Skip to content

Mea culpa – på Kirkens vegne

«Når Kirken ber om tilgivelse» var tittelen på et avisinnlegg jeg skrev foran det store jubileum i år 2000 der pave Johannes Paul II tok til orde for en storstilt botshandling og ba om tilgivelse for alle de synder Kirkens barn hadde begått gjennom århundrene.
Foto: Daniel Ibáñez

Mea culpa – på Kirkens vegne

Av sr Anne Bente Hadland, 30. september, 2024, 07:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden

«Når Kirken ber om tilgivelse» var tittelen på et avisinnlegg jeg skrev foran det store jubileum i år 2000 der pave Johannes Paul II tok til orde for en storstilt botshandling og ba om tilgivelse for alle de synder Kirkens barn hadde begått gjennom århundrene. Forhold til jøder og muslimer og annerledes troende, inkvisisjon, antisemittisme, korstog, mafia, religionskriger, behandlingen av kvinner – Hans initiativ den gang vakte adskillig kritikk langt inn i kuriens rekker, men handlingen ble gjennomført. Mer om den under.

Nå er det på nytt snakk om å be om kollektiv tilgivelse på vegne av alle døpte og det for et variert utvalg av synder. Dette skal gjøres ved starten av synoden om synodalitet, del II, som finner sted i Roma i oktober.

Journalisten Andrea Gagliarducci reflekterer over denne botshandlingen og skriver blant annet følgende:

«I botsritualet inngår en bønn om tilgivelse for «synden når læren brukes som stein å kaste mot andre» og til og med «synden mot synodaliteten», som karakteriseres som «mangelen på lytting, fellesskap og alles deltakelse».

Denne botshandlingen er litt mer kinkig, for hvordan skal disse syndene defineres? Og er disse syndene typiske for en bestemt type mennesker? Og fremfor alt, hvorfor introdusere disse syndene?

Botsritualet omfatter tre vitnesbyrd fra mennesker som har lidd under overgrep, krig og likegyldighet i møte med det migrasjon. Dette er synder av i dag, og risikoen er at det er en betydelig emosjonell og personlig fortelling, som imidlertid kan gi inntrykk av et systemisk problem som ofte ikke eksisterer. For når alt kommer til alt, de fleste prester er ikke overgripere, det er knapt noen som favoriserer krig, og skal man be om tilgievlse for en generell likegyldighet overfor migranter, ja, så må det bevises. Der nedlegges et stort arbeid blant kristne verden over for å avhjelpe denne nøden.

Synden mot freden vil bli bekjent; synden mot skaperverket, mot urbefolkninger, mot migranter; synden mot overgrep; synden mot kvinner, familien og de unge; synden mot læren som brukes som våpen; synden mot fattigdom; synden mot synodalitet/manglende lytting, fellesskap og deltakelse for alle.

Til slutt vil paven på vegne av alle de troende rette bønnen om tilgivelse til Gud og til hele menneskehetens søstre og brødre. I praksis er alle de troende kalt til å be om tilgivelse fordi synd ikke lenger behandles som et individuelt, men som et kollektivt problem.

Johannes Paul II lanserte ideen om en syndsbekjennelse i 1994. I seks år gikk diskusjonens bølger høyt om hva som kunne og hva som ikke kunne sies, hvorfor og hvordan Kirken – som er hellig – kan påta seg sine barns synder. Den internasjonale teologiske kommisjon brukte år på å granske og diskutere disse spørsmålene og konkluderte i et skriv på 40 sider. Synodalitetens talsmenn i dag kommer med en knapp sides redegjørelse kort tid før botshandlingen skal gå av stabelen og tillater ingen diskusjon. Heller ingen presiseringer – her kan man legge i det hva man vil.

Det er mye som er problematisk her, hvordan skal vi be om tilgivelse for å synde mot synodaliteten som ingen til nå har klart å definere? Med unntak av kardinal Czerny, kanskje, som sa at «man visste hva synodalitet var når man praktiserte den». 

Her har verken teologien eller kirkehistorien sagt sitt siste ord. I kirkens historie er en synode en forsamling av biskoper. Sikkert også med råd fra lekfolk. Til syvende og sist var det alltid paven som tok avgjørelsene i globale kirkespørsmål. Biskopene gir råd, paven bestemmer. Å lytte til alle og involvere alle er et godt prinsipp i mindre sammenhenger; i et kloster, et ordenssamfunn, i en familie, i en menighet, kanskje. Å tro at det lar seg gjøre på globalt kirkelig nivå i vår kontekst, hvor alle de tilstedeværende bare representerer seg selv, er ikke troverdig og heller ikke mulig. Selv på bispedømmenivå vil dette være vanskelig.

Å be om tilgivelse for sine synder regelmessig, er imidlertid en god ting som anbefales!

Pope Francis, the Synod for a narration shift?
Confiteor: Ich bin ein Synder gegen die Sünodalität

Etterord om botshandlingen i år 2000:

Pave Johannes Paul II refererte til Det annet vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken, Lumen Gentium, der det heter: ‘Kirken rommer syndere i sitt eget skjød, den er på én gang hellig og trenger til rensning, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse’, (LG 8). Det dreier seg med andre ord om ta både Kirkens guddommelige karakter og dens menneskelige side alvorlig. Vi kan ikke berømme oss av fortidens lysende begavelser og begivenheter uten samtidig å ta historiens mørke sider inn over oss, var Johannes Paul IIs resonnement. Som sagt, så gjort. Det var snakk om å rense minnet foran år 2000, det store jubelåret for feiringen av Guds sønns komme til verden. Forsoning mot år 2000, sto på trykk i St. Olav, men ligger fortsatt tilgjengelig på katolsk.no for den som måtte være interessert:

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne