«Dignitatis Humanae» endrer historien

KOMMENTAR: Erklæringen om religionsfrihet knuste kommunistenes påstand om at det ikke fantes noe fristed for personlig identitet og integritet som partistaten ikke kunne gjøre krav på.

George Weigel, 21. november 2025

7. desember 1965 kunngjorde pave Paul VI høytidelig Det andre Vatikankonsils erklæring om religionsfrihet, kjent under sine latinske åpningsord som «Dignitatis Humanae».

Konsilet satte dermed fart på Den katolske kirkes forvandling til verdens fremste institusjonelle forsvarer av grunnleggende menneskerettigheter – noe som den avdøde Sir Michael Howard, Regius‑professor i moderne historie ved Oxford, en gang fortalte meg var en av de to store revolusjonene i det 20. århundre; den andre var bolsjevikenes tyveri av det russiske folkets revolusjon i 1917.

Og dermed har vi en ny ironi i historiens gang. For det var den katolske menneskerettighetsrevolusjonen som spilte en avgjørende rolle i å gjøre slutt på Lenins bolsjevikiske revolusjon og monsterstaten den skapte: Sovjetunionen.

Hvordan, spør du?

Tenk slik på sammenhengene:

• Uten Vatikan II – ingen universalisering av det globale katolske lederskapet.
  
• Uten universalisering av det globale katolske lederskapet – ingen pave Johannes Paul II.
  
• Uten pave Johannes Paul II – ingen bred, religiøst forankret samvittighetsrevolusjon av den typen som forvandlet det offentlige livet i Øst‑Sentral‑Europa fra 1979 til 1989.
  
• Uten samvittighetsrevolusjon – ingen ikkevoldelig løsrivelse av de «undertrykte nasjonene» i Sentral‑ og Øst‑Europa i 1989–1991.
  
• Uten frigjøringen av vasallstatene i Warszawapakten og pseudo‑«republikkene» i Sovjetunionen – intet sammenbrudd av Sovjetunionen i august 1991.

Og krumtappen i denne årsakskjeden var «Dignitatis Humanae».

Hvorfor? Fordi uten Konsilets høytidelige bekreftelse av religionsfrihet som en grunnleggende menneskerett – en sannhet forankret i menneskets verdighet og erkjennbar både ved åpenbaring og ved fornuft – ville Kirken ikke med troverdighet ha kunnet forsvare de religiøses (og faktisk alle samvittighetsfulle menneskers) rettigheter mot det ateistiske hegemoniet i den europeiske kommunismen. Heller ikke ville en Kirke som klamret seg til restene av et kirkelig etablissement, troverdig ha kunnet hevde at statsmakten er begrenset og ikke har noen legitim rolle i religionsutøvelse, som består “etter sin natur hovedsakelig i et indre, frivillig, personlig og umiddelbart gudsforhold”, [handlinger som] “hverken kan påbys eller forbys av noen menneskelig makt” (som erklæringen uttrykker det, pkt. 3).

Kort sagt: «Dignitatis Humanae» forsvarte ikke bare en grunnleggende rett for personer til å være fri for tvang i det samvittighetens fristed hvor Gud kan søkes og finnes. «Dignitatis Humanae» var også den teologiske analogien til et presisjonsstyrt hypersonisk missil, rettet direkte mot en kjernepåstand i det kommunistiske prosjektet: at det ikke fantes noe fristed for personlig identitet og integritet hvor partistaten ikke kunne gjøre krav på innpass.

Derfor er det ikke underlig at Yuri Andropov, den høyst intelligente og gjennomført onde lederen av KGB – Sovjetunionens hemmelige etterretningstjeneste – så valget av Johannes Paul II i 1978 som en dødelig trussel mot Sovjetunionen selv, ikke bare mot Sovjets posisjon i Polen. Johannes Paul II var en for «Dignitatis Humanae» ved Vatikan II og en ivrig forsvarer av religionsfrihet som erkebiskop av Kraków, 

I motsetning til feilinformerte oppfatninger i 1965 og i dag var «Dignitatis Humanae» ikke en åpning for religiøs indifferentisme. Faktisk knyttet det sentrale avsnittet, etter å ha definert retten til religionsfrihet som forankret i menneskets natur og verdighet, umiddelbart denne retten til en plikt:

«Ethvert menneske, med den personlighet og det menneskeverd det besitter, har fornuft og fri vilje, og dermed også personlig ansvar, og tilskyndes således under moralsk forpliktelse til å søke sannheten – fremfor alt i det religiøse. Videre er det forpliktet til å holde fast ved denne sannhet og innordne hele sitt liv under de krav den stiller. For å kunne oppfylle denne forpliktelse som menneske, skal det være seg sitt fulle indre ansvar bevisst og heller ikke stå under ytre tvang.» (2). 

Erklæringen om religionsfrihet var ikke en kapitulasjon for sekulær liberalisme; den var ikke en innrømmelse til moderne skepsis om menneskets evne til å vite noe med sikkerhet; og den var ikke et kirkelig hvitt flagg holdt opp foran opplysningstidens politiske teori. Den var et klassisk eksempel på utvikling av læren – i dette tilfellet gjenoppdagelsen og anvendelsen av to bibelsk forankrede sannheter i samtidens situasjon. Den første er at Gud ønsker å bli tilbedt av mennesker som er frie, slik det kommer til syne i Israels erfaring med utgangen fra Egypt. Den andre er at det finnes ting som tilhører Gud og ikke keiseren, slik Herren lærte i Matt 22,21.

Den katolske Kirke var tro mot sin guddommelig bestemmelse selv i «Dignitatis Humanae». Den troskapen skulle få imponerende – man kan til og med si, forsynsmessige – konsekvenser i historien.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.