«En fredens apostel»: Biskop forbereder pave Leo XIVs historiske Algerie-besøk

Biskop Diego Sarrió Cucarella ser frem til pave Leo XIVs kommende pastorale besøk til Algerie. Han håper reisen vil åpne hjerter for fred, styrke sameksistensen og gi et levende vitnesbyrd om Guds herlighet gjennom broderskap og gjensidig forståelse.

Av Victor Gaetan, 13. mars 2026

Den spanskfødte prelaten som leder Algeries enorme bispedømme Laghouat-Ghardaïa, biskop Diego Sarrió Cucarella fra Missionaries of Africa, ser frem til pave Leo XIVs kommende pastorale besøk til det nordafrikanske landet.

Med henvisning til mottoet for pavens besøk i april, As-Salam Alaykum («Fred være med dere»), sier biskopen til Register:

«Det beste utfallet av dette besøket ville være nettopp dette; hjerter som åpner seg for fred, et fornyet engasjement for sameksistens og et levende vitnesbyrd om Guds herlighet gjennom broderskap og gjensidig forståelse.»

Biskop Sarrió, 54, ble utnevnt av pave Frans i januar 2025 til å lede bispedømmet Laghouat-Ghardaïa, et enormt område i Sør-Algerie som i geografisk utstrekning kan sammenlignes med California, Oregon, Idaho, Montana, Wyoming, Utah og Nevada til sammen.

Om lag 2 240 katolikker lever i denne enorme ørkenregionen. De betjenes av 14 prester, inkludert biskopen, 19 ordenssøstre og fem ordensbrødre. De tar hånd om de små katolske fellesskapene samtidig som de lever i vennskap med befolkningen rundt seg.

Biskop Sarrió er forsker på kristen-muslimske relasjoner og har doktorgrad i religions- og teologistudier fra Georgetown University. Han var president for Det pavelige institutt for arabiske og islamske studier (PISAI) i Roma i seks år etter først å ha vært akademisk dekan i fire. Blant de geistlige som medvirket ved biskop Sarriós bispevielse i Peterskirken, var den daværende kardinal Robert Prevost, nå pave Leo XIV. Paven skal legge ut på sin første pastorale reise til Afrika, som innledes i Algerie 13.–15. april.

Biskop Sarrió tok seg tid i en travel hverdag til å svare på spørsmål fra Register.

Biskopsmottoet ditt er slående konkret: «Jeg vil bane en vei i ørkenen» (Jes 43,19).

Da jeg første gang leste profeten Jesajas ord, ble jeg slått av hvordan Gud taler inn i vanskelige situasjoner, slik han gjorde for israelittene i eksil. Han lover å åpne en vei i ørkenen – slik han skilte Rødehavet – og minner oss om at Gud selv på de mest krevende steder kan bringe nytt liv og håp.

Ordet «vei» klinger med mange betydningslag for meg. Det speiler oppfordringen i jubileumsåret 2025 om å se livet vårt som en håpets pilegrimsferd. Det minner også om de første Jesu-tilhengerne, som i Apostlenes gjerninger omtales som «Veien»(Apg 9,2; 19,9), og det peker på Kristus selv, som sa: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Ordet kaller også frem Kirkens oppdrag i Laghouat; å vandre sammen med folket i Algerie, leve ut vårt kall som jordens salt og ledsage de tusenvis av migrantene som passerer gjennom bispedømmet på leting etter et bedre liv.

Selve ørkenen har en dyp skjønnhet. Det er et sted preget av stillhet, enkelhet og klarhet, der livets vesentlige ting blir synlige, der horisonten åpner seg, og der Gud kan møtes – i skaperverket og i vårt eget hjertes vandring. I ørkenen lærer vi tålmodighet, utholdenhet og tillit. Selv i det som synes tomt, kan Gud bane en vei.

Pave Leo XIV besøker Algerie 13.–15. april. Hva vil være det beste utfallet av dette besøket?

Den hellige far kommer til Algerie for å møte folket og landets ledere, for å oppmuntre vår kirke i dens oppdrag med broderlig nærvær blant en overveiende muslimsk befolkning og for å minne oss om vår felles arv med den hellige Augustin, en sønn av dette landet, hvis eksempel kan lede vår felles vandring.

Han kommer som en fredens apostel. Hilsenen As-Salam Alaykum («Fred være med dere»), mottoet for besøket, er både velkomsten hele Algerie gir ham og velsignelsen han bringer til oss – slik den oppstandne Kristus hilste sine apostler.

Disse ordene inviterer oss til å overvinne spenninger og uro – enten de springer ut av tidligere konflikter eller nåværende misforståelser – og til å åpne hjertene våre for forsoning, harmoni og et oppriktig ønske om fred, den sanne veien til å herliggjøre Gud.

Det beste utfallet av dette besøket ville være nettopp dette; hjerter som åpner seg for fred, et fornyet engasjement for sameksistens og et levende vitnesbyrd om Guds herlighet gjennom broderskap og gjensidig forståelse.

Vet du om og eventuelt når Den hellige far besøkte Algerie før han ble valgt til pave?

Så vidt jeg kjenner til, kom han to ganger i løpet av sine tolv år som generalprior for augustinerordenen. Han besøkte sine medbrødre i Annaba, samt de augustinske misjonssøstrene i Alger – to av dem er blant Algeries 19 salige martyrer.

Fortell oss om et møte du har hatt med Den hellige far.

Han var blant biskopene som la hendene på meg ved min bispevielse, som fant sted i Peterskirken 19. mars 2025. Kort tid etter, da vi gjorde oss klare til påskevigilien i Peterskirken, vekslet vi noen ord. Jeg var fortsatt i Roma og ventet på visum for å reise til Algerie.

Jeg fikk en ny anledning til å møte ham – denne gang allerede som Peters etterfølger – i september 2025, under seminaret som hvert år arrangeres i Roma av Dikasteriet for evangelisering og Dikasteriet for Biskoper for nyutnevnte biskoper. Jeg ser veldig frem til å møte ham igjen, denne gangen i Algerie.

Pave Frans var viet til den interreligiøse dialogen, særlig mellom katolikker og muslimer, et felt du både har studert og undervist i. Hvordan fremmet pave Frans samarbeidet mellom disse to store trosfellesskapene?

Jeg hadde privilegiet av å se pave Frans under hans siste offentlige opptreden påskedag, og jeg fikk også delta i hans begravelsesmesse. Hver av oss kan ha et bestemt aspekt ved hans lære som taler sterkere enn andre. For meg er det uten tvil broderskapet. Denne tanken går igjen i hans skrifter, taler og symbolske handlinger, og den står i sentrum for hans arbeid for å fremme kristen-muslimsk dialog, kanskje tydeligst uttrykt i Dokumentet om menneskelig broderskap for verdensfred og sameksistens.

I sin kjerne legger dokumentet frem en visjon om broderskap i mangfold. Religiøse fellesskap er kalt til å dyrke dialog, samarbeide konkret og fremme gjensidig forståelse. Pave Frans understreket at denne invitasjonen ikke bare gjelder kristne og muslimer, men alle mennesker.

Han uttrykte denne visjonen vakkert under sin tale på esplanaden ved Hassan-tårnet i Rabat 30. mars 2019, da han sa at autentisk dialog innebærer «å møte og akseptere andre i deres særegne religiøse overbevisninger og berike hverandre gjennom vårt mangfold, i et forhold preget av god vilje og av søken etter måter vi kan arbeide sammen på. Forstått slik krever det å bygge broer mellom mennesker – sett fra et interreligiøst dialogperspektiv – en ånd av gjensidig aktelse, vennskap og ja, broderskap.»

Slik fremmet pave Frans samarbeidet mellom katolikker og muslimer ikke bare gjennom historiske møter og viktige dokumenter, men også ved å gi oss en åndelig visjon; broderskap som levd virkelighet, legemliggjort i konkrete relasjoner, næret gjennom dialog og rettet mot det felles gode.

Du var sogneprest i Oman før du ble utnevnt til å lede bispedømmet Laghouat. Kan du beskrive noen likheter og forskjeller mellom Kirken i Oman og Kirken i Algerie?

Min utnevnelse til biskop av Laghouat ble kunngjort mens jeg tjenestegjorde i en menighet i Muscat, hovedstaden i Oman. Etter et tiår i Roma ved Det pavelige institutt for arabiske og islamske studier ba jeg om et sabbatsår for på nært hold å erfare livet i Kirken i en annen del av den islamske verden.

Oman er en del av det apostoliske vikariatet Sør-Arabia, som også omfatter De forente arabiske emirater (UAE) og Jemen. Den katolske menigheten der består utelukkende av gjestearbeidere, først og fremst fra India og Filippinene, med mindre grupper fra andre land. Fra første dag ble jeg slått av deres varme og hengivenhet – mennesker som hadde forlatt hjem og familie, men som likevel levde troen med bemerkelsesverdig glede og troskap. Da nyheten om min bispeutnevnelse ble delt i menigheten, var gleden og oppmuntringen jeg mottok, dypt rørende. Jeg kjente både takknemlighet og et fornyet kall til misjon.

Kontrasten mellom Oman og den algeriske Sahara var slående. Her er Kirken langt mindre, spredt over enorme avstander og ofte usynlig for samfunnet omkring. Likevel deler begge fellesskapene en felles tråd; betydningen av nærvær, lytting og det å gå sammen med mennesker i deres dagligliv. I Oman så jeg troen komme til uttrykk i livlige samlinger, sang og kulturelle feiringer. I Algerie er uttrykket mer stillferdig, men like dyptgående – i små tjenester, varige relasjoner og standhaftig håp.

Hva har du lært i ditt første år som biskop?

Jeg har lært verdien av nærvær og oppmerksom lytting. I et bispedømme så stort som vårt, med fellesskap spredt over lange avstander, betyr ledsagelse mer enn programmer og planer. Jeg er dypt takknemlig overfor prestene, ordensfolkene og lekfolket som tjener i bispedømmet mitt, og hvis tro, gavmildhet og tålmodighet har lært meg så mye.

Skal jeg trekke frem noe fra dette første året, må det være at vi har bidratt til å styrke fellesskapsfølelsen og den delte misjonen på tvers av bispedømmet, og minnet alle om at små handlinger av tjeneste, omsorg og oppmerksomhet virkelig kan gjøre en forskjell i menneskers liv.

Før du ble biskop, ledet du PISAI. Hvor kommer interessen din for den islamske verden fra?

Mitt første virkelige møte med islam kom i mine formative år, da jeg bodde to år i Khartoum i Sudan, mellom 1995 og 1997, før landet ble delt. Jeg arbeidet i en menighet i utkanten av byen og betjente kristne fra sør som hadde flyktet nordover på grunn av krigen. Den erfaringen lærte meg raskt at muslimer, like mye som kristne, er i stand til både det beste og det verste, og hjalp meg til å unngå idealiserte forestillinger.

Etter prestevielsen tilbrakte jeg to år i Algerie og fortsatte å møte muslimer i en sammenheng som var svært annerledes enn den i Khartoum. Det var en god erfaring, preget av vennskap og gjensidig respekt, og den vekket i meg et dypt ønske om å forstå deres religiøse tradisjon og troen som bærer dem.

Deretter fulgte flere år med studier og arbeid i Egypt, Italia, Tunisia og USA. I 2014, etter at jeg hadde fullført doktorgraden, ble jeg utnevnt til professor ved PISAI. Det var ikke lett å ta imot stillingen, fordi jeg hadde håpet å vende tilbake til Maghreb. Min trøst i Roma var å vite at mange PISAI-studenter forberedte seg på å leve og vitne om sin kristne tro i møte med muslimer i Nord-Afrika og andre steder. Det fikk meg til å kjenne at også jeg bidro til denne særegne misjonen i Kirken.

Når begynte du først å tenke på å bli prest? Del gjerne litt om oppveksten din og veien inn i kallet. Hva var det som tiltrakk deg ved Missionaries of Africa?

Jeg ble født i Gandía, en by på Spanias middelhavskyst, om lag 65 kilometer sør for Valencia, og er yngst av fire søsken. Min trosvandring begynte i stor grad på skolen heller enn i menigheten. Jeg gikk på jesuittskoler i Gandía og senere i Valencia, og det var der forberedelsen til sakramentene og trosdannelsen virkelig fikk feste. Når jeg ser tilbake, modnet kallet mitt langsomt og stillferdig, men med en stadig tydeligere retning.

Som barn var jeg fascinert av fortellingene til jesuittmisjonærene som kom hjem i feriene og delte erfaringer fra India, Tsjad, Brasil og andre steder. Jeg husker at jeg leste misjonsblader som ga glimt av liv og tjeneste langt hjemmefra. Særlig ble jeg inspirert av en jesuittonkel som tilbrakte mange år i misjon i Afrika; hans eksempel sådde frø som brukte tid på å spire.

Det var under forberedelsen til fermingen og i de siste årene på videregående at disse frøene begynte å spire. Gradvis forstod jeg kallet mitt klarere. Da jeg oppdaget Missionaries of Africa– De hvite fedre – kjente jeg en umiddelbar tiltrekning. Deres kjærlighet til Afrika, deres forpliktelse på et internasjonalt og flerkulturelt fellesskapsliv og deres visjon om en tro som leves i tjeneste på tvers av grenser, talte sterkt til meg. Jeg fornemmet at denne veien kunne forene troen min med ønsket om å tjene.

Når man ser på biskopene som gikk foran deg, var alle Missionaries of Africa. Hva gjør ordenskarismaen deres særlig relevant i Nord-Afrika i dag, ut over at grunnlegger, kardinal Charles Lavigerie, var erkebiskop av Alger og senere også av Kartago?

Da det apostoliske vikariatet Ghardaïa i Sahara ble opphøyd til bispedømme i 1955, ble Georges Mercier den første som bar tittelen «biskop av Laghouat». Senere var han blant om lag 40 biskoper som undertegnet Katakombepakten i 1965, bare noen få dager før avslutningen av Det annet Vatikankonsil. Den gesten av evangelisk enkelhet og solidaritet med de fattige er fortsatt en sterk inspirasjon.

Bispedømmets historie går enda lenger tilbake. Før Ghardaïa ble et vikariat, var det et apostolisk prefektur, opprettet i 1901. Den første prefekten, msgr. Charles Guérin, var venn og fortrolig med den hellige Charles de Foucauld. Og enda tidligere var dette enorme territoriet en del av det apostoliske prefekturet Sahara og Sudan, opprettet i 1868 på anmodning fra Charles Lavigerie, erkebiskop av Alger og grunnlegger av Missionaries of Africa.

Kort sagt har bispedømmet Laghouat vært nært knyttet til De hvite fedre helt fra begynnelsen. Jeg kjenner meg som en del av denne lange misjonære tradisjonen og er bevisst ansvaret for å føre videre en dyrebar arv. Samtidig har mange andre ordenskongregasjoner også tjent, og fortsetter å tjene, i bispedømmet.

Når det gjelder vår karisma, går dens relevans i Nord-Afrika i dag langt utover historisk kontinuitet. Missionaries of Africa ble ikke først og fremst grunnlagt for å tjene europeiske bosettere, men for apostolisk nærvær blant lokalbefolkningen, særlig blant muslimer. Den opprinnelige visjonen er fortsatt helt sentral. Kallet vårt er forankret i møte, interkulturelt liv, dialog og ydmyk tjeneste. I en region preget av religiøst og kulturelt mangfold er denne tilnærmingen ikke bare meningsfull – den er avgjørende.