Ukens nyheter | Synodedokumentet og Agatha Christie 2.0

Av sr Anne Bente Hadland

Synodedokumentet

Den 9. juli offentliggjorde sekretariatet for synoden om synodalitet arbeidsdokumentet for annen del av synoden som finner sted i Roma i oktober i år. Som tidligere nevnt er alle de kontroversielle temaene utelatt fra dokumentet. Pave Frans har satt dem bort til studiegrupper som skal orientere om sitt arbeide under synoden, men først levere sine anbefalinger sommeren 2025.

I dokumentet heter det at mens første sesjon fokuserte på spørsmålet om hvordan en synodal kirke beskrive seg selv, så er fokus i annen del «Hvordan være synodal og misjonerende kirke?»

Det gjøres også forsøk på å definere begrepet synodalitet: nemlig «det å lytte som Kirkens første handling». Men lyttingen er ikke et mål i seg selv, og det rokker ikke ved autoriteten til Kirkens hyrder, heter det.

Et av temaene, kanskje det som har vekket størst oppmerksomhet, er spørsmålet om kvinners plass og større deltagelse på alle nivåer i Kirkens liv, ofte konkretisert i spørsmålet om kvinnelige diakoner. I et intervju tidligere i år svarte pave Frans på et direkte spørsmål om Kirken ville åpne for kvinners ordinasjon. Svaret han ga var et kontant nei. Men det er likefullt et tema som skal behandles av en av studiegruppene. Enda en gang, kan man si. Det er vel tredje eller fjerde gang spørsmålet undersøkes. Under finnes en oversikt over gruppene og hvem som er med i dem. Den eneste gruppen hvor deltagerne ikke er navngitt, er for øvrig gruppen som skal studere spørsmålet om kvinnelig diakonat.

Et annet spørsmål som kan få store konsekvenser, er spørsmålet om bispekonferansenes og lokalkirkenes autoritet. Hvor stor autoritet skal bispekonferansene ha? Bispekonferansene har per i dag ingen selvstendig autoritet, men i den synodale prosessen har det kommet frem forslag om å anerkjenne bispekonferansene som kirkelige subjekter med læremessig autoritet, som tar utgangspunkt i at Kirken lever under mange og ulike forhold, og anerkjenner liturgiske, disiplinære, teologiske og åndelige uttrykk tilpasset forskjellige sosio-kulturelle sammenhenger.

Hva kan vi så forvente av synodens del to, som var ment å være avsluttende? Vi kan forvente en videre fordypning av forståelsen av synodalitet, større fokus på å leve som synodal kirke, og noen forlag til endringer av kirkeretten, heter det i dokumentet, men vi kan ikke forvente svar på alle spørsmål.

Det vi også kan forvente er at prosessen ikke stopper i oktober. Ifølge pave Frans er synodalitet Kirkens varige modus i det tredje årtusen.

Mer om dokumentet:
Synodal instrumentum laboris: A brief guide for busy readers
New Instrumentum Laboris focuses on how to implement goals of Synod on Synodality
These are the members of the Synod on Synodality study groups

Viganò

Erkebiskop Viganò er ekskommunisert, det vil si; Viganò har ekskommunisert seg selv ettersom han offentlig har meddelt at han ikke anerkjenner pave Frans som legitim pave og heller ikke anerkjenner Det annet vatikankonsil. Det meddelte Dikasteriet for troslæren den 5. juli. Men Viganò er ikke laisert, det vil si han er fortsatt prest og biskop, men med begrensninger på hans prestelige tjeneste. Målet med en ekskommunikasjon er ikke først og fremst å støte folk ut i mørket, men å mane til bot og omvendelse. Viganò, tidligere nuntius i USA (2011-2016), kom i offentlighetens søkelys da han i 2018 offentliggjorde et 11 siders dokument om Theodor McCarrick-affæren og dens forgreninger til høyeste nivå i Kirkens liv. Den gang skrev jeg dette om saken på min blogg.Og i ukens nyheter, uke 25, har jeg skrevet mer om den nå ekskommuniserte erkebiskopen.

Finanser i Vatikanet

«Jeg løy ikke, men jeg var uærlig», sa erkebiskop Edgar Peña Parra til sitt forsvar da han vitnet i rettssaken anlagt av Raffaele Mincione, en tidligere «riksrevisor» i Vatikanet.

Peña Parra innrømmet på ha gitt etter for utpressing og for å ha signert en sjekk på fem millioner euro for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Mincione selv hevder å ha fått sparken i Vatikanet fordi han avslørte utstrakt korrupsjon og saksøker sin tidligere arbeidsgiver for store summer for tap av troverdighet og jobbmuligheter. Dette er en lang historie med et stort persongalleri, deriblant kardinal Becciu som er dømt til fem års fengsel, og som avslører utstrakt korrupsjon og utpreget inkompetanse på høyt nivå i Vatikanet.

Ed Condon og The Pillar Catholic har skrevet mye og utfyllende om saken her:
‘I didn’t lie’ but ‘I was not honest,’ Peña Parra tells UK court
Why the Vatican hasn’t settled with Libero Milone
Becciu says he is ‘defrauded poor’ of the Bible, claims cardinals’ support

Agatha Christie 2.0

Det vakte en viss oppsikt da en rekke kjente personligheter fra engelsk kulturliv og politisk liv offentliggjorde et brev de hadde sendt til paven der de ber om at han ikke må legge videre begrensninger på feiringen av den tradisjonelle messen, eller den tridentinske messen. Blant underskriverne var folk som Tom Holland, Bianca Jagger, Andrew Lloyd Webber, prinsesse Michael av Kent, et medlem av Storbritannias kongefamilie – mange av dem ikke-katolikker, og noen ikke-troende. I brevet sier de at den latinske messen tilhører “den universelle kulturen”, fordi den har “inspirert en rekke uvurderlige prestasjoner innen kunst – ikke bare mystiske verker, men verker av poeter, filosofer, musikere, arkitekter, malere og skulptører i alle land og epoker”.

Brevet kommer midt i ryktene om at pave Frans har til hensikt å utstede nye restriksjoner på liturgiens ekstraordinære form denne måneden. Rykter som riktignok ikke er bekreftet. Brevet har presedens. I 1971 skrev Agatha Christie, Graham Greene og flere andre kulturpersonligheter et lignende brev til pave Paul VI. Det gjorde inntrykk på paven.

Striden om den tridentinske messen har på ingen måte lagt seg etter Traditiones Custodes fra 2021 der Vatikanet legger sterke begrensninger på feiringen av den tridentinske messen. Bruk av sognekirker skulle ikke være tillatt, det skulle heller ikke være tillat å reklamere for messen i menighetsblader. Og Roma vil ha siste ord når det gjelder ordinasjon av prester til tridentinsk ritus. Veldig inngripende tiltak fra øverste hold, men med ønsket effekt?  Snarere har Vatikanet sørget for ekstra stor interesse for og oppmerksomhet omkring den ekstraordinære form av messen.

Det bekreftes av den franske avisen La Croix, som sier at forbudet eller begrensningene av feiringen av den tridentinske messen nettopp har økt interessen for den. Især blant unge. Godt en tredjedel av deltagerne i disse messene i Frankrike er mellom 18 og 35 år.

Og da restriksjonene kom, var den en engelsktalende prest som bare sa at da reklamerer jeg bare for ungdomsmesse istedenfor, for det er allikevel de som kommer.

Nyheten om 20.000 unge mennesker som deltok i feiringen av denne messen i Chartres i år, ble ikke godt mottatt i Vatikanet, ifølge kardinal Gerhard Müller. Og når spanske ungdommer i år gir seg på vandring mot Covadonga, har Vatikanet nedlagt forbud mot feiring av den tradisjonelle messen. Noe pilegrimsferden vanligvis ble avsluttet med. lederne for pilegrimsferden bøyer seg for Vatikanets bestemmelser. Det gjør også erkebiskopen av Melbourne som ba Vatikanet om tillatelse til å fortsette feiringen av den tridentinske messen i byens katedral, men fikk nei.

Jeg innrømmer at jeg har vanskelig for å se hva det skal være godt for. Jeg har selv ingen sterke følelser for den tridentinske messen, men jeg er heller ikke imot at den feires, og tenkte det var positivt da pave Benedikt XVI åpnet for videre bruk av den. Vi har 23 andre riter i Kirken, så hvorfor ikke? At feiringen av messen kan knyttes til noen miljøer som er kritiske til pave Frans, er et svakt argument. De veldig små gruppene som ikke anerkjenner pave Frans autoritet – vil heller ikke høre på ham når han uttaler seg om messefeiringen. Bare bekrefte dem i deres motstand. 

En annen røst verdt å lytte til, er Larry Chap, doktor i teologi, skribent og redaktør for bloggen Gaudiumetspes22.com. I en artikkel om Traditiones Custodes tre år etter, sier han at kontroversene omkring bruken av messen på latin, er minst like store som før.

Hans utgangspunkt er en amerikansk kirkevirkelighet som står våre norske forhold nokså fjernt. Prester og menigheter i Norge har stort sett unngått de mest fantasifulle «forbedringene» av liturgien. Men Chapp har noen poenger som er relevante for oss også. Han skriver blant annet:
«Hvis pave Frans’ tekst hadde til hensikt å skape en viss grad av fred i liturgikrigen, … har den vært en fiasko. Johannes XXIII-messen (den tradisjonelle latinske messen) økte i popularitet, i hvert fall delvis, på grunn av en sterk følelse av misnøye med Paul VI-messen (eller Novus Ordo) blant et bredt tverrsnitt av katolikker som regelmessig går til messe. Og tiltaket for å avskaffe den latinske messen har ikke gjort noe for å endre denne fastlåste virkeligheten, særlig i lys av det faktum at Vatikanet ikke samtidig gjorde noe for å reformere den nye liturgien for å møte den legitime følelsen av misnøye som mange har, på en virkelig pastoral måte. 

Det er sjelden et klokt pastoralt grep å forsøke å undertrykke spontane trosuttrykk – uttrykk som er tvers igjennom ortodokse og virkelig “nedenfra” – ved hjelp av rå autoritet ovenfra, siden slike utøvelser av rå autoritet … som regel går i vasken. 

Den tradisjonelle latinske messens popularitet kan knyttes direkte til dens vektlegging av ærbødighet, transcendens og overnaturlig virkelighet. Og dette er egenskaper som burde være til stede i enhver messe, men som mange menigheter i stor grad mangler.»

Tilbake til Agatha Christie 2.0. Diskusjonen går høyt om hvem av underskriverne som gjør mest inntrykk på rette vedkommende i Vatikanet. De to redaktørene i The Pillar, Ed Condon og JDFlynn diskuterer dette i en podkast-episode – hvem brevet er rettet til og hva underskriverne vil oppnå. Ed Condon hevder at brevet er stilet én person, nemlig kardinal Arthur Roche, prefekten for Dikasteriet for gudstjenesteliv. Han bryr seg om hva verden mener om ham, hevder Condon, og vil garantert ikke bli sett på som en kulturell vandal eller som småborgerlig uten sans for kunst og kultur.

Hvorvidt brevet har ønsket effekt, er ikke godt å si, men viktig å understreke er at liturgi er ikke først og fremst nostalgi, handler ikke først og fremst om estetikk, men liturgi er et redskap i evangeliseringen. Liturgien orienterer oss mot Gud, og å vise mennesker til Gud er Kirkens primære oppgave.

UK cultural grandees urge Vatican to keep TLM in new ‘Agatha Christie’ letter
Agatha Christie Letter 2.0: The Traditional Latin Mass as a Cultural, as Well as Liturgical, Treasure
Pope’s Restrictions Spark Resurgence of Interest in Traditional Mass Among Youth
Young Catholics defy Pope, choose Latin as rift grows in Australia’s biggest church
‘Traditionis Custodes’ 3 Years On: Pope Francis’ Latin Mass ‘Motu Proprio’ Has Generated Division, Not Unity
Ep. 169: The Bachelor Pt. 2 (Podkast ca 50 minutter ut i sendingen)

Syro-malabarsk liturgitrøbbel

Som vi tiudligere har vært inne på i nyhetene er det ikek bare i den vestlieg delen av Kirken liturgi skaper trøbbel. I India ble syro-malabarer som ikke ville rette seg etter påbud om å feire liturgien ad orientem, truet med ekskommunikasjon. Blant syro-malabarene er versus populum altså forbudt, men synoden deres har, med støtte i Roma, foreslått en kompromissløsning, at presten står vendt mot folket under deler av messen, men feirer selve konsekrasjonen med ryggen vendt mot folket. Heller ikke det har falt i god jord, og trusselen om ekskommunikasjon skulle tre i kraft 3. juli, men ingenting skjedde. Mer om det her:
Syro-Malabar synod in India threated to excommunicate priests who defy change to Mass
Fire, water, and scuffles: Indian Catholics defy liturgy ultimatum

Nicaragua

Forfølgelsen av kirken i Nicaragua har stort sett vært ute av medienes søkelys det siste halvåret da to biskoper, flere prester og seminarister ble utvist. Men situasjonen i landet er ikke blitt bedre. Når vi ikke hører mer om det, kan det være fordi kirkeledere er blitt skremt til taushet, heter det. De er under konstant overvåking, det gjelder også familiene til prester, og nuntius, misjonærer og 15 % av presteskapet er utvist, universitetene er beslaglagt av staten, og nå er også den katolske radiostasjonen, Radio Maria, stengt ned i tillegg til flere andre institusjoner deriblant også evangeliske og evangelikale kirker.

Landets diktator, Daniel Ortega, vet at han ikke kan utrydde Kirken i Nicaragua, men han har langt på vei klart å skremme den til taushet. Fem av landets bispeseter er i en irregulær situasjon – tre av dem uten biskop og to med biskoper som har fylt 75 år.

Radio María in Nicaragua shut down by country’s dictatorship 
Has the Nicaraguan Church been bullied into silence?
Radio Maria faces closure in Nicaragua after punative decree from Ortega regime

Peter Seewald æresdoktor

Journalisten, forfatteren og pave Benedikt XVIs biograf, Peter Seewald, runder 70 og har blitt utnevnt til æresdoktor i teologi ved den teologiske høyskolen i Basel fordi han «forbilledlig og på mangfoldig vis har gått inn for Jesu sak», som den evangeliske teologen Johannes Schwanke uttrykte det i talen ved tildelingen. Schwanke berømmet ham for aldri å ha unngått konfrontasjoner i sitt profesjonelle virke, heller ikke i det personlige liv. «Det er ikke lett å utholde anfektelser, og det er Guds nåde når de gir frukt.» Med Seewalds egen vei i mente, blir vi presentert for en mann hvis tvil og egen erfaring har lagt grunnen for hans fremgangsrike virke som journalist og hans egen personlige vei ut av Den katolske kirke og tilbake igjen.

Seewald har ikke bare skrevet en fremragende biografi i to deler over pave Benedikts liv, han har også utgitt en biografi over Jesus Kristus fra 2011. Da hadde Seewald (f. 1954) gått en lang vei allerede. Han startet sitt unge og journalistiske virke ved å forlate den kirken han var oppdratt i og kastet seg ut det politiske liv. Som ungkommunist og aktivist havnet han i fengsel, grunnla så sin egen venstreradikale avis, som gikk inn grunnet pengemangel. Han ble etter hvert anerkjent journalist i publikasjoner som Stern, Spiegel, Süddeutsche Zeitung før han i 1993 ble frilans-journalist.

Fra da av har han utmerket seg som journalist, særlig kjent for sine intervjubøker med kardinal Ratzinger, ettehvert også pave Benedikt. Da han for første gang skulle intervjue kardinalen, bestemte han seg for å legge vekk de kritiske spørsmålene og prøve å møte kardinalen med et åpent blikk. Resultatet ble boken «Jordens salt», (St. Olav 1998), en bok som skulle være hans første og siste med kardinalen, tenkte han; det var politisk journalist han var, men så fortsatte det; «Gud og verden», «Verdens lys» – intervjubøker med kardinalen og paven, og flere bøker med kristent innhold.

«Jeg var 38 år gammel, forteller han. Kardinalen hadde gått med på å stille seg til disposisjon for meg i 45 minutter i forbindelse med min artikkel i magasinet til Süddeutsche Zeitung. Det sa seg selv at jeg som tidligere Spiegel-journalist ikke sto den katolske kirkefyrsten spesielt nær. Men stikk i strid med mine forventninger fant jeg ingenting i Ratzingers prekener, kommentarer og bøker som på noen måte kunne oppfattes som udemokratiske, rasistiske, populistiske eller reaksjonære. Han sammenlignet Gud med pust, med kjærlighet, med næring og med vennskap. Samtidig var det knapt noen som møtte så mye motstand. Ledende medier fremstilte ham brutalt som en “panserkardinal”. Studenter ved katolske fakulteter ble truet med poengtrekk hvis de våget å referere til konsilteologen i sine arbeider.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg tok de mange A4-sidene med de forberedte spørsmålene og rev dem i småbiter. Glem alt du har lest om denne mannen, sa en stemme inni meg. Gjør deg opp din egen mening. Ingen virkelig innsikt uten førstehånds erfaring.
Tilnærmingen ga i alle fall resultater. Vi kom i snakk, og den antatte “storinkvisitoren” var takknemlig bare for å kunne snakke om livet sitt for en gangs skyld, fortelle meg hvordan han hadde det, og at han følte seg for sliten og utmattet til å fortsette å utføre oppgaven sin.»

Om sin hjemkomst til Kirken, sier han: Det var en lang prosess både intellektuelt og åndelig. Som journalist så jeg hva samfunnet taper når det kapper sine åndelige røtter – etikk, moral, prøvde regler, kultur. På et tidspunkt lot min kone og jeg våre to hedningebarn døpe, og jeg begynte å gå i morgenmesse igjen. Jeg har sans for trofaste kirkegjengere – ofte gamle husmødre som sliter benkene. Men barna mine lurte på hva som skjedde da jeg hengte opp et kors på kjøkken sammen med et vievannskar – de trodde det gikk rundt for meg, men det la seg ganske fort. Nå har de lært at katolisisme og kirke har en progressiv historie som har lite med skolebøkenes fortellinger å gjøre.

Mer om æresdoktoratet og intervjuet med Seewald:
Ehrendoktor für Peter Seewald in Basel: Laudatio von Johannes Schwanke
Peter Seewald: Mit Marx und Engels im Gefängnis, mit Benedikt XVI. zurück zur Kirche

Peter Seewald: Benedict XVI: A Life vol I: Youth in Nazi Germany to the Second Vatican Council (1927-1965), vol II: Profoessor and Prefect to Pope and Pope Emeritus 1966-The Present)

Undset og Ledum

Undset og Ledum år er det 100 år etter at Sigrid Undset ble tatt opp i Kirken. Og i år kommer det første kallet fra Sigrid Undsets menighet på Lillehammer da Mathias Bruno Ledum ble ordinert til diakon. Og hva mer er, Mathias familie og en hytte de eier er omtalt i flere av Undsets bøker; i Den brennende busk og i Lykkelige dager. Familiene kjente også hverandre. Den nyeste diakonen vår sier blant annet i intervjuet: “Sigrid har alltid hatt en resonans i min interesse for alt som har med katolisisme å gjøre. Hun var norsk, akkurat som meg; hun fikk sin intellektuelle utdannelse hos dominikanerne, slik jeg fikk ved Angelicum i Roma; og hun brukte mediene til å evangelisere – noe jeg også prøver å gjøre gjennom sosiale medier – for å gjøre troen kjent for nordmenn, og for å vise at den ikke er noe fremmed, men at det ikke finnes noe mer norsk enn å være katolikk.

“National Catholic Register”, vår amerikanske nyhetspartner, har laget et oppslag om dette.
100 Years After Sigrid Undset’s Conversion: The First Vocation From Lillehammer, Norway

Ny kommunitet i Harstad

Som tidligere omtalt i nyhetene på ewtn.no, har søstrene av Det hellige kors (Nha Trang) anlagt en ny kommunitet i Norge, nærmere bestemt Harstad. De tre søstrene som er grunnleggere kommer fra kommunitetene i Bergen og Hønefoss. Be for søstrenes virke i Norge!
Les mer her:
Ny klostergrunnleggelse

Mot år 2030

«Hvordan forbereder vi oss på feiringen av 2030?»

Svaret er enkelt, sier biskop Erik Varden: Kom til Trondheim til olsok!

Olsok kan man prinsipielt feire overalt, selvfølgelig; men det er noe eget ved å være på grunn som er helliget av Olavs nærvær og offer.

Ved å fordype oss stadig mer i olavsarvens historiske fundament, vil vi sammen se hva tusenårsminnets betyr og hva det fordrer av oss, som Kirke og som folk.

Oppgaven er stor. Den er også gledelig og løfterik. Enhver som har opplevd feiringen i Trondheim før, vet at Trøndelag til olsok viser seg fra sin aller triveligste side.

Det blir anledning til dyp bønn, messefeiring, tidebønn og skrifte. Biskop Bernts olsokforedrag er noe å se frem til. Likeledes storslåtte liturgier på Stiklestad, i Nidarosdomen og i vår egen domkirke. Som alltid blir det rik anledning til nærende, hyggelig samvær.

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen! Hellig Olav, Norges evige konge, be for oss!

+fr Erik Varden
Biskop av Trondheim

Det er ikke vanskelig å slutte seg til, og i forberedelsene til olsok kan vi også minnes flere andre store helgener med betydning for Kirken i Norge og Norden som alle har sine fest- og minnedager i juli:

I tillegg til hellig Olav feirer vi den hellige Sunniva, den hellige Birgitta, den hellige Thorlakr, Knut og Svithun.

Helgenene er de beste eksempler for levd kristent liv, og helgenenes historie er Kirkens historie på sitt beste! Enhver fornyelse og reform i Kirken kommer nedenfra, og Kirkens fornyelse er en utfordring og et kall til hver enkelt av oss som bærer kristennavnet.

La oss be om helgenenes forbønn for oss selv og for Kirken i Norge.