Monsignore Michael Nazir-Ali mener at Irans religiøse verdensbilde, formet av århundrer med sjiamuslimsk martyrteologi, bidrar til å forklare regimets motstandskraft under press. Han advarer mot å anta at det teokratiske styret raskt vil bryte sammen.
Av Edward Pentin, 26. mars 2026
Vestlige regjeringer feilleser Iran dersom de antar at landets teokratiske regime raskt vil kapitulere under militært press, fordi lederne bæres oppe av et sjiamuslimsk religiøst verdensbilde som opphøyer lidelse og martyrium til de høyeste dyder.
Dette er vurderingen til monsignore Michael Nazir-Ali, medlem av Personalordinariatet for Vår Frue av Walsingham, tidligere anglikansk biskop og ekspert på islamsk historie.
I Daily Telegraph 17. mars skrev msgr. Nazir-Ali at Teherans trass ikke bare er politisk spill, men springer ut av en århundrelang teologi der det å dø for troen regnes som et privilegium som fremmer Guds hensikter og fremskynder en rettferdig orden.
Vestlige beslutningstakere må, advarte han, ta høyde for dette «martyrkomplekset» i sine strategiske vurderinger dersom de vil unngå å gjenta feilene fra tidligere intervensjoner i Midtøsten.
Msgr. Nazir-Ali, som har bakgrunn fra et pakistansk sjiamuslimsk miljø og ble opptatt i Den katolske kirke i september 2021, mintes Iran-Irak-krigen 1980–1988, da han personlig så tenåringsgutter og eldre menn få symbolske «grønne nøkler til paradiset» før de ble sendt i menneskebølger mot irakiske stillinger.
Når de ble drept, sa han, fikk familiene og nabolagene ordre om å feire deres «martyrium» med lys og religiøs musikk. Slik ble personlig sorg gjort om til en offentlig religiøs fest.
Msgr. Nazir-Ali førte denne tankegangen tilbake til martyriet til Hussein, Muhammeds barnebarn, som ble drept av kalifen Yazid — et martyrium sjiamuslimer hvert år markerer med «gråt, sang, selvpisking og ildprøver» som uttrykk for solidaritet med Husseins lidelse. De minnes også martyriet til Husseins bror Hassan og deres far Ali, Muhammeds svigersønn. Alle tre æres som martyrer.
Med utgangspunkt i disse historiske eksemplene sa han at forfølgelsen og marginaliseringen av sjiamuslimske samfunn fra dominerende makter gjennom århundrene har styrket en etos der lidelse for troen ikke bare tolereres, men anses som åndelig fruktbar. Det som har vokst frem, forklarte msgr. Nazir-Ali, er en «fast forankret forståelse av dyden i å lide for sin tro, noe som ikke finnes i mer triumfalistiske former for islam».
Irans ledere, fortsatte han, har bevisst mobilisert denne martyrkulturen før, under og etter den islamske revolusjonen i 1979. «Hver undertrykkelseshandling fra sjahen og hans håndlangere, hvert tilbakeslag og hver vanskelighet har blitt forstått i lys av martyriet til de første sjiamuslimske imamene eller lederne», sa msgr. Nazir-Ali.
Han påpekte også at forventningen i Tolvskolen, Irans dominerende retning, fortsatt er sterk om at den skjulte tolvte imamen, Mahdi, vil vende tilbake sammen med Jesus for å innlede et rettferdighetens styre. Msgr. Nazir-Ali fortalte at en ledende ayatolla en gang spurte ham: «Når Jesus kommer igjen, vil han da være sammen med vår Mahdi?», noe som viser hvordan Kristus allerede inngår i sjiamuslimsk endetidstro.
Den pakistanskfødte prelaten fortalte også at en iransk regjeringsminister sa til ham at Irans utenrikspolitikk bygger på kampen for rettferdighet for undertrykte overalt. «Dette er fordi en slik kamp fremskynder Mahdis gjenkomst og hans rettferdige styre», forklarte msgr. Nazir-Ali. «Som Iran-Irak-krigen viste, mener man at dersom denne kampen fører til at mange dør som martyrer, vil det bare fremskynde Imam Mahdis komme.»
Men msgr. Nazir-Ali, som har studert teologi og interreligiøse relasjoner ved Oxford, Cambridge og Harvard, erkjente at denne rettferdighetsretorikken harmonerer dårlig med regimets brutale undertrykkelse av eget folk og religiøse grupper, blant dem Irans lenge forfulgte kristne. Den iranske paramilitære bevegelsen Basij, som er underlagt Den islamske revolusjonsgarden (IRGC), har «i stor grad omfavnet sjiamuslimske forestillinger om martyrium og brukt dem til å rettferdiggjøre brutal undertrykkelse», sa han.
I lys av alt dette advarte msgr. Nazir-Ali vestlige regjeringer mot å avfeie Teherans trusler og trassige retorikk som «bare bløff eller trass», men forstå den som noe «dypt forankret i sjiamuslimsk psykologi».
«Hvis regimet skulle falle, enten som følge av luftkrig eller ved innsetting av bakkestyrker, har de islamistiske revolusjonærene en ferdig organisert styrke for ubegrenset motstand mot det som måtte erstatte dagens regime, og mot dets allierte», hevdet msgr. Nazir-Ali. «Tilbaketrekning til fjellene og ørkenene, så vel som eksil, er en måte å ta del i imamenes lidelser på, og motstand mot de ‘ugudelige’ vil bli forstått som noe som fremskynder Imam Mahdis gjenkomst og gjenopprettelsen av et shariabasert styre.»
Han oppfordret vestlige ledere til å ta dette «martyrkomplekset» med i betraktningen når de gjør fremtidige politiske og militære vurderinger.
«Hvis regimet overlever, vil dette bli sett på som en bekreftelse fra Allah på ofrene som IRGC, Basij og regimet generelt har brakt», understreket han. Deres teokratiske program, fortsatte han, vil bli styrket, noe som betyr at det iranske folket må tåle enda mer undertrykkelse og enda større innskrenkninger i grunnleggende friheter som tanke-, ytrings- og trosfrihet.
Omvendt sa han at dersom militæraksjonen faktisk fører til regimeskifte, må forberedelsene begynne nå for å hindre at Basij og andre grupper fører geriljakrig, enten i eller utenfor Iran. Han understreket også behovet for å begynne arbeidet med å bygge nye sivile institusjoner nå, i stedet for å utsette en slik omstrukturering til siste øyeblikk, slik det skjedde i Irak.
Mange iranere fra alle samfunnslag vil ønske å bidra til fremveksten av et nytt Iran, forutsa msgr. Nazir-Ali. «Det må være forankret i Irans eldgamle sivilisasjon», sa han, «som kan gi inspirasjon til den presserende oppgaven med gjenoppbygging når ayatollahene faller.»
