet i Babylon.
Det er tilfredstillende å stå nær et absolutt imperativ! Ja, slik kan én stå og bli rent rørt av eget anlegg for storhet, før man tenker, ‘Men det haster vel ikke så fælt’ — og går hjem og skrur på TV’en.
Kristi Legeme, gitt for oss, er i særlig grad hans hellige Hjerte, brennende av kjærlighet til mennesket og på samme tid bristende av sorg ved å se denne kjærligheten spyttet på, forkastet, angrepet.
Når kristenretten vil at kirker skal bygges over landet, er det ikke først og fremst for å muliggjøre demokratisk sammenkomst; det er for at folket som helhet skal samles ved Herrens altar for å motta hans Legeme og Blod, grunnlaget for den nye, evige pakt som så skal gi landet skikk i form av fellesskap utgått fra bevissthet om brorskap.