Et betimelig jubileum

KOMMENTAR: Seksti år etter Nostra Aetate er Den katolske kirkes avvisning av antisemittisme fortsatt et bolverk mot en gjenoppblomstrende kulturell sykdom.

Av George Weigel, 01. november 2025

For seksti år siden, den 28. oktober 1965, vedtok Det annet Vatikankonsil — og pave Paul VI promulgerte — erklæringen om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner, kjent under de første ordene i den offisielle latinske teksten som Nostra Aetate (NA) («I vår tid») . Jeg skisserer Nostra Aetates til tider brokete vei gjennom konsilet i To Sanctify the World: The Vital Legacy of Vatican II. Det er nok her å bemerke at enkelte arabiske staters hardnakkede nektelse av å anerkjenne Israels realitet og varighet som jødisk stat trengte seg inn i konsilsdebatten og skapte vanskeligheter. Likevel — og ikke minst takket være det utrettelige arbeidet til pave Pius XIIs tidligere skriftefar, den tyske jesuitten og bibelforskeren kardinal Augustin Bea — kom Nostra Aetate i mål i konsilet. Og takk Gud for det, gitt den nye fremveksten av antisemittismen, denne kulturelle kreften.

Ved Charlie Kirks minnegudstjeneste fortsatte Tucker Carlson sin halsbrekkende ferd ned den glatte skråningen av nedrighet ved å tilskrive Jesu død til «hummusspiserne». Derfor er det godt at vi har Den katolske kirkes høytidelige erklæring i Nostra Aetate om at «verken alle jøder uten forskjell» på Kristi tid, «eller jøder i dag, kan klandres for forbrytelsene begått under [Kristi] lidelse», og den utvetydige bekreftelsen av at Kirken «fordømmer alt hat, all forfølgelse [og] alle former for antisemittisme rettet mot jøder til enhver tid og fra enhver kilde».

Like viktig er det at vi har konsilets erkjennelse av den religiøse gjeld katolisismen står i til jødedommen:

“Kristi Kirke erkjenner nemlig at dens tro og dens utvelgelse har hatt sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, ifølge Guds hemmelighetsfulle frelsesplan. Den bekjenner at alle kristne, Abrahams barn ifølge troen (jf. Gal 3,7) innbefattes i patriarkens kallelse, og at Kirkens frelse er forutsagt på profetisk vis i det utvalgte folks vandring ut av trelldommens land. Derfor kan Kirken ikke glemme at den har mottatt den gamle pakts åpenbaring ved dette folk som Gud i sin uutsigelige barmhjertighet har villet inngå denne tidligere pakt med, den kan ikke glemme at den næres av det gode oliventreets rot, som folkeslagene oljegrener er blitt innpodet i.(jf Rom 11,17-24)” (NA 4)

“Kirken holder seg også alltid for øye det som apostelen Paulus sier om sin slekt, «som barneretten og herligheten og pakten og lovgivningen og gudstjenesten, løftene og fedrene tilhører, og av hvilken Kristus nedstammer i kjødet» (Rom 9,4–5), sønn av jomfru Maria. Den minnes også at apostlene, Kirkens grunnvoll og søyler, og de fleste blant de første disipler, som forkynte Evangeliet for verden, var av jødisk slekt.” (NA 4)

“Sammen med profetene og den samme Apostel lengter Kirken mot den dag, som Gud alene kjenner, da alle folk med én røst skal påkalle Herren (Sef3,9).” (NA 4)

Som jeg tidligere har fremholdt, er antisemittisme et svik mot kristendommen, for jødehat er Kristus-hat. Hvorfor? Fordi Jesus fra Nasaret ikke gir mening uten at han forstås slik han forsto seg selv: som en sønn av Guds pakt med det jødiske folk, som fra korset påkalte Salme 22 og dens triumferende utsagn om at «herredømmet tilhører Herren» som «hersker over folkene», og som «alle de stolte på jorden bøyer seg for».

Dessuten gir kristendommen ingen mening uten sitt jødiske opphav; likeledes gir Det nye testamente ingen mening uten Den hebraiske Bibelen. Uten sitt fundament i og bånd til jødedommen ville kristendommen ha vært nok en kortlivet mysteriekult fra antikken, med Jesus fra Nasaret som den mirakelgjørende galileiske varianten av den mirakelgjørende ny-pythagoréeren Apollonios fra Tyana. De første kristne forsto dette. Derfor avviste katolisismen, allerede i sin «barndom» historisk sett, kjetteriet marcionisme, som foraktet Det gamle testamente og tegnet en motbydelig karikatur av Gud i Den hebraiske Bibelen.

Antisemittisme er en samfunnsmessig ondartet svulst. Gjennom den moderne politiske historie har økende antisemittisme vært et utvetydig tegn på kulturelt forfall. Og siden politikken flyter nedstrøms fra kulturen, kan de offentlige virkningene av slikt forfall bli drakoniske, som historien lærer oss — fra lidenskapene som ble utløst under Dreyfus-affæren i den franske tredje republikk, via Weimar-Tysklands kulturelle sammenbrudd og dets folkemorderiske politiske utfall, til Hamas’ maniske barbarisme 7. oktober 2023. Mener vi at den vestlige verden i det 21. århundre er immun mot slike politiske lidenskaper, bedrar vi oss selv — og følger ikke med.

La oss derfor markere Nostra Aetates diamantjubileum ved å slå igjen — og spikre fast — det stadig videre Overton-vinduet for antisemittisme.

George Weigels spalte «The Catholic Difference» er syndikert av Denver Catholic, erkebispedømmets i Denver offisielle publikasjon.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.