Vatikan II 60 år: «Ad Gentes» gav misjonen ny kraft

KOMMENTAR: Med dekretet «Ad Gentes» ønsket Det andre Vatikankonsil å gi ny energi til Kirkens arbeid for å spre evangeliet. Debatten i 1964–65 forente kontinuitet og fornyelse: tydelig lederskap fra pave Paul VI, en dypere teologisk forankring og et sterkere ansvar for hele Guds folk.

Av pater Joseph Thomas, 23. oktober 2025

Begynnelsen på Det andre Vatikankonsils behandling av dekretet om misjon, 6. november 1964, var preget av særlig høytid. Pave Paul VI valgte å benytte anledningen til et av sine sjeldne besøk i konsilhallen. Med denne gesten uttrykte han – som han sa i sin tale til konsilfedrene – sin overbevisning om den «enestående betydningen og omfanget» av temaet konsilet nå vendte oppmerksomheten mot.

Som han videre bemerket, lød Kristi befaling om å forkynne evangeliet på en særlig måte i pavens eget tjeneste og hos «apostlenes etterfølgere», biskopene. Siden verdens frelse «avhang» og «avhenger» av at denne befalingen oppfylles, ønsket konsilet å finne «nye veier», «nye metoder» og en ny «innsats» for denne store oppgaven.

Utkastet som konsilet samme dag skulle drøfte, hadde allerede hatt en lang og kronglete vei. For å forenkle det enorme arbeidet med Vatikan II hadde konsilets koordineringskommisjon pålagt misjonskommisjonen å redusere en tidligere tekst til bare noen få proposisjoner: 14 i utkastet som ble lagt fram. Delvis skyldtes dette at et teologisk perspektiv på misjon allerede var dekket i konstitusjonen om Kirken, den senere Lumen Gentium.

Den taiwanske biskopen Stanislaus Lo Kuang erkjente, da han presenterte utkastet, at mange konsilfedre følte seg skuffet over den reviderte tekstens korthet. Lo Kuang forklarte at en mer omfattende fremstilling ikke var mulig i lys av beslutningen fra konsilets styrende organ. Samtidig bemerket han at mer detaljerte retningslinjer kunne gis av de postkonsiliære kommisjonene, og at «noen få ord» inntil videre ville være nok til å inspirere fedrene til å forstå sitt misjonsansvar.

Debatten viste raskt at en stor del av konsilfedrene ikke godtok denne begrunnelsen. En av dem var kardinal Joseph Frings — trolig igjen i tråd med sin teologiske rådgiver, Joseph Ratzinger. Erkebiskopen av Köln uttalte at misjonens tema er så vesentlig for Kirken og av en slik betydning at det ikke kunne løses i noen få proposisjoner.

De afrikanske biskopene var særlig tydelige på behovet for å omarbeide teksten. De ønsket både å fastholde misjonens fortsatte betydning og å omformulere Kirkens misjonsinnsats i lys av kolonitidens slutt. Kardinal Laurean Rugambwa ønsket for eksempel å uttrykke betydningen av tilpasning klarere. Han påpekte at Kirkens misjon hemmes når Kirken fremstår rent vestlig og forveksles med kolonistyre. Tvert imot hevdet den tanzaniske kardinalen at autentisk tilpasning, forankret i Kristi inkarnasjon, søker å erkjenne og ta opp i seg de ekte moralske og religiøse verdier som finnes i hver kultur.

På den tredje behandlingsdagen stemte konsilet med overveldende flertall for å sende utkastet tilbake til misjonskommisjonen for omarbeiding. Kommisjonen utarbeidet et nytt utkast, som på nytt ble diskutert i aulaen i oktober 1965.

Dette nye utkastet plasserte Kirkens misjonsvirksomhet innenfor en bredere og mer teologisk forståelse av Kirken, forankret i Treenighetens mysterium — den samme visjonen som står i sentrum av konstitusjonen Lumen Gentium, vedtatt i november året før. Med ord som skulle gjenlyde i den endelige teksten til Ad Gentes, proklamerte utkastet at Kirken er «misjonær av natur, fordi den springer ut fra Sønnens misjon og Den hellige Ånds misjon, i samsvar med Gud Faders vilje».

Det omarbeidede utkastet — og det senere dekretet — ble en sårt tiltrengt bekreftelse av Kirkens tradisjonelle omsorg for misjon i lys av de nye historiske omstendighetene konsilet sto overfor. Disse omstendighetene hadde for mange satt spørsmålstegn ved selve misjonsbegrepet. Det var åpenbart at Kirkens misjonsinnsats, i en generell forstand, også måtte omfatte områder med tradisjonell kristen identitet der trosutøvelsen var svekket. Den franske biskopen Guy‑Marie Riobé, som talte på vegne av mange misjonsbiskoper og generaloverordnede, erkjente at evangeliseringens sosiale kontekst var endret og derfor kalte på nye metoder. Slike forhold kunne til tider viske ut skillet mellom misjonsområder og såkalte kristne.

Samtidig, vel vitende om samtidens kompleksitet, mente mange konsilfedre at det var avgjørende å bevare den mer tradisjonelle forståelsen av misjon. Ad Gentes bruker på den ene siden «misjon» i generell betydning om Kirkens evangeliserende virksomhet i hele dens bredde. Samtidig peker dekretet på en mer avgrenset bruk av begrepet: «‘Misjon’ er betegnelsen som vanligvis brukes om de særskilte tiltak der evangeliets forkynnere, utsendt av Kirken og sendt ut i hele verden, utfører oppgaven med å forkynne evangeliet og grunnlegge Kirken blant folk eller grupper som ennå ikke tror på Kristus.» Slik virksomhet skjer, heter det, «hovedsakelig» i bestemte misjonsområder som er anerkjent som sådanne av Den hellige stol.

Konsilets grundige refleksjon innebar derfor, samtidig som den gav en ny formulering av misjonsvirksomheten, ingen svekkelse av Kirkens iver etter å bringe evangeliet til ikke‑troende. Den videre behandlingen av den reviderte teksten, i oktober 1965, bekreftet tvert imot misjonens nødvendighet enda tydeligere. Flere konsilfedre ba om at teksten i større grad skulle gjennomsyres av Den hellige Skrift og klarere uttrykke nødvendigheten av misjonsvirksomhet og kallet til omvendelse. Blant de senere endringene siterte det endelige dekretet, i sin helhet, Kristi misjonsbefaling slik den er nedtegnet i Matteus 28 og Markus 16.

Et annet fremtredende punkt i den senere diskusjonen var behovet for å vise hvordan hele Guds folk er kalt til å ta del i denne oppgaven. Konsilfedrene anerkjente, som pave Paul VI hadde påpekt, det særlige ansvaret pave og biskoper bærer i Kirkens misjon. I lys av konsilets fornyede selvforståelse la den endelige teksten imidlertid større vekt på hvordan hele Guds folk har plikt til å fremme misjonen. En helt ny del ble derfor lagt inn om lekfolkets apostoliske misjon, der deres avgjørende rolle i Kirken ble anerkjent — gjennom dem kan «Kristi tro og Kirkens liv» «begynne å gjennomsyre og forvandle» det samfunnet de lever i.

Slik — og på mange andre måter — svarer dekretet Ad Gentes på ønsket hos mange konsilfedre om en dyp og omfattende tekst, en magna carta, som kunne bli et kraftig incitament til apostolisk iver. Ad Gentes er også et treffende svar til dem som skulle mene at konsilets barmhjertige holdning til hele menneskeheten innebærer en svekkelse av Kirkens lidenskap for å utbre evangeliet. Dokumentet kan fortsatt inspirere kristne i dag til større iver for å forkynne evangeliet — i ord og gjerning — og til å støtte Kirkens misjonsarbeid over hele verden.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.