Pave Leo XIVs første 100 dager: Mindre Robert, mer Peter

Siden han tiltrådte i mai, har Den hellige far fremstått mer som en stabilisator enn en forstyrrer. De første hundre dagene er preget av tradisjonell stil, avventende beslutningstaking og tydelig, kristosentrisk forkynnelse.

Av Fader Raymond J. de Souza, 15. august 2025

Den 16. august markerer Leo XIV sine første 100 dager som pave, og nyter stor velvilje i verden og i Kirken. Det var tydelig i den begeistrede mottakelsen han fikk under Jubileet for ungdom i Roma.

Den hellige far anser sannsynligvis denne velviljen som en god ting, en tid som virker harmoniserende og betryggende i Kirken. Den varer kanskje ikke, men så lenge den varer, er den en velsignelse å nyte. I den forbindelse har de første hundre dagene vært preget av stabilitet i stil og utsatte beslutninger.

Stilen ble kommentert fra første stund; katolske skolebarn som ikke skiller en mozzetta fra mozzarella, ble ivrig informert om at pave Leo bar det pave Frans nektet å bære. Stabilitet i stil gir en viss trøst, at ting er som de skal være. At pave Leo gjør normale pavelige ting — bærer det paver bør bære, bor der paver bør bo, til og med gjeninnfører skikker fra Johannes Paul II‑tiden, som Corpus Christi‑prosesjonen og pallium‑messen 29. juni — har i seg selv ingen større betydning.

At paver gjør normale pavelige ting, er i seg selv normalt. Men det indikerer at Leo er villig til å forme sin person etter det petrinske embetet.

«Jorge Bergoglio er død», minnes jeg at avdøde kardinal Francis George sa kort tid etter konklavet i 2013. «Nå er det pave Frans som lever.» En annen biskop jeg kjenner, uttrykte det mer direkte: «Mindre Jorge. Mer Peter.»

Pave Leo har gjennom stil og opptreden gitt uttrykk for samme forståelse. Mot slutten av Frans’ pontifikat — til sist symbolisert ved hans improviserte og skrøpelige opptreden i Peterskirken, iført svarte bukser og innsvøpt i et stripete teppe — var det en opplevelse av at pavens personlige særtrekk, hvor sjarmerende de enn kunne ha vært, hadde gjort sitt. Pave Leo synes å være enig i at Kirken trenger mindre Robert, mer Peter.

En biografi om pave Frans som kom i fjor, bar tittelen The Jesuit Disruptor. I den grad det var godt for Kirken å ha en «forstyrrer» snarere enn en stabilisator som universell pastor, tyder de tidlige tegnene på at forstyrrelse ikke er det Leo har tenkt å tilby.

Det betyr ikke at Leo bare er en kopi av andre, uten egenart. Videosamtalen hans med astronauten Edwin «Buzz» Aldrin 20. juli — årsdagen for månelandingen i 1969 — viste at det i Leo fortsatt finnes noe av tenåringen Robert Prevost som, i likhet med millioner av andre amerikanske gutter i 1969, så opp mot himmelen og så opp til astronautene de betraktet som helter.

Aldrin‑samtalen ble håndtert med karakteristisk fasthet. Den ble ikke gjennomført på sparket på pavens personlige mobiltelefon, men anstendig ordnet på forhånd, og mediene ble informert tidsnok og fyldig, uten å måtte ty til lekkasjer. Hvis det skal være sjarmerende uformellhet under Leo, vil den være formelt arrangert.

Den 29. juli, da han om morgenen ønsket «digitale misjonærer og influencere» velkommen og om kvelden unge pilegrimer, samtalte pave Leo med stor letthet på tre språk — italiensk, engelsk og spansk. Å ha en pave som uanstrengt kan samtale på de to mest talte språkene i den katolske verden — engelsk og spansk — er en stor fordel.

Stil er av stor betydning for en pastor, for den gir rammen som styre og lære tas imot innenfor. Pavelige protokoller hjelper katolikker å forholde seg til embetet, også når beslutninger ikke faller i smak.

Den hellige far vet dette godt. De beslutningene han til slutt fatter, kan erodere noe av den velviljen som nå råder. Han har tydelig valgt en viss utsettelse for å forlenge denne velviljens periode.

Hans taler har vært kristosentriske og misjonerende — kjernen i katolsk identitet. I verdensanliggender har uttalelsene hans om for eksempel Ukraina og Gaza reflektert den globale konsensusen i disse spørsmålene. Selv den tilsynelatende utilsiktede israelske bombingen av den katolske menigheten i Gaza ble håndtert på en passende streng, men ikke oppildnende måte.

Han har med rette motstått press fra enkelte miljøer om å gripe fatt i det de mener er presserende saker.

Rapportene fra synodens studiegrupper, som skulle leveres i juni, er skjøvet til desember, og Leo har lagt til noen flere studiespørsmål på listen. Mens sekretariatet for synoden maler videre, har Leo holdt en viss avstand. Til slutt må han avgjøre om, slik pave Frans ønsket, synodeprosessen om synodalitet for en synodal Kirke skal fortsette i ytterligere tre år. Hvis han i stedet bestemmer seg for å gi den en verdig begravelse, vil det skape uro blant dem som er mest opptatt av en ny måte å «være Kirke» på. Ingen grunn til å handle overilt og potensielt provoserende.

En talefør del av den katolske opinionen erklærte, nær sagt straks Leo var valgt, at han måtte ta tak i spørsmålene om «den tradisjonelle latinske messen». Det må han ikke. Det er en prioritet for et svært lite antall katolikker globalt, og uansett hva han gjør, vil det skape temperatur i den lett opphisselige digitale sfæren der mange av dem samles. Slike provokasjoner kan også utsettes.

Selv en sak som faktisk krever umiddelbar oppmerksomhet, er blitt forsinket. Hver pave fratrer umiddelbart embetet han hadde bare minutter før valget. Han må derfor utnevne en mann til å fylle det embetet.

Da Eugenio Pacelli ble valgt til pave Pius XII i 1939, var han statssekretær. Nøyaktig én måned etter valget utnevnte han en ny statssekretær. I 1958 brukte den hellige pave Johannes XXIII 14 dager på å utnevne sin etterfølger som patriark av Venezia. Den hellige pave Paul VI brukte mer enn tre ganger så lang tid, 50 dager, i 1963 på å utnevne ny erkebiskop av Milano. Den hellige pave Johannes Paul II brukte enda lenger tid, 74 dager, i 1978 på å utnevne neste erkebiskop av Kraków. Pave Benedikt XVI kom raskere i gang og utnevnte sin etterfølger som prefekt for Troskongregasjonen etter 24 dager. Pave Frans var enda raskere, og brukte bare 15 dager på å fylle ledigheten i Buenos Aires.

Som alle nye paver har også Leo saker på skrivebordet som var under behandling før valget. Beslutningen om å erklære den hellige John Henry Newman som kirkelærer var én av dem; likevel bidro den til den rådende velviljen overfor Den hellige far, ettersom Newman anerkjennes av både liberale og konservative og virker samlende.

Etter Ungdomsjubileet utstedte Leo to økonomiske dekreter, ett om familieytelser for Vatikanets ansatte og ett om anskaffelsesregler. Dette kan tyde på at han prioriterer spørsmål om styring og økonomi — ikke ulikt pave Frans, som også vektla slike forhold tidlig i sitt pontifikat.

I motsetning til sin forgjenger var imidlertid Leos dekret om anskaffelser utarbeidet da kardinal George Pell var prefekt for økonomiske anliggender, men det ble stanset, ettersom kardinal Pell senere ble satt på sidelinjen. Er kardinal Pells prioriteringer og forslag på vei tilbake?

Pave Leo har fortsatt ikke utnevnt ny prefekt for Dikasteriet for biskoper, stillingen han selv hadde innehatt siden 2023. Denne beslutningen vil trolig være den første store utnevnelsen som peker ut hans prioriteringer.

I Leos hjemland kan det allerede utnevnes nye erkebiskoper for Chicago og New York, og neste år fyller også erkebiskopene i Baltimore og Los Angeles 75 år. Store utnevnelser fører som oftest med seg noen skuffelser, så Leo vil nok ta seg god tid også med disse.

Sommeren med velvilje fortsetter. Leo har ingen grunn til å avslutte den.

Les også:
Pave Leo XIVs første 100 dager

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.