Tidligere leder for innflytelsesrikt anglikansk seminar mottatt i Den katolske kirke

Av Edward Pentin, 28. mars 2026

OXFORD, England — En anglikansk kannik som inntil nylig ledet et av Den anglikanske kirkes viktigste teologiske læresteder, er blitt det siste høyprofilerte medlemmet av Church of England som er blitt mottatt i Den katolske kirke.

Kannik Robin Ward, som var rektor ved St. Stephen’s House i Oxford i 19 år før han trådte tilbake i fjor, kunngjorde 14. februar på sosiale medier at han var blitt mottatt i Kirken ved St. Michael’s Benedictine Abbey i Farnborough av abbed Dom Cuthbert Brogan.

«Signo te signo crucis, et confirmo te chrismate salutis — med ni ord mottok jeg Den hellige ånds innsegl i fermingens sakrament, og det seglet som fullførte en reise jeg begynte for omkring 40 år siden i byen Oxford, hvor jeg har tilbrakt det meste av mitt voksne liv», fortalte Ward til Register 18. februar.

«Jeg har blitt enormt oppmuntret av vennligheten til så mange», sa han, «ikke minst av dem som i mange år har bedt for meg, og jeg gleder meg uten anger eller nøling over å befinne meg på dette stedet.»

Robin Ward (60 år) var en fremtredende anglo-katolsk prest og forsker. Han studerte middelalderengelsk ved Magdalen College i Oxford før han utdannet seg til prest ved St. Stephen’s House mellom 1988 og 1991. Senere tok han doktorgrad ved King’s College London med en avhandling med tittelen «The Schism at Antioch in the Fourth Century».

Ward, som er gift og har to barn, er en «dyktig akademiker innen patristikk og kirkehistorie, og foreleser og skriver mye om tidlig kristendom, liturgi og anglikansk identitet», sa Gavin Ashenden, også en profilert tidligere anglikaner som ble mottatt i Kirken i 2019. «Hans røtter i det intellektuelle og pastorale livet i anglo-katolisismen gjør hans reise til Roma særlig gripende», la Ashenden til.

Ward ble ordinert i Church of England i 1992 og tjenestegjorde i ulike menigheter som assisterende prest, sogneprest og kapellan i et helseforetak. I 2004 ble han utnevnt til æreskannik ved Rochester Cathedral og representerte bispedømmet i Generalsynoden, Den engelske kirkes styrende organ. I 2006 ble han utnevnt til rektor ved St. Stephen’s House.

St. Stephen’s House, som i dagligtale kalles «Staggers», har spilt en betydelig rolle i Den anglikanske kirkes historie. Seminaret ble grunnlagt i 1876, og Ashenden sier at det er «det siste gjenværende teologiske kollegiet som representerer ambisjonene til 1800-tallets Oxford-bevegelse». Denne bevegelsen, også kalt Tractarian Movement, søkte å gjenopprette kontinuiteten mellom anglikanismen og Den katolske kirke, bidro til å forme anglo-katolsk liturgi og spiritualitet, og førte til flere prominente konversjoner til Den katolske kirke — en av de mest kjente var den hellige John Henry Newman.

Når Ward reflekterer over veien til Den katolske kirke, forteller han til Register at han vokste opp «i vanene til en lavkirkelig anglikanisme som knapt finnes lenger; med Book of Common Prayer, liturgisk uten seremonielt preg, alvorlig og lang i forkynnelsen, sakramental, men protestantisk».

Det var først da han studerte i Oxford — ved det samme college som C.S. Lewis hadde undervist ved — at han «oppdaget den sjeldne og spesialiserte verdenen av anglo-katolisisme». Han ble fascinert og inspirert av denne «videreførte sammensmeltingen av 1800-tallsteologi og romantisk ritualisme» som, sier han, «nødvendigvis kan fremstå som eksentrisk og marginal» for dem som står utenfor — «og kanskje særlig for katolikker».

Men i tiden han underviste ved St. Stephen’s House, og formidlet den teologien som hadde inspirert ham mest, sier han at «en rekke utviklingstrekk syntes å tilsløre det jeg holdt mest kjært». Han påpekte at det å lede et seminar i sin enkleste form innebærer å stille studentene tre spørsmål — «Hvem er Jesus Kristus? Hva er en prest? Hva er kirken?» — og at han opplevde at svaret på det siste spørsmålet ble «stadig mindre tilfredsstillende, og at dette ble stadig tydeligere, ikke bare for meg, men også for mine studenter, både tidligere og nåværende».

En ytterligere innflytelse var, sier Ward, at han befant seg «i nærheten av energien og nestekjærligheten til dominikanerne ved Blackfriars, jesuittene ved Campion Hall og oratorianerne ved St. Aloysius, det katolske livet i Oxford».

Ward var også bevisst «John Henry Newmans konstante nærvær». Da Newman ble gjenoppdaget på 1980-tallet, sier han at Newman fortsatt var «en man ennå ikke hadde vist rettferdighet», men at han nå i vid utstrekning anerkjennes — slik den jesuittiske teologen Erich Przywara på 1900-tallet hadde forutsett — som «vår tids lærer, slik Augustin var for antikken og Aquinas for middelalderen».

«Etter hvert som vi har lært å forstå ham bedre, har jeg lært å se, gjennom hans særegne karisma, så nær det Oxford jeg har kjent og elsket så lenge, veien inn i Frelserens ene fold», sa Ward, og la til at han tok John Henry som fermingsnavn ved mottakelsen i Kirken forrige uke.

Med blikket rettet mot fremtiden sa Ward, med henvisning til Newmans salme Lei milde ljos: «Nå må jeg lære å leve i husstanden og stole på Guds forsyn for det arbeid og det kall han har tiltenkt meg: «eitt steg er nok åt meg.»»

Wards mottakelse følger flere andre høyprofilerte anglikanske konversjoner de siste fem årene. Blant dem er tidligere biskoper i Church of England: Msgr. Michael Nazir‑Ali, Jonathan Goodall, John Goddard, Peter Forster, Richard Pain og John Ford. Siden 1992 er om lag 700 anglikanske prester og ordensfolk i Storbritannia blitt mottatt i Kirken.

Også blant lekfolk ser det ut til å være en økning i antallet konvertitter i England. I forrige måned sa Oxford Oratory ved menigheten St. Aloysius — som Ward fremhevet som viktig i sin egen vei mot troen — at de hadde vært vitne til en bølge av konversjoner, og at de hadde mottatt flere mennesker i Kirken i de to første månedene av 2026 enn i hele fjor.

Ifølge The Catholic Herald skal oratoriets sakramentale liv være i sterk vekst. Prestene hører om lag 1.200 skriftemål hver måned og feirer daglig messe både i den nyere og den eldre formen av den romerske ritus. Fellesskapet, som er kjent for sin ærbødige liturgi og klare forkynnelse, har blitt et levende trosmiljø siden oratorianerne tok over ansvaret i 1990.

I sine refleksjoner over Wards mottakelse i Kirken pekte Ashenden på en «tyngre symbolikk» i det som har skjedd, ved at Ward «representerer den siste generasjonen av anglo-katolikker som overlever den progressive transformasjonen av anglikanismen».

At han ble katolikk, la Ashenden til, «vil utvilsomt bli oppfattet som et signal for mange om at dette er den eneste måten å uttrykke en katolsk spiritualitet og en kirkelig forpliktelse på, nå som den modernistiske og feministiske revolusjonen innen anglikansk kristendom har vist at den ikke lenger er villig til å inngå noen meningsfulle kompromisser med dem som søkte å bevare et element av katolsk identitet og lojalitet».