Møt kvinnene som trosser fødselsraten
Av Patti Maguire Armstrong
I boken “Hannah’s Children” får vi møte kvinner som går mot strømmen og får fem barn eller flere.
Fødselsraten synker globalt. Den har sunket med mer enn 50 % de siste 70 årene, fra rundt fem barn per kvinne i 1950 til 2,2 barn i 2021, og mer enn halvparten av verdens nasjoner ligger nå på under 2,1 fødsler per kvinne.
Ifølge «Institute for Health Metrics and Evaluation» har det samlede fruktbarhetstallet i USA siden 2007 sunket fra 2,12, som er like over det demografiske nivået på 2,10 fødsler per kvinne, til 1,67 i 2022. Man lurer nå på om USA har gått inn i en vedvarende periode med det som regnes som fruktbarhet under erstatningsnivået.
Denne situasjonen fanget oppmerksomheten til Catherine Pakaluk, PhD, leder for samfunnsforskning og førsteamanuensis ved The Catholic University of America.
“Da jeg vokste opp, hørte jeg folk klage over at verden var overbefolket, men i løpet av de siste 25 årene er det blitt tydelig at vi ikke har nok barn”, sier hun til National Catholic Register (NCR). “Den økonomiske produksjonen i et land krymper når familiene blir mindre. Sosiologer og økonomer verden rundt studerer årsakene til at folk ikke vil eller kan få barn. Jeg tenkte at jeg kunne bidra til temaet ved å snakke med dem som får barn.”
Pakaluk intervjuet 55 kvinner med høyere utdanning fra 10 delstater som har født fem eller flere barn. Med støtte fra Wheatley Institute og hjelp til 20 % av intervjuene fra mormonerkollegaen Emily Reynolds, assisterende direktør ved Wheatley Institute og deltidsprofessor ved Brigham Young University, stilte hun åpne spørsmål for å forstå hvorfor disse kvinnene ser positivt på det å ha mange barn.
På bakgrunn av denne forskningen skrev Pakaluk boken «Hannah’s Children: The Women Quietly Defying the Birth Dearth», en fortelling om denne første kvalitative studien av motivasjonen til amerikanske kvinner som er åpne for det å ha en stor familie.
“Siden land som Finland, Italia og Japan ikke har klart å overbevise kvinner om å få flere barn gjennom økonomiske insentiver, tenkte jeg: La oss snakke med kvinnene som får flere barn og finne ut hvorfor. Jeg fant ut at de har sterke og interessante grunner til å gjøre det, men ingen har noen gang sett på dette som et forskningsprosjekt.”
Tittelen «Hannahs barn» er hentet fra Samuels bok, der “Hannahs sang” knytter Israels skjebne til det at hun fødte den fremtidige profeten Samuel, han som skulle salve kong David. Hanna hadde vært ufruktbar, men Gud svarte på bønnen hennes med Samuel – og deretter tre sønner og to døtre til.
«Hannah’s Children» forteller om amerikanske kvinner i dagens USA som ser barn som sin største oppgave og velsignelse, sier Pakaluk.
“Kvinner som dem kommer kanskje aldri til å utgjøre et flertall”, innrømmer hun, “men historiene deres har stor relevans for innenrikspolitiske spørsmål knyttet til demografi og for den offentlige dialogen.”
Forfatterens store familie
Pakaluk kommer fra en familie med ni barn i Massachusetts. Som 23-åring giftet hun seg med Michael Pakaluk, enkemann og far til seks barn i alderen 6 til 16 år. De traff hverandre gjennom pro-life-bevegelsen mens hun arbeidet med sin doktorgrad ved Harvard University. Sammen fikk de ytterligere åtte barn.
Pakaluk fikk høre kommentarer som “Vet du hva du begir deg ut på?”.
“Sannheten er at jeg ikke visste det”, innrømmer hun. “Men det ble lettere for hvert år. Jeg stolte helt og fullt på Gud. Han ville ikke sette meg i denne situasjonen uten å gi meg det jeg trengte. Jeg holdt fast ved den troen.”
I boken forklarer Pakaluk hvorfor hun var så åpen for å få barn: “Jeg antar at det koker ned til en slags dyp overbevisning, muligens fra barndommen, om at evnen til å unnfange barn, ta dem i armene mine, ta dem med hjem, bo sammen med dem i kjærlighet, ofre meg for dem mens de vokser, og glede meg over dem slik Herren gleder seg over oss, at det, kall det moderskap, kall det barnefødsler, at det er det mest verdifulle i verden – det mest fantastiske jeg er i stand til å gjøre.”
Ulik bakgrunn, like verdier
Tolv kvinner fra studien ble inkludert i boken som representative for utvalget. Ved hjelp av kirkebulletiner fikk Pakaluk 500 svar der hun valgte ut 55 kvinner i alderen 32 til 71 år med fem til 15 barn, med et gjennomsnitt på sju barn. Kvinnene var baptister, evangelisk-protestantiske, frikirkelige, presbyterianske, mormonske, jødiske og katolske.
Syttifem prosent var hvite, 25 prosent var enten svarte, latinamerikanske, asiatiske, filippinske, semittiske, med blandet etnisk opphav eller annet. Noen brukte kunstig prevensjon mellom svangerskapene.
Pakaluk inkluderte forklaringer fra katolske kvinner om hvordan de følger katolsk lære mot kunstig prevensjon, og i stedet bruker naturlige metoder for å lage mellomrom i tid før neste barn, samtidig som de er åpne for en stor familie. Den økonomiske statusen varierte fra velstående til kvinner som levde fra lønnsslipp til lønnsslipp, og kvinnene jobbet heltid, deltid eller ikke i det hele tatt.
Når det gjaldt de økonomiske kostnadene ved å få barn, var alle kvinnene enige om at de økonomiske utgiftene var mindre enn de fleste trodde – og de hevdet alle at velsignelsen barna bringer veier opp for alle utfordringer.
Pakaluk skrev: “Hvis disse forestillingene virker bibelske, så er de det. Kvinnene som trosset fødselunderskuddet, hadde grunner til å få barn som var store nok til at de villig ofret seg for oppgaven, og disse grunnene kom av dyp tillit til Gud, kjærlighet til ektefellen eller kjærlighet til barna – ofte alle tre.”
Å bringe godhet inn i verden
Steph, en mormonsk barnelege med seks barn i alderen 13 til 24 år, var den eneste av de intervjuede som hadde en hjemmeværende ektemann. Hun uttrykte at det vanskeligste med storfamilielivet var å håndtere de daglige detaljene.
“Vi har lært oss å si til barna våre: ‘Du driver med én idrett om gangen’. Men det er greit, for barn i dag har altfor mye å gjøre”. Hun legger til: “Det er aldri et kjedelig øyeblikk. Det er så mye glede! Jeg vil bare si dette er selve kilden til gleden i livet.»
Steph angret faktisk på at de ikke fikk bare ett barn til, og skyldte på at hun begynte “sent” i en alder av 27 år etter medisinstudiene.
Jenn, en kinesisk-amerikansk baptist med seks barn, kommer fra de sørlige delene av USA. Hun var blitt advart av en Berkley-professor om at kvinner bare burde få ett, to eller ingen barn, og at noe annet var uansvarlig. Mannen hennes og pastoren mente at de burde overlate familiestørrelsen til Gud. Jenn slet med sitt første svangerskap og spontanaborterte. Dette tapet fikk henne til å sette pris på det andre svangerskapet.
“Da sønnen min kom, følte jeg at jeg hadde noen hos meg, han var dyrebar og perfekt, og det føltes som om det var dette jeg var skapt for. Det er vanskelig å beskrive denne følelsen av fred, glede og tilfredsstillelse, også helt i begynnelsen av tilværelsen som mor.”
Det ble en del problemer og flere spontanaborter, men hun følte at Gud tok seg av alt, også det å komme seg gjennom vanskelige økonomiske tider da mannen hennes gikk fra å være lege til å bli pastor.
Miki, en japansk-amerikansk universitetsprofessor som er gravid i åttende måned med sitt femte barn, forteller at hun og ektemannen – en irsk katolikk – ikke var religiøse da de traff hverandre på universitetet. Han var ett av syv barn og var helt klar på at han ikke var praktiserende katolikk.
Men da de planla å gifte seg, kom han tilbake til Kirken. Miki konverterte og aksepterte den katolske læren mot kunstig prevensjon, men ønsket i utgangspunktet bare ett eller to barn. Konversjonen gjorde henne imidlertid åpen for muligheten for et tredje barn. Denne åpenheten har ført til at hun nå har fem barn.
Det som bidro til å endre hennes syn og til å bli åpen for nytt liv, var at hun forlot den krevende universitetsjobben og kom til en katolsk menighet med mange barnerike familier som støttet hverandre.
Pakaluk fortalte at alle kvinnene reflekterte over hvordan det å oppdra barn bringer godhet og liv inn i verden. Pakaluk konkluderer med at troen på Gud spilte en sentral rolle blant deltakerne i undersøkelsen.
“Nasjoner som glemmer Kirkens hellige funksjon, vil fortsette å høste en steril høst av skuffelser”, sier hun. “Religionsfrihet som familiepolitikk vil bety at myndighetene tar et skritt tilbake og lar kirkene bli sterkere slik at de kan tilby flere tjenester til familiene, ikke minst innen utdanning.»
Denne saken ble først publisert av The National Catholic Register, EWTN Norges nyhetspartner, og er bearbeidet av EWTN Norge.
Patti Maguire Armstrong er en prisbelønt journalist og har vært redaktør og medforfatter av bestselgeren Amazing Grace Series. Hennes siste bok er den humoristiske og inspirerende andreutgaven av Dear God, I Don’t Get It, Dear God, You Can’t Be Serious!, What Would Monica Do? og Holy Hacks. Patti jobbet med sosialt arbeid og offentlig forvaltning før hun ble hjemme som frilansskribent mens hun og Mark oppfostret sine 10 barn i North Dakota. Følg henne på Twitter på @PattiArmstrong og les bloggen hennes på PattiMaguireArmstrong.com.
