Takkeord i forbindelse med biskop Berislav Grgić avgang
Karmelittklosteret «Totus Tuus» i Tromsø

En ydmyk hyrde, et eukaristisk menneske som gikk i Jomfru Maria skole. Slik vil vi i all korthet karakterisere biskop emeritus Berislav Grgic, som har vært vår hyrde de siste 15 årene.

Han har vært en hyrde som kjente sine sterke og svake sider. Overgitt til sin tjeneste levde han ydmykt med dem – det sterke fremhevet han ikke, det svake ble ikke fornektet. Da prosessen med å velge ny biskop etter biskop Goebels uventede bortgang, uttalte daværende nuntius etter sitt besøk i Nord-Norge at det Stiftet trenger er en far. Det fikk vi. En hyrde som forkynte og viste vei gjennom sitt nærvær, sin bønn og sin faderlige godhet og omsorg. Han gikk stille i dørene – litt for stille vil kanskje noen si – men hans ledelse under til tider svært vanskelige perioder, med press både fra samfunnet og innad i Kirken, gjør at vi i dag står støtt.

Vi har hatt en hyrde som lever dypt forenet med Jesus nærværende i Eukaristien, noe vårt første møte med ham ga et tydelig uttrykk for. Det var ennå før bispevielsen. Vi kunne høre fottrinn som beveget seg lett og raskt gjennom kirkerommet. Foran presbyteriet stanset de og vi så en mann gå opp bak alteret, stille og ærbødig la han hendene på det og kysset det. Gesten er betegnende for hele hans virke. Det var først og fremst her plassen hans skulle være, ved alteret, hvor han skulle stå for Herrens åsyn og tjene ham. Daglig har han gjennom messeofferet båret frem for Gud sin hjords bønner, dens lidelse og håp. Daglig har han tatt på seg Kristi åk og fulgt i hans fotspor. Også under de liturgiske feiringer var han en mann av få ord, det var ingen høylytte kommentarer eller uttalelser, men et stille nærvær som rettet vår oppmerksomhet mot den ene viktig – å leve eukaristien i det daglige.

Vi kan ikke utelate Jomfru Maria når vi i korte trekk skal si noe om biskopen. Hun er hans himmelske Mor, som han så ofte kalte henne, og vi kan bare ane hvor mye han har latt seg veilede og oppdra av henne. Så er også et av hans kjæreste sitater fra Evangeliet nettopp Marias ord ved bebudelsen: det skje meg som du har sagt.  Marias moderlige omsorg visste han også å gi videre. Det var ikke én av søstrenes festdager han glemte, hans forbønn for oss på disse dagene var noe selvsagt, men ikke sjelden vanket det også et godt ord og en liten sjokolade. Til de store kirkelige høytidene og til våre karmelittiske fester kom det alltid en personlig hilsen med bønn og velsignelse. Likeens tok han seg av våre familier og venner når de besøkte oss, og hans åpne og enkle væremåte i økumeniske forhold har vi flere ganger kunnet bevitne.

Vi har i årenes løp kunnet feire høytidelige løfter, sølvjubileer og kirkelige jubileer med ham, store feiringer som er bevart i minnet og i våre fotoalbum. Men i våre hjerter bærer vi en dyp takknemlighet over å ha hatt en hyrde som gjorde profeten Mikas ord til sine egne:

Menneske, Herren har jo sagt deg
hva godhet er, og hva han krever av deg:
at du skal gjøre det som er rett,
vise trofast kjærlighet
og vandre ydmykt med din Gud.

Tromsø, 10.09.2023
Karmelittnonnene i «Totus Tuus»