Cosby – ikke Caravaggio: Rupnik og kunsten som ikke kan skilles fra kunstneren

Pater Rupnik og voldtektskunst setter Kirken i en moralsk krise: Kan kunst skapt under seksuell tvang fortsatt brukes i hellige rom? Når Vatikanet fjerner hans verker, stilles spørsmålet skarpt – skal kunsten dømmes med kunstneren?

KOMMENTAR: Tre viktige aspekter å vurdere er prosessen, personen og straffen.

Av pater Raymond J. de Souza

I juni 2024 forsvarte Paolo Ruffini, leder for Vatikanets kommunikasjonsavdeling, kraftig bruken av pater Marko Rupniks kunst på Vatikanets nettside. Ruffini hevdet at det var for tidlig å dømme pater Rupnik på bakgrunn av de mange anklagene om seksuelle overgrep mot innviede kvinner, og understreket at «å fjerne, slette eller ødelegge kunst ikke er en kristen respons».

Mandag var pater Rupniks kunstverk plutselig fjernet fra Vatikanets nettsider, uten noen forklaring fra Ruffini eller andre. Dette skjedde få dager etter at pave Leo XIV hadde møtt Den pavelige kommisjon for beskyttelse av mindreårige. Det rimeligste er derfor å anta at kommisjonen ba paven om å slutte å bruke kunsten, og at pave Leo aksepterte forespørselen. Kardinal Seán O’Malley, president for kommisjonen, hadde allerede offentlig bedt om dette i juni året før som svar på Ruffinis uttalelser.

Under pave Frans forble pater Rupniks kunstverk synlige. Med en ny pave er situasjonen endret.

Selv om Vatikanets rettsapparat ennå ikke har fått gjennomført en rettssak mot pater Rupnik, hersker det bred enighet – basert på vitnesbyrdene fra flere titalls kvinner – om at han har utøvd seksuell tvang mot kvinner i sitt religiøse fellesskap, som del av prosessen bak hans kunstneriske produksjon. Begrepet «voldtektskunst» har derfor blitt benyttet for å beskrive Rupniks arbeider.

Det sentrale spørsmålet er hvorvidt kunsten kan skilles fra kunstneren. Et vanlig eksempel på dette er Caravaggio, som var skyldig i ærekrenkelser, hærverk og hadde et eksplosivt temperament. Han ble til slutt dømt for mord etter en duell i Roma, noe som tvang ham til å flykte. Likevel pryder Caravaggios mesterverker fremdeles Italia, og brukes regelmessig til åndelige refleksjoner.

En umiddelbar reaksjon kan være at pater Rupnik ikke er Caravaggio; verden kan tåle tapet av Rupniks kunst, men ikke kunsten til en av historiens aller største malere. Dette illustrerer en ofte brukt logikk der korrupsjon hos mindre betydningsfulle tjenestemenn straffes, mens tilsvarende handlinger hos mektigere personer bortforklares – et fenomen som ofte observeres innen næringslivet, akademia, politikken og Den katolske kirke.

Et nyere og mer relevant eksempel er Cosby, ikke Caravaggio. Komikeren Bill Cosbys fall er en treffende parallell.

På høyden av sin karriere på 1980-tallet var Cosby en av verdens mest kjente menn, berømt ikke for en stilling, men for sitt arbeid. Han var verken konge, president eller pave, men ble beundret som en talentfull komiker som fremmet gode verdier og leverte ren, familievennlig underholdning.

Avsløringen om at Cosby i årevis hadde dopet ned og seksuelt misbrukt en rekke kvinner, kom som et dramatisk sjokk. Hans TV-programmer, tidligere populære i reprisesendinger, ble fjernet fra TV-skjermene, og hans live-opptredener ble kansellert.

Er dette også aktuelt for pater Rupniks tilfelle? Det er tre aspekter som bør vurderes: prosessen, personen og straffen.

Prosessen
Påstandene om at pater Rupniks kunstneriske prosess innebar seksuell utnyttelse er uvanlige. Normalt holdes selve verket – enten det gjelder kunst, undervisning eller forretningsavtaler – atskilt fra overgrep og ugjerninger. Dersom pater Rupniks verker faktisk er resultatet av seksuell utnyttelse, er argumentet for å fjerne dem sterkt, ettersom kunsten da direkte knyttes til alvorlige synder og forbrytelser.

Dette skiller seg fra et maleri malt med stjålne pensler, ettersom det er mulig å forestille seg det samme maleriet med rettmessig innkjøpte pensler. Hvis pater Rupniks kreative prosess var gjennomsyret av korrupsjon, kan ikke denne korrupsjonen skilles fra selve verkene.

Det er verdt å nevne at Ruffinis bemerkning om at det var «for tidlig» å konkludere, fortsatt har relevans; selv om anklagene om «voldtektskunst» virker troverdige, er de ikke rettslig avklart.

Pater Rupnik og hans kunstneriske studio i Roma var en integrert del av et religiøst fellesskap. Derfor var hans arbeider også en form for tjeneste, noe som ofte ble fremhevet. Prester som har gjort seg skyldige i seksuelle overgrep, blir fjernet fra tjenesten, og rester av deres tjeneste – som opptak av taler og publiserte arbeider – blir gjerne ikke lenger distribuert. Det vil derfor være konsekvent at pater Rupniks monumentale mosaikker får samme behandling.

Personen
Kan kunsten skilles fra kunstneren hos en fornuftig betrakter? Det er fullt mulig å sette pris på et Caravaggio-maleri uten å vite hvem kunstneren er. De fleste av de millioner som besøker Det sixtinske kapell, aner ikke hvem som malte de storslåtte verkene på sideveggene. Kunsten står dermed adskilt fra kunstneren.

Hvis Bill Cosby kun hadde vært hovedforfatter for sitt program, ville det vært enklere å skille programmets budskap fra ham. Men programmet bar Cosbys navn, og han var den sentrale figuren. Dermed ble det umulig å skille verket fra Cosbys personlighet, og derfor ble programmet tatt av luften.

Malerier eller mosaikker havner vanligvis ikke i samme kategori som Cosby-saken. Nesten all religiøs kunst verdsettes uten kjennskap til kunstnerens identitet. Men pater Rupniks verker er så særegne at det er umulig ikke å se ham i dem. Ingen andre lager mosaikker med tilsvarende stil – langstrakte ansikter, mørke øyne og figurer som smelter inn i hverandre. En mosaikk laget av pater Rupnik gjør ham tilstedeværende for betrakteren på en måte som minner mer om en skuespiller enn en manusforfatter. Dette tilsier at pater Rupnik bør få «Cosby-behandlingen» snarere enn «Caravaggio-behandlingen».

Straffen
Pater Rupniks sak har også en straffeaspekt. For avdøde personer kan ingen straff håndheves, men for levende personer inkluderer rettferdigheten en straffende dimensjon. En årsak til at Cosbys programmer ble fjernet fra TV var at han fortsatte å tjene penger på dem gjennom royalties.

Selv om fortsatt utstilling av pater Rupniks verker kanskje ikke gir ham økonomisk gevinst nå, kan det argumenteres med at det gir ham prestisje, særlig fordi verkene finnes i sentrale helligdommer rundt om i verden.

Vanligvis avgjøres straffer gjennom rettsprosesser, hvor dommeren bestemmer utfallet. Rettsvesenet fraråder private straffetiltak. I pater Rupniks tilfelle vil tidligere oppdragsgivere og klienter avgjøre om han skal straffes. Spørsmålet blir da om straffeprinsippet kan anvendes analogt av dem som ikke er deltakere i den offisielle rettsprosessen.

Mens avgjørelsen om Vatikanets nettsider fortsatt er fersk, har flere av pater Rupniks kunstverk allerede blitt tildekket, blant annet ved National Shrine of St. John Paul II i Washington D.C. og i basilikaen ved Mariavalfartsstedet i Lourdes. Det forventes at flere vil følge etter.

Det mest betydningsfulle verket pater Rupnik har utført, befinner seg fremdeles i selve Det apostoliske palass. Ved markeringen av 50-årsjubileet for sin presteordinasjon i 1996 fikk pave Johannes Paul II en pengegave fra kardinalene, som han benyttet til å dekorere Redemptoris Mater-kapellet. Her feiret Den hellige far messer for spesielle grupper, og kapellet ble også benyttet til advents- og fastebetraktninger for paven og Den romerske kurien, samt den årlige retretten.

Oppdraget med kapellet ble gitt til den daværende jesuitten pater Rupnik, hvis kunstneriske stil kombinerer østlige og vestlige tradisjoner – de «to lungene» pave Johannes Paul II ofte refererte til. Resultatet ble et imponerende kunstverk. Vegger og tak er fullstendig dekket av mosaikker, som avbilder en rekke figurer fra bibelske scener til martyrer fra det 20. århundre. Å tre inn i kapellet er som å tre inn i visjonen fra Johannes’ åpenbaring. Det var nettopp arbeidet med Redemptoris Mater-kapellet som etablerte pater Rupniks internasjonale anerkjennelse og førte til at flere av verdens viktigste helligdommer ønsket å bruke ham.

Hva skal man da gjøre med dette verket? Det kan ikke enkelt dekkes til, ettersom hele kapellet er et kunstverk. Det kunne fjernes helt, men mitt forslag er å la det forbli slik det er.

Kapellet er ikke offentlig tilgjengelig, og dets åndelige betydning er fortsatt sterk. Dessuten er korrupsjon en stadig fristelse innen Kirken i Roma, noe man minnes om gjennom bilder og monumenter av tidligere «dårlige paver». Dette utgjør en viktig del av kirkens historie og fungerer som en påminnelse for dagens kirkelige ansatte om de mange fristelsene som finnes.

Etter min mening kan pater Rupniks verk i Det apostoliske palass – i et diskret kapell som sjelden benyttes – tjene nettopp som en slik påminnelse, en apokalyptisk advarsel om at kampen mellom det gode og det onde alltid er til stede, og at denne kampen pågår i hjertet til enhver disippel – og deres hyrder.