Hulen i Subiaco hvor den hellige Benedikts regel ble til

Den hellige hulen i Subiaco skjuler en unik historie om bønn, stillhet og fellesskap. Det majestetiske klosterkomplekset, vakkert integrert i Simbruini-fjellenes natur, trekker fortsatt pilegrimer fra hele verden.

Av Emma Silvestri, 2. juli

I Subiaco, en by omtrent en times reise fra Roma i hjertet av Aniene-dalen, ligger klosteret viet den hellige Benedikt, kjent som «Sacro Speco» – «Den hellige hulen». Her, omgitt av de majestetiske klippene i Simbruini-fjellene, ble den berømte regelen for klosterliv født. En regel som siden har spredt seg gjennom århundrene og fortsatt etterleves av tusenvis av munker og nonner verden over.

På 500-tallet trakk den unge Benedikt av Nursia seg tilbake i ensomhet, bort fra en korrupt og støyende verden, i søken etter en indre ro som kunne bringe ham nærmere Gud gjennom stillhet og kontemplasjon. Blant klipper og trær oppdaget han en hule – «speco» – som ble hans hjem i eremittlivet i omtrent tre år. Takket være barmhjertigheten fra en lokal munk og gjeterne i området, som han tilbød undervisning i bytte mot mat, overlevde han sult og strabaser.

Fra denne hulen begynte en åndelig reise preget av bønn og askese, som ledet den hellige Benedikt til å formulere regelen som talløse ordensfolk følger i dag. Benedikt la stor vekt på bønn og kontemplasjon, og anså stillheten som helt nødvendig for å motta Guds ord, og dermed inspirasjonen til et liv preget av bønn, arbeid og fellesskap – etter mottoet «Ora et Labora» («Be og arbeid»).

Hulen ble senere et betydningsfullt pilegrimsmål og en kilde til åndelig inspirasjon. Gjennom århundrene har det vokst frem et storslått klosterkompleks rundt den hellige hulen, som et smykke innhyllet i et grønt landskap, og som ønsker troende og besøkende fra hele verden velkommen. Klosteret er oppført over flere nivåer, vakkert tilpasset fjellets naturlige form.

Omsluttet av fjellets klipper
Et særegent trekk ved klosteret er at minst én vegg i hvert rom består av selve fjellets nakne stein. Under byggingen ble forbindelsen med fjellet alltid ivaretatt. Selv over hovedalteret i den øvre kirken stikker klippen ut og ruver over alteret, og omslutter kirkerommet som en mektig kappe.

For å knytte sammen de ulike delene – øvre og nedre kirke, kapellene og selve hulen – ble det oppført et intrikat system av trapper, noe som gjør pilegrimsreisen enda mer fascinerende. Veggene i de mange kapellene og korridorene er dekorert med freskomalerier i forskjellige kunstneriske stiler fra ulike århundrer.

Det hellige bildet av den hellige Frans av Assisi
Blant de viktigste freskomaleriene er bildet av den hellige Frans av Assisi, som finnes i St. Gregorius-kapellet og anses for å være det eldste portrettet av helgenen. Det ble malt av en ukjent munk, som trolig bodde i samme kloster som Frans mellom 1220 og 1224. Denne dateringen tilsier at fresken er en svært trofast gjengivelse av helgenens virkelige utseende, nesten som et «fotografi» fra hans egen levetid.

Fraværet av stigmataene (som Frans fikk i 1224) og helgenglorien styrker antakelsen om at fresken representerer et ekstraordinært autentisk bilde av Frans mens han ennå levde.

Freskene som pryder kapellene og korridorene, ble malt av forskjellige kunstnere gjennom ulike tidsperioder og fremstiller hovedsakelig scener fra den hellige Benedikts liv, særlig i den nedre kirken. I en stil preget av romerske og bysantinske trekk fra 1200-tallet vises scener som «Mirakelet med det forgiftede brødet», hvor en kråke flyr av gårde med brødet som fiendene hadde forgiftet for å ta livet av Benedikt; «Mirakelet med goteren», hvor Benedikt velsigner en knust krukke slik at den mirakuløst blir hel igjen; og «Den unge Benedikt i Subiaco», som viser hans eremittliv i hulen.

Andre fresker i den nedre kirken forteller om Benedikts ankomst til Subiaco og hans liv i ensomhet, hans kamp mot fristelser og den åndelige styrken han viste, hans første disipler og etableringen av de første fellesskapene, begynnelsen på hans misjon, samt hans første mirakler, som viser den guddommelige kraften som virket gjennom hans handlinger.

Den dag i dag lever benediktinermunker i klosteret, som trofast følger den hellige Benedikts regel.

Også i Norge er det nonner og munker som levere etter Benedikts regel; nemlig nonnene på Tautra og munkene i Munkeby. (red.anm.)