Kanskje en helgen – Norges eneste kandidat til saligkåring

Pater Karl Maria Schilling (1835–1907) er den eneste nordmann som offisielt er på vei mot salig- og helligkåring i Den katolske kirke. Kunstneren som ble prest og barnabitt levde et liv preget av bønn, enkelhet og kjærlighet til Gud og mennesker.

Av sr Anne Bente Hadland, første gang publisert i Notert.

P. Karl Maria Schilling, (1835-1907), var en norsk barnabitterpater i Frankrike og Belgia som døde i “hellighets ry”, og som i 1968 ble erklært for ærverdig. Det betyr at det mangler et mirakel på å få ham saligkåret. P. Schilling er den eneste nordmann som er på den formelle salig- og helligkåringens vei.

Karl Halfdan Schilling ble født i Christiania, sønn av en offiser. Hans skolegang vitnet ikke om synderlig interesse for boklige fag, men han hadde talent for å male, og gikk i privatundervisning hos Johan Fredrik Eckersberg – en av den tids anerkjente kunstnere. Han dro til Düsseldorf som var “stedet” for bildende kunstinteresserte, men han gikk aldri på akademiet. Derimot trivdes han der, og han fikk også der privatundervisning. Det fortelles om ham at han en dag sto og så på en Corpus Christi-prosesjon, mens alle de andre omkring falt på kne og mennene tok av hodeplagg, ble Schilling stående inntil en av de omkring slo av ham hatten og fikk ham ned på kne. Først senere forsto han hva som foregikk. Han ble med sønnen i familien han bodde hos, til messe, men det var først da han fikk forklart botens sakrament at interessen for Kirken tiltok.

I november 1854 ble Schilling tatt opp i Kirken, han var så lykkelig da han mottok sin første hellige kommunion at han sang og danset av glede. Hans familie tok vel imot han da han kom tilbake sommeren 1855, og han ble også kjent med den lille katolske menigheten som var i Oslo da han kom hjem. På det tidspunkt var St. Olav kirke i ferd med å bli bygget. Han gikk dit til messe, og der møtte han en gammel malerkollega, Knud Krogh-Tonning, som hadde oppgitt malerkarrieren og slått seg på teologien. Krogh-Tonning endte også med å konvertere, men først i 1900. Schilling dro ut igjen for å vende tilbake til Norge i 1860-årene. Det var barnabitter-patre som hadde ansvaret i St. Olav, en norsk, p. Stub og to italienske.

Tanken om klosterliv og prestetjeneste begynte å gjøre seg gjeldende, og i 1868 dro han til barnabitternes novisiat i Frankrike. Under overfarten kastet han pensler og palett i havet, nå satset han for fullt på en annen vei. Don Charles-Joseph-Marie ble hans klosternavn. Men hans klostertilværelse gikk trådt, han hadde mange plager, også fysiske, og han slet med å lære fransk. På et tidspunkt var det uklart om han i det hele tatt kunne fortsette, men hans fortvilelse var så stor at hans brødre ba en novene til den hellige Alfons Maria de Liguori som klosteret hans var vigslet til. På den niende dagen var han helt frisk, og han ble godkjent. Han slet seg gjennom prestestudiene også, men klarte det til slutt selv om resultatene ikke akkurat var lysende. Den 18. desember 1875 ble han presteviet, og lykken var fullkommen. Hans lyse humør og vennlighet mot alle gjorde ham godt likt. Prekenene hans var dårlige, rett og slett, også på grunn av manglende språkferdigheter, men han var en avholdt skriftefar og sjelesørger. Han tilbragte dagene i skriftestolen og folk strømmet til.

Meningen var at han skulle tilbake til Norge, men i mellomtiden var det lille fellesskapet i Oslo oppløst og p. Stub var sogneprest i Bergen. Men barnabittene måtte også forlate Frankrike på grunn av loven av 1880 som forbød ordener og kongregasjoner i landet. Schilling dro føst til barnabittene i Italia før han ble sendt til Belgia. Han var fortsatt like dårlig fransk, og fortsatt like avholdt som sjelesørger. “Den hellige pateren”, “den lange helgenen” var titler han fikk, “bare det å se ham, var oppbyggelig”, ble det sagt. Han hjalp der han kunne, var generøs med sin tid og viste store nestekjærlighet. Og han var en bønnens mann. Han døde 2. januar 1907 og ble begravet i klosterets kirkegård.

Kort tid etter hans død startet valfartene til hans grav, og mange helbredelser ble tilskrevet hans forbønn. I 1924 ble det satt i gang en prosess for å få ham saligkåret. I 1936 ble graven hans flyttet til barnabitternes kirke hvor han hviler i et sidekapell. Dekretet som åpnet hans saligkåringssak ble utstedt i 1946, og i 1968 ble hans “heroiske dyder” anerkjent av pave Paul VI, og han fikk tittelen venerabilis (ærverdig). Der står saken i dag.

Da St. Dominikus kirke ble utsmykket av p. Marie Alain Couturier OP (1929), ble p. Schilling avbildet sammen med norske helgener i våpenhuset. P. Schilling står ytterst til venstre.

Ærverdige p. Schilling, be for oss og for Kirken i Norge.

For mer info, les p. Per Einar Oddens omfattende og gode biografi på katolsk.no.