Troens smuglere: Filippinske arbeidsmigranter som uventede misjonærer

Filippinske arbeidere i utlandet, drevet av økonomisk nødvendighet, har blitt det pave Frans kaller «troens smuglere». Uten store ord evangeliserer de ofte stille gjennom nærvær, fellesskap og tjeneste i menigheter verden over.

Av Rommel F. Lopez, 3. februar 2026

På tvers av kontinentene har filippinske katolikker trådt frem som det pave Frans en gang minneverdig kalte «troens smuglere»; troende som bærer evangeliet ikke gjennom argumenter, men gjennom nærvær, utholdenhet og håp.

Under den første Simbang Gabi, en ni dager lang rekke andaktsmesser feiret av filippinske katolikker fra 16. til 24. desember, frem mot jul, som noen paver har feiret i Peterskirken, sa pave Frans i 2019: «Jeg har ofte sagt at filippinske kvinner her i Roma er ‘troens smuglere’! For hvor enn de går for å arbeide, sår de troen.»

Aldri har disse ordene vært tydeligere enn i kjølvannet til millioner av filippinere som bor og arbeider i utlandet. Det som begynte som arbeidsmigrasjon, har blitt en uplanlagt, men umiskjennelig form for evangelisering – båret av vanlige katolske familier som lever troen åpent, i fellesskap og med glede.

Troen bæres i hverdagen

For mange Overseas Filipino Workers (OFW-er) var migrasjon aldri ment som en misjon. Det handlet om økonomisk overlevelse og ansvar for familien hjemme. Men for Fulgencio Abuan, som arbeidet i flere tiår i Midtøsten, flyttet troen seg gradvis fra å ligge i utkanten av livet til å bli mer og mer sentral i tilværelsen utenlands.

Gjennom møter med kirkelige lekmannsbevegelser, som Couples for Christ i Bahrain, ble troen fordypet gjennom regelmessige bønnemøter og formasjon. Personlig fornyelse ble etter hvert til et vitnesbyrd som kunne deles med andre.

Abuan forteller at arbeidet deres aldri var konfronterende eller åpenlyst misjonerende. Det utfoldet seg heller gjennom nærvær ved å ta imot nyankomne, invitere til bønn, legge til rette for fellesskap etter messen – og ganske enkelt kjenne seg vel i menighetslivet. I miljøer der offentlig religiøs utøvelse var begrenset, lærte filippinerne å vitne stille, men trofast.

Tilfeldige misjonærer

Det samme mønsteret sees i Øst-Asia. I Japan har lekmannsmisjonæren Erlyn Regondon i mer enn ti år arbeidet sammen med Erkebispedømmet Tokyo og fulgt filippinske migranter, tekniske praktikanter og internasjonale menighetsmedlemmer. Hun har lagt merke til at mange filippinere som hjemme bare var sporadisk engasjert i menighetslivet, ofte blir dypt involvert når de kommer til utlandet.

Økonomisk nødvendighet kan være det som utløser migrasjonen, forklarer hun, men avstanden til familien og den kjente kulturen vekker ofte en dypere avhengighet av troen. Filippinere trår frem som kormedlemmer, kateketer, ministranter og menighetskoordinatorer – roller de aldri hadde sett for seg hjemme på Filippinene.

Kirkeledere i Japan har merket seg dette. Kardinal Tarcisio Isao Kikuchi av Tokyo har gjentatte ganger understreket at filippinere ikke bare er migranter som trenger et miljø, men misjonærer som gjennom sitt nærvær tilfører energi, ungdom og stabilitet til menighetslivet.

En kirke som vekkes til live av filippinsk fromhet

I USA ser man lignende dynamikk. Hjelpebiskop Efren Esmilla i Philadelphia, en filippinsk hyrde i Kirken i Amerika, har flere ganger erfart hvordan menigheter på randen av nedleggelse får nytt liv gjennom filippinske innvandrere.

Han sier ofte i pastorale samtaler: «Kapag may Pilipino, nabubuhay muli ang parokya.» («Hvis det er en filippiner, blir menigheten levende igjen!»)

Ifølge Esmilla gjør filippinsk fromhetsliv – som Simbang Gabi, prosesjoner i den hellige uke, marianske fester og en dypt eukaristisk spiritualitet – mer enn å bevare kulturell identitet. Disse praksisene gjenreiser glede, deltakelse og fellesskapets varme. Fellesskap etter messen, felles måltider, musikk og synlig gjestfrihet blir innganger ikke bare for andre filippinere, men også for etablerte menighetsmedlemmer som hadde vokst fra kirken.

Han peker på konkrete eksempler; menigheter som tidligere telte færre enn et dusin kirkegjengere ved jul, ble igjen fulle etter at de ble betrodd filippinskledede fellesskap. I stedet for å stenge kirker, er bispedømmene i økende grad avhengige av engasjerte lekledere –  mange av dem migranter – for å bære menighetsadministrasjon, katekese og utadrettet virksomhet, i en tid med vedvarende prestemangel.

Esmilla, som er født og utdannet på Filippinene, men ordinert til prest og viet til biskop i USA, mener denne fornyelsen ikke er tilfeldig. Filippinsk spiritualitet, sier han, er både dypt eukaristisk og relasjonell. Messen flyter naturlig over i tjeneste.

Vitnesbyrd også utenfor kirkens vegger

Det stille vitnesbyrdet kan noen ganger nå langt utover menighetsgrensene. Pater Kenneth Rey Parsad, en nylig ordinert filippinsk prest hvis salmesang under pave Frans’ messe i Manilakatedralen i 2015 vakte internasjonal oppmerksomhet, forteller at han ble overrasket over meldingene han fikk i etterkant – ikke bare fra katolikker, men også fra ikke-kristne.

«Jeg fikk meldinger som sa: ‘Jeg er ikke kristen, jeg er muslim, men jeg ble inspirert’,» forteller han. For ham understreket det at evangelisering ikke alltid er bevisst eller planlagt. «Jeg sang bare salmen», sier han. «Det var ikke meg. Det var Guds nåde.»

For Parsad, som vokste opp i en familie preget av migrasjon, føles den filippinske diasporaens evangeliserende rolle dypt gjenkjennelig. Troen blir synlig – ikke som ideologi, men som levd tillit.

Den filippinske diasporaen i tall

Ifølge Philippine Statistics Authority arbeidet anslagsvis 2,16 millioner filippinere i utlandet i 2023. De fleste var basert i Asia (77,4 %), deretter Amerika (9,8 %), Europa (8,4 %), Australia (3,0 %) og Afrika (1,3 %).

Saudi-Arabia er fortsatt det viktigste destinasjonslandet, med om lag en femtedel av alle OFW-er, etterfulgt av De forente arabiske emirater. Selv i land der filippinere er i klart mindretall, er deres tilstedeværelse i menighetsarbeid, kor og migrantkapellanier ofte uforholdsmessig stor sammenlignet med antallet.

Bak statistikken finnes fellesskap som ber sammen, deler måltider, organiserer novener, feirer fiestaer og – stille – bygger opp menighetslivet der de slår seg ned.

Kirkens pastorale respons

Den filippinske katolske bispekonferansen (CBCP) har lenge erkjent at migrasjon både har pastorale og evangeliserende dimensjoner.

Gjennom sin bispekommisjon for migranter og omreisende støtter Kirken lekmannsformasjon og pastoral ledsagelse, i form av kapellantjenester, for migranter som står i fare for ensomhet, kulturell rotløshet og svekket trosliv.

Bispedømmer lokalisert i vertslandet samarbeider i økende grad med kirkelige institusjoner på Filippinene, i erkjennelse av at migrantarbeid ikke bare handler om omsorg, men også om misjon. Filippinske prester, ordensfolk og lekledere tjenestegjør nå over hele verden – ofte i områder som først ble evangelisert for århundrer siden av vestlige misjonærer.

Denne stille «omvendte bevegelsen» gir konkret form til pave Paul VIs innsikt i den apostoliske formaning Evangelii Nuntiandi fra 1975:  «… Kirken er en forkynner av evangeliet, men hun begynner med å bli evangelisert selv … Etter å ha blitt sendt og evangelisert, sender Kirken selv ut forkynnere.» 

En tro som en gang ble mottatt, deles nå

For fem hundre år siden nådde kristendommen Filippinene gjennom utenlandske misjonærer. I dag har historien i en viss forstand gått i full sirkel. Etterkommerne av dem som en gang ble evangelisert, bærer nå troen over landegrenser – som regel ikke etter plan, men som følge av livets krav.

Som pave Frans bemerket, «smugler» filippinske katolikker troen gjennom glede, tjeneste og trofasthet. Overalt der filippinere samles – for arbeid, gudstjeneste eller enkelt fellesskap – slår Kirken stille rot på nytt.

I en verden som leter etter håp, fortsetter denne stille troen å tale.

Denne saken ble først publisert av EWTN News, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.