Skip to content

Pilegrimstur til Selja: En åndelig opplevelse

Pilegrimstur til Selja: En åndelig opplevelse

Pilegrimstur til Selja: En åndelig opplevelse

Av Pål Johannes Nes

Den 6. juli valfartet en stor gruppe pilegrimer til den hellige øya Selja, som er kjent for sine historiske klosterruiner og dype religiøse betydning som kristendommens vugge i Norge. Denne årlige valfarten er et av årets høydepunkter for Vår Frue menighet i Ålesund, som arrangerer en slik tur hvert år.

Rundt 90 pilegrimer vandrer mot klosteret på Selja.
Foto: EWTN Norge

Årets pilegrimstur ble intet unntak. Den var lagt til lørdag før selve festen for St. Sunniva og seljumennene, slik at flest mulig fra menigheten kunne delta.

Foto: Ivan Vu

Rundt 90 pilegrimer vandret fra Bø til klosterruinene på Selja. Blant dem var også seminarister fra den Neokatekumenale vei, medlemmer av Norges Unge Katolikker (NUK) og andre tilreisende. Til tross for våte og glatte stier ble vandringen en vakker opplevelse i det naturskjønne kystlandskapet.

Det var vått og glatt langs stien.
Foto: EWTN Norge

Underveis ba pilegrimene rosenkransen, ledet av p. Waldemar, p. Ole Martin, diakon Mathias og seminaristene fra Trondheim stift. Gjennom den felles bønnen overvant pilegrimsflokken alle små og store utfordringer på veien til klosterruinen.

Pilgrimene ankom ruinene av klosterkirken.
Foto: EWTN Norge

Vel fremme ble det feiret messe med p. Ole Martin Stamnestø som hovedcelebrant. Han var tidligere sogneprest i Vår frue menighet, og hans nærvær var derfor et kjærkomment gjensyn for mange av pilgrimene. Diakon Mathias Ledum holdt dagens preken, der han knyttet sammen helgenene Maria Goretti og Sunniva. Prekenen kan leses i sin helhet i slutten av artikkelen.

Under messen kom solen frem.
Foto: EWTN Norge

En av de trofaste pilegrimene delte at dette var hennes tiende tur til Selja med menigheten. Hun beskrev årets pilegrimstur som ekstra rørende, med bønn og refleksjon som løftet deltakerne på en spesiell måte. Pilegrimsturen til Selja fortsetter å være en sterk tradisjon og en kilde til åndelig inspirasjon for Vår Frue menighet i Ålesund og de som velger å slutte seg til dem på denne dagen.

Diakon Mathias Ledum, Sogneprest Vår Frue menighet p. Waldemar Jachymczak og biskopelig vikar for synodalitet p. Ole Martin Stamnestø.
Foto: EWTN Norge

Hvem var Den hellige Sunniva

Sunniva var en irsk kongsdatter som levde i siste halvdel av 900-tallet. Etter farens død styrte hun riket sitt med omsorg for de fattige. Hun viet seg til Kristus og avviste en hedensk vikinghøvding som ønsket å gifte seg med henne. For å bevare sin kyskhet, flyktet hun sammen med sitt folk og endte opp på øya Selja. Der levde de et enkelt liv inntil de ble truet av Håkon Ladejarls menn. Sunniva og hennes følgesvenner ble martyrer da fjellet raste sammen og begravde dem, etter deres bønner om å unngå tortur. Hennes legeme ble funnet intakt, og hun ble senere æret som helgen.

En familie ber sammen på stedet den hellige Sunniva ble drept

Preken Seljumannamesse (Vår Frue kirkes valfart) 06.07.24

Av diakon Mathias Ledum,

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Om vi går tilbake noen skritt i Matteusevangeliet fra der vi nettopp leste, så kan vi se at Jesus fram til dette punkt har reist rundt sammen med sine disipler, hvor det er Han sjøl som forkynner, underviser og helbreder. Basert på hva de har sett og opplevd, har de gradvis begynt å skjønne hvem denne Jesus fra Nasaret virkelig er. Dette er langt fra en alminnelig fyr i gata. En som taler med myndighet, leger de sjuke og driver ut demoner. En som stilner stormer og kjefter på havet for at det skal bli stille (noe vi sårt kanskje kunne trengt i dag?) Mens Jesus har holdt på med alt dette, har disiplene på en måte fått være gratispassasjerer i Hans prosjekt: de har fått observere, de har fått opplæring, de har nærmest fått “jobbskygge” sin Mester uten å måtte ta noe særlig personlig ansvar.

Foto: Ivan Vu

I dagens evangelietekst derimot, begynner Jesus å gjøre sine lærlinger klar for å ta fatt på sitt eget arbeide, til å sendes ut to og to, til å forkynne det Han har lært dem gjennom ord og gjerninger. Men som vi godt kan sjå for oss, så må disiplene ha vært engstelige og nervøse for å ta fatt på noe så nytt, så stort og så uforutsigbart. De blir bedt om å gjøre kjent alt det som de har fått lære av Ham. Det de har fått hvisket i øret av Jesus, skal de rope utover hustakene. De skal være megafoner for Ham som er Sannheten sjøl.

Dette er arbeidsbeskrivelsen. Men hva er arbeidsvilkårene? Her var det ikke snakk om gode og trygge HMS-regler. Prisen for å gå i lære hos denne Mesteren kunne være ens eget liv. Det kan vi lese implisitt i det Jesus sier til disiplene i dagens evangelietekst. “Frykt ikke dem som slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna!” Å være en ropert for Jesus, vil få dem i trøbbel, det vil føre til forfølgelse og i verste fall til tortur og død. Likevel drister Jesus seg til å si “Frykt ikke”. Det er tross alt, mener han, ingen grunn til å frykte den legemlige og timelige død, for den er bare midlertidig, passerende og ferdig på et blunk! Det som virkelig står på spill er ens sjel, og den åndelig død som medfører et evig skille mellom Gud og Hans folk. På en måte sier Jesus at “når du går ut for å forkynne evangeliet, er det rett og slett ingen grunn til å være redd, sjøl om livet ditt er i fare, for ved å forkynne evangeliet vil du redde din sjel og ditt liv.”

Hvor passende er ikke en slik tekst på en dag som dette? Sta Sunniva og hennes ledsagere levde et stille og rolig liv i Irland, men dagen kom da de måtte ta konsekvensene av det de hadde valgt å tro på. Sunniva som fra tidlig av uttrykte et ønske om å være jomfru og ha Gud som sin eneste brudgom, måtte stå sin prøve da en ivrig hedensk vikinghøvding forsøkte å tvinge ho til å gifte seg med ham, med trusler om å herje i hennes land om ho ikke samtykket. Hvor passende er det ikke at vi i dag feirer Sta. Sunniva og hennes martyrdom på dagen hvor resten av Kirken feirer den hellige Maria Goretti? Hun var en italiensk pike på snaue elleve år, som modig irettesatte en eldre familievenn som kom med ukyske tilnærmelser til ho. Da han forsøkte å voldta ho, nektet ho og fortalte ham at det var en alvorlig synd, som førte til at ho ble myrdet med fjorten knivstikk. Rett før ho døde av skadene, tilga ho sin gjerningsmann.

Sunniva holdt på samme standhaftige vis ved det løftet ho hadde gitt Gud om å forbli jomfru livet ut, og ga ikke etter for truslene. Derimot samla ho sitt folk og fortalte at ho ville bryte opp fra sin dronningsgjerning, overgi seg til Guds makt og forsyn og fare derfra. Sammen med andre likesinnede satte ho seg i båten, og uten våpen, rustning, seil, ror og årer, la de alt i Guds hender. De må også ha vært engstelige for hvordan ferden deres skulle gå. Skulle de i det hele tatt overleve bølgene der ute? Kom de noen gang til å ende opp noe sted? Og da de endelig kom i land på Selja, var det noen garanti for at de skulle bli overlevelsesdyktige der? Sjøl om de flykta fra voldelige trusler i hjemlandet, skulle det vise seg at de på ny grunn skulle bli truet på livet igjen. Sunniva og følget gjemte seg i sine huler, og til tross for at de ikke fryktet døden, noe de viste ved å ha gitt seg Atlanterhavet i vold, fryktet de hva hedningene ville gjøre med dem og ba inderlig til Gud om å bli spart for tortur og død ved hedningers hender. Bønnesvaret kom i form av store steinblokker som raste ned foran inngangen til hulen, og jarlens menn fant ingen mennesker der ute.

Til tross for engstelse og frykt, stolte både St. Sunniva, seljemennene og hellige Maria Goretti fullt ut på Guds forsyn. Selv om de bare var unge lærlinger i Jesu utvidede disippelskare, var de beredt til å forkynne evangeliet med deres liv som innsats. Hvor befinner vi oss i dette lærlingstadiet? Er vi bare passive jobbskyggere i Herrens verksted, som lammes i handlingens øyeblikk, eller streber vi etter å gjøre kjent for alle det vi sjøl har mottatt fra Ham? Lar vi vår megafon stilne når vårt budskap om Jesu kjærlighet faller for døve ører, eller er vi villige til å gjøre hele vårt liv til en overbevisende ropert
som trenger gjennom hjertenes døvhet?

St. Sunniva, seljumennenes og Maria Gorettis martyrium står fram som prakteksempler på hvordan Gud kan ta det som tilsynelatende er meningsløse og tragiske skjebner og gjøre dem til noe stort, vakkert og meningsfylt. Så la oss på samme måte som dem ta til oss Jesu ord, “Frykt ikke”, “vær da ikke engstelige” for “Enhver som bekjenner meg overfor menneskene” sier Herren, “ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene.” Det var viktigere for dem å forkynne sannheten om Jesus, enn å klamre seg til livet. Har man virkelig hatt et møte med Kristus, så kan man ikke la være å snakke om Ham, om det så skulle koste en livet. La oss derfor dra hjem fra denne hellige øya Selja, med det samme mot og den samme entusiasme som de hellige Sunniva, Maria Goretti, seljemennene og alle Kirkens martyrer. La oss fortelle vår neste om Guds underverk i våre liv. Inviter folk til Messe. La oss spørre om vi kan be for dem og deres kjære. La oss motta sakramentene ofte. La oss bli Kristus lik, slik at når folk ser på oss, kan sjå Kristus. La vårt livsprosjekt være at hele menneskeheten skal få vite at alle verdens problemer har et svar, at all verdens smerte har en kur, at alles dypeste lengsel har et navn og et ansikt.
Amen.

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

‘Reminders’ About Ukraine

COMMENTARY: Ukraine’s religious leaders and the faith of its people have been essential in sustaining that hard-pressed country’s Davidic struggle against the Russian Goliath.

Mer nyheter

Bidrag etter emne