EWTN Norge forklarer: Hvordan velges den kaldeiske kirkens neste patriark?

Kardinal Louis Raphael Sakos avgang gjør at den kaldeiske kirkens patriarksete står ledig. Det reiser også spørsmålet om hvordan hans etterfølger blir valgt.

Av Georgena Habbaba, 13. mars 2026

Pave Leo XIV kunngjorde denne uken at han hadde akseptert avgangen til den kaldeiske patriarken, kardinal Louis Raphael Sako, fra ledelsen av den kaldeiske kirken i Irak og i hele verden, etter mer enn et tiår i tjeneste preget av store pastorale og politiske utfordringer.

Avgangen reiser spørsmål om tidspunktet for dette skrittet, særlig sett i lys av utfordringene Irak, som huser det kaldeiske patriarksetet, står overfor, og den bredere krisen i Midtøsten, preget av krigens redsler og fornyede konflikter.

Men for de troende som ser mot fremtiden, kan andre spørsmål være enda mer presserende: Hva blir det neste i denne overgangsperioden, og hvordan velges en etterfølger til patriarken som har gått av? Dette skjer i en tid da kirken i Irak og de østlige landene mer generelt står overfor grunnleggende utfordringer knyttet til sin fortsatte tilstedeværelse i sitt historiske hjemland, ikke minst den vedvarende utvandringen.

En autonom, selvstyrende kirke innenfor Den katolske kirke

Den kaldeiske kirken, som er en av kirkene som sprang ut av den gamle Østens kirke, er en av de østlige kirkene som står under pavens myndighet i Roma, samtidig som den etter kanon 27 i Den kanoniske lovbok for Østkirkene nyter «selvstyre». Det betyr at kirken kan ordne sine indre anliggender i samsvar med sin egen særlovgivning og med den høyere myndighet i Den katolske kirke.

Det er også viktig å merke seg at fremgangsmåten for å velge en ny patriark er den samme i alle østlige katolske kirker.

Hvordan velges en patriark i den kaldeiske kirken?

Den kanoniske lovbok for Østkirkene, som pater Salim Saka, ekspert i kirkerett, drøfter i sin bok om de østlige katolske patriarkatene, fastsetter hvordan en ny patriark skal velges. Den slår først fast at den av biskopene i patriarkatets territorium som har lengst ansiennitet etter bispevielse, blir kirkens administrator når patriarksetet er ledig, enten det skyldes «patriarkens død eller hans avgang».

Administratoren har ansvar for å forberede alt som er nødvendig for valget av en ny patriark, og for å innkalle biskopssynoden. Dens medlemmer er på sin side forpliktet til å møte til valget, med mindre det foreligger en legitim hindring.

Lovboken slår også fast at valget av en patriark «på lovlig måte» finner sted i kirkens biskopssynode. Den skal holdes «i patriarkresidensen eller et annet sted som administratoren utpeker med synodens samtykke» innen én måned fra den dagen setet blir ledig, i samsvar med kirkens særlov, så lenge fristen ikke overstiger to måneder.

Bare synodefedrene har stemmerett. Ingen andre kan være til stede i valglokalet, bortsett fra de geistlige som bistår med opptelling av stemmene og føring av protokollen. Loven krever heller ikke at den som velges til patriark, allerede er biskop på valgtidspunktet.

To tredjedels kvorum

Den kanoniske lovbok for Østkirkene fastsetter et gyldig kvorum på to tredjedeler av synodefedrene, når det ses bort fra dem som har gyldig forfall, slik at synoden kan anses som lovlig sammensatt og i stand til å velge patriarken.

Med mindre kirkens særlov fastsetter andre kriterier, regnes den som får to tredjedels flertall, som valgt. Det understreker behovet for bred enighet om den fremtidige patriarken.

Synodefedrene må holde seg innen den lovbestemte valgfristen på 15 dager. Lykkes man ikke i å velge innen denne perioden, blir saken lagt frem for den romerske paven.

Aksept, kunngjøring og innsettelse

Dersom den valgte ikke innen to dager erklærer at han godtar valget, mister han alle rettigheter som følger av det. Hvis han godtar, kunngjør synoden valget av den nye patriarken og fastsetter datoen for hans innsettelse.

Den nye patriarken må deretter så snart som mulig i et underskrevet brev be den romerske paven om kirkelig kommunion. Selv om han ikke lovlig begynner å utøve sitt embete før etter innsettelsen, kan han ikke innkalle biskopssynoden eller ordinere noen biskop før han har mottatt kirkelig kommunion fra den romerske paven.

Hva med den avgåtte patriarken?

Lovboken slår også fast at en patriark som fratrer sitt embete, «beholder sin tittel og verdighet, særlig i liturgiske feiringer». Det skal, med hans samtykke, sørges for en passende bolig og anstendige midler til livsopphold.

Valg, så arvelig etterfølgelse, så valg igjen

Det er verdt å merke seg at patriark Shimun IV Basidi (1437–1497) innførte arvelig etterfølgelse ved valg av patriarker og dermed erstattet det vanlige valget, slik at valget av ny patriark ble forbeholdt medlemmer av den forrige patriarkens familie.

Dette skapte misnøye og motstand i kirken, særlig i 1539, da «patriark Shimun VII Ishoyahb (1538–1558) ble tvunget til å ordinere sin nevø, som knapt hadde fylt 12 år, til metropolitt fordi det ikke fantes noen andre i patriarkfamilien».

Motstanderne samlet seg da og valgte Yohannan Sulaqa til patriark. Deretter reiste han til Roma for å etablere union med Den katolske kirke. Der mottok han bispeordinasjon av pave Julius III i april 1553. Paven proklamerte ham som kaldeernes patriark, ikledde ham det hellige palliet og ga ham den bulle som gav ham myndighet over Østen, India og Kina. Dermed ble han den første kaldeiske patriarken i den «katolske» kaldeiske kirken.

Kristendommens røtter i Mesopotamia går tilbake til de første århundrene etter Kristus. Ifølge tradisjonen regnes apostelen Thomas som grunnlegger og den første som forkynte kristendommen der, sammen med Addai, en av de 72 disiplene, og hans disipler Aggai og Mari. Senere ble de kristne i Mesopotamia kjent som Østens kirke.