Selja – Den hellige øya som vekker Norges eldste pilegrimstradisjon

Midt blant de vindblåste ruinene av Norges første kloster våkner Selja på nytt til liv gjennom bønn og en stillferdig gjenfødelse av benediktinsk spiritualitet.

Av Bénédicte Cedergren, oversatt og tilpasset av EWTN Norge

SELJA, Norge — Helligdommen på Selja i Nordfjord har røtter helt tilbake til 900-tallet og regnes tradisjonelt som kristendommens vugge i Norge og Norden.

Som mange pilegrimsmål og hellige steder i Kirkens historie, er også øya Selja knyttet til en legende – fortellingen om den irske prinsessen Sunniva og hennes ledsagere.

Legenden om den hellige Sunniva
På 800-tallet flyktet Sunniva fra hjemlandet Irland for å unngå et tvangsekteskap med en hedensk konge, som truet med å plyndre kongeriket hennes som straff for avslaget. Sammen med en gruppe trofaste ledsagere gikk hun om bord i båter uten seil og årer, og satte sin lit til at Guds forsyn ville føre dem trygt i havn.

– De kom ved Guds forsyn til denne hellige øya Selja i Norge, forteller den nyordinerte presten p. Mathias Ledum, som selv gjorde sin første pilegrimsreise til øya for ti år siden.

– Her bosatte de seg i hulene for å leve et liv i faste, avholdenhet og bønn, forklarer han videre.

Ifølge legenden raste hulen sammen rundt Sunniva og hennes følge da deres fiender nærmet seg, og bevarte dermed hennes renhet og hellighet. Da hennes uforgjengelige levninger ble funnet mange år senere, ble Selja Norges første pilegrimsmål, og Sunniva Norges første helgen.

I løpet av det 11. århundre vokste Seljas betydning kraftig da stedet «ble sete for det første bispedømmet i Norge», forklarer pater Ledum. «Det ble også grunnlagt et benediktinerkloster her.»

Pilegrimsvandringene til Selja fortsatte uavbrutt fram til reformasjonen, da klosteret ble ødelagt i 1536. På 1900-tallet ble de katolske pilegrimstradisjonene i Norge gjenopplivet for å hedre og minnes landets kristne røtter.

– Man kan kalle dette for Kirkens vugge i Norge, understreker pater Ledum.

– Blodet til den hellige Sunniva og hennes ledsagere er det frøet som Kirken i Norge sprang ut av, og nå, mange år senere, kan vi tydelig se den levende troen blant nordmenn.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå, men det skjer ting, og framtiden ser lys ut. Vi har gode grunner til å håpe, legger han til.

Opplevelsen av den hellige Sunnivas forbønn
Hvert år den 8. juli, på den hellige Sunnivas festdag, arrangerer Den katolske kirke i Norge en pilegrimsreise til øya, som kun er tilgjengelig med båt. En prosesjon går over øya, og messen feires blant ruinene etter det en gang så blomstrende benediktinerklosteret. Denne pilegrimsreisen trekker hvert år hundrevis av troende. Det arrangeres også en pilegrimsvandring på nærmeste lørdag, som i år falt på 5. juli.

– Første gang jeg kom hit var for nøyaktig ti år siden, da jeg ennå vurderte å begynne i seminaret, forteller pater Ledum, som ble ordinert til prest den 28. juni i Oslo.

– Under pilegrimsvandringen opplevde jeg veldig sterkt den hellige Sunnivas forbønn for mitt kall. Hennes historie, å forlate Irland i en båt uten seil eller årer, og la Gud ha kontrollen, gjorde sterkt inntrykk på meg, sier han.

Pater Ledum forteller at han på den tiden «fortsatt ikke var sikker på hva Gud ønsket med livet [hans], men én ting visste han sikkert:

– Dersom jeg lot Gud ha kontrollen og overga mitt liv til ham, ville han lede meg dit jeg skulle være. Og her står jeg nå, ti år senere.

Årets pilegrimsreise – som var hans første tilbake til Selja etter ordinasjonen – beskriver han som «nesten som en bryllupsreise». Han uttrykker dyp takknemlighet over å kunne takke den hellige Sunniva og hennes ledsagere for deres sterke forbønn helt i begynnelsen av hans kall.

– Men også for at hun inspirerte meg til å legge ut i båten, la Gud ta kontrollen og føre meg trygt gjennom bølgene i seminarårene, helt fram til ordinasjonens trygge havn.

Feire historien og bygge for fremtiden
Årets pilegrimsferd var historisk. For første gang siden klosterets stengning under reformasjonen i 1537, var Norges to biskoper, Erik Varden av Trondheim og koadjutor Fredrik Hansen av Oslo, samlet på øya samtidig.

Biskop Hansen, som kommer fra Østlandet, var mindre kjent med den hellige Sunniva enn med andre lokale helgener – som den hellige Hallvard, «som ble martyr like utenfor hjembyen min» – men understreket at «alle som besøker Selja snakker om hvor sterkt stedet berører dem».

– Den hellige Sunniva er en av få norske helgener fra middelalderen, og et tydelig vitnesbyrd om takknemligheten vi skylder de mange hellige menn og kvinner som brakte Kristi lys til våre vikingforfedre, sier biskop Hansen.

Biskopen, som i år var på sin aller første pilegrimstur til Selja, beskriver at det å sette foten på øya er «å tre inn i vår katolske fortid, til stedet der den hellige Sunniva, hennes ledsagere og benediktinermunkene vitnet om en total tillit til Guds forsyn, der troen seiret og viste vei for alle som omfavner den».

– Å være her er å feire vår historie, utviklingen av kristendommen, ankomsten av katolisismen til Norge og tusen år med evangelisering, sier biskop Hansen. Han legger til at nettopp derfor har biskopene besluttet å gjøre øya til et offisielt jubileumssted i 2025.

– Det er en måte å minnes vår fortid på, slik at vi kan bygge en fremtid for kristendommen i landet vårt.

Biskop Erik Varden, som ledet prosesjonen over øya 5. juli og feiret messen blant klosterruinene, forteller at «stedet har en egen utstråling».

– Antallet deltakere øker hvert år. Det er en stor glede, sier biskop Varden.

– Vandringen over øya, messen og vesperen ble feiret med dyp indre samling. Samtidig rådet en varm og gledelig atmosfære. En pilegrimsreise er alltid et møte mellom brødre og søstre – en åndelig familiegjenforening. Det var tydelig her på Selja.

Biskop Varden understreker at Selja er «selve utgangspunktet for kristendommen i Norge», og at det å vende tilbake til stedet er viktig for å bli bevisst sine egne røtter.

– Vi lever i en rotløs tid, der mange søker etter retning og faste holdepunkter. Her kan helgenenes eksempel være til stor hjelp. Historiene om dem er ikke bare gitt oss for å styrke vår fromhet, men for å vise oss eksempler på mennesker vi både kan og bør følge, avslutter han.