Av sr Ragnhild Marie Bjelland

O, bli hos meg, Herre, dagen heller, og mørket faller på. Denne gamle salmens bønn rommer noe dypt menneskelig: den uttrykker lengselen etter Gud og at Han ikke må forlate oss når lyset svinner, når troen vakler, og når hjertet tynges av alt det vi ikke klarer å forstår. Den samme lengselen vi møter i evangeliet om Emmausvandrerne, hvor disiplene forlater Jerusalem med knuste håp.

Disiplene går og de taler sammen om alt som har hendt. Kanskje gjentar de ordene, forsøker å forstå, prøver å gi mening til det som synes meningsløst. «Vi håpet at det var han som skulle fri Israel» . I denne setningen ligger både troens begynnelse og dens krise. De hadde håpet, men håpet er brutt. Hvor ofte er ikke også våre egne bønner formet slik: vi håpet, vi trodde, vi ventet… og så ble det ikke slik.

Og da skjer det stille og nesten ubemerket: Jesus selv kommer og slår følge med dem.

Men de kjenner Ham ikke igjen.

Dette er evangeliets mest rystende og samtidig mest trøstefulle sannhet: Herren kan være nær uten at vi ser Ham. Han kan gå ved vår side i våre mørkeste stunder uten at vi forstår at det er Ham. Ikke fordi Han skjuler seg i ond vilje, men fordi våre øyne er bundet av sorg, frykt eller våre egne forestillinger om hvordan Gud må handle.

Er også vi blant dem som ikke kjenner igjen Herren?

Vi søker kanskje Herren i det ekstraordinære, vi vil klare tegn, sterke følelser, men Han kommer ofte i det alminnelige: i Ordet som åpnes, i brødet som brytes, i et menneske som går ved vår side. Akkurat som med Emmausvandrerne. Først taler Han til dem og åpner Skriftene. Han viser dem hvordan alt peker mot Kristus, hvordan lidelsen ikke er slutten, men veien til herligheten. Deres hjerter begynner å brenne, selv om blikket deres fremdeles er sløvet.

Slik virker nåden i oss: en stille glød, en indre uro, en dragning mot noe større; før vi fullt ut forstår.

Vendepunktet kommer i det enkle, i et nesten skjult øyeblikk: da de sitter til bords, tar Han brødet, velsigner det, bryter det og gir dem. Da åpnes deres øyne; De kjenner Ham igjen i brødsbrytelsen.

For oss katolikker er dette ikke bare et minne, det er en levende virkelighet. I eukaristien blir Kristus virkelig nærværende – ikke som et symbol alene, men som Hans sanne legeme og blod. Og likevel: hvor ofte går vi ikke til messe uten å virkelig «kjenne Ham igjen»? Hvor ofte er våre øyne fortsatt sløvet, våre hjerter delt, vår oppmerksomhet spredt? Og likevel; Han er der.

«O, bli hos meg.» Det er Emmausvandrerens bønn. Det er Kirkens bønn. Det er vår bønn. For når de ber Ham bli, svarer Han ikke bare ved å bli en stund – Han gir seg selv helt. Han blir hos dem i brødet som brytes. Han blir hos oss i sakramentet, i sitt Ord, i sitt mystiske legeme som er Kirken.

Møtet med den oppstandne Kristus fører alltid til bevegelse: fra fortvilelse til håp, fra flukt til misjon, fra blindhet til tro.

O, bli hos meg, Herre – ikke fordi Du er langt borte, men fordi jeg så ofte er blind. Bli hos meg, og åpne mine øyne. Tenn mitt hjerte med ditt Ord. Gi meg å kjenne Deg igjen i brødsbrytelsen, i Kirken, i min neste. Og når mørket faller, og veien synes uklar, la meg aldri glemme: Du går allerede ved min side.