Notert | Retretter, pilegrim, økende dåp i Europa og abortturisme

Troen lever – både lokalt i Norge og globalt. Nye retretter for unge, pilegrimssatsing frem mot 2030 og økende dåpstall i Europa peker mot en stille, men tydelig religiøs oppvåkning.

Av sr Anne Bente Hadland, 6. mars 2026

I dagens Notert starter vi med noen positive og lokale nyheter i Norge og Norden, men naturligvis også med noen avstikkere i forskjellige retninger. Først ut er:

Dagsretrett for unge i Tromsø
Elisabethsøstrene og p. Rafael inviterer til dagsretrett for unge 16-25 år hos Elisabethsøstrene i Tromsø lørdag den 7. mars kl. 10-17. «Jeg atler med Ham ansikt til ansikt» er tittelen på dagen som inneholder den hellige messe, tidebønner, tilbedelse, korsvei, fellesskap, mat. Påmelding!

Kallsretrett for unge kvinner
I Oslo inviterer biskop Fredrik Hansen til kallsretrett for unge kvinner, 18-35 år, lørdag 28. mars. Påmelding til okb@katolsk.no

Også i Tromsø
På Tromsø stifts informative facebook-side leser vi også om Svalbard og Spitsbergen som ligger under Vår Frue menighet i Tromsø:
Norge omfatter ikke bare fastlandet, men også Svalbard-øygruppen, der den største øya er Spitsbergen. Territorialt tilhører dette området Vår Frue menighet i Tromsø. Derfor besøker prester Longyearbyen og den polske polarstasjonen på Hornsund flere ganger i året for å møte folket og feire Den hellige messe. 

I desember besøkte pater Rafał Ochojski MSF stedet, og for tiden er pater Andrzej Kościukiewicz MSF, sogneprest i Vår Frue menighet i Tromsø, til stede. Representanter fra Caritas Tromsø og Svalbard er til stede sammen med ham. Målet deres er å etablere kontakt med lokalsamfunnet og samarbeide om prosjekter. 

I år skal vi også feire 100-årsjubileet for den første messen som ble feiret på Svalbard.

Seminar om sosiallæren
Vi har skrevet om det før, men gjentar det gjerne. Meld dere på seminar om sosiallæren i Oslo den 21. mars under overskriften "Menneskeverd". Mer om seminaret på katolsk.no.

Enda en reaksjon på biskop Eriks fasteprekener:
Nesten alle setninger eller avsnitt i biskop Eriks ord vil være et utmerket tema for refleksjon i fastetiden, skriver fr. Benedict Kiely i The Catholic Thing, nylig. Og han fortsetter: "Men det var ett eller to uttrykk som talte sterkt til et tema som har vært mye diskutert i media den siste tiden, både religiøse og sekulære: nemlig fremveksten av en religiøs vekkelse, om enn fortsatt liten, i Vesten." 

Han siterer så biskop Erik: "Et av spørsmålene som ennå ikke er besvart, er at til tross for bevis på at oppmøtet har vært mye høyere ved feiringer som askeonsdag i mange land, og at dåpene vil øke i år ved påsken, hvor mange av disse menneskene, hovedsakelig unge, vender tilbake til regelmessig praksis? Det er usannsynlig at en ung søker, som sannsynligvis ikke er døpt og har liten eller ingen kunnskap om den kristne tro, krysser porten til den lokale kirken for å høre om synodalitet, innvandring eller debatt om alterringer.

Varden fokuserer med rette og innsikt på det faktum at i en svært forvirrende og teknokratisk tid gjentar folk Pilatus' spørsmål: «Hva er sannhet?»

Kirken og gammel visdom har lenge lært at, sammen med sannhet, er skjønnhet og godhet veier til Gud. Biskop Erik advarte sitt publikum, med pave Leo sittende fremst, om at kirken, eller i hvert fall mange kirkelige personer, tror at de må etterligne moten for å være «relevante» og «tiltrekke seg ungdommen».

Men dette er en stor fare for enhver religiøs vekkelse. Og biskop Varden gjentok på en måte Chestertons tro – som sannsynligvis deles av mange søkende: «Vi ønsker ikke en kirke som beveger seg med verden, vi ønsker en kirke som beveger verden.»

Fr. Benedict Kiely er forøvrig mannen bak Nasareen.org, et nettsted med fokus på forfulgte kristne; både å hjelpe dem og å spre kunnskap om dem. 

Les mer
The Glory Secretly Alive
GIVE HOPE WITH NASAREAN.ORG

Stiklestad, olsok og 2030
Onsdag den 20. mai blir det katolske kapellet på Stiklestad innviet etter omfattende reparasjoner og renovering. Ikonkunstneren Solrunn Nes har stått for utsmykningen. Det skal bli flott å se det ferdig!

Sist uke skrev vi om familieleir i Trøndelag til olsok, og de som er med der får delta både på Stiklestad og i Trondheim under den nasjonale olsokfeiringen der.

I OKB varmer biskop Fredrik opp til 2030 med lokale pilegrimsferder i Østlandsområdet - ja, bortsett fra i 2027, hvor ferden går til Moster. Hvert år et nytt sted for å bli bedre kjent med Kirkens og hellig Olavs historie, i tillegg samle bredden av katolikker for å vandre sammen mot Nidaros i 2030.

Vatnås kirke er målet for årets pilegrimsferd. I en uttalelse til katolsk.no sier biskopen: "– På Vatnås finner vi både en gammel Olavskirke og en Olavskilde. Vi kombinerer derfor et åpenbart fokus på Olav med muligheten til å bli kjent med vår lokalkirke og hennes rike historie og tradisjoner."

Like ved kirken ligger Olavskilden – en kilde som ifølge tradisjonen sprang ut av berget da kong Olav Haraldsson (Hellige Olav) og hans følge var tørste og ville drikke, under sin kristningsferd i området. Kongen skal ha lovet å bygge kirke hvis han fant vann der – og øyeblikket etter åpenbarte kilden seg. Vannet fra Olavskilden har vært tillagt helbredende egenskaper, og folk i området sverget til det – noen bar med seg vann fra kilden i flasker, i håp om helse og velsignelse.

Mer om pilegrimsferden til Vatnås og påmelding

Reformasjonshistorien revisited
Noe vi sikkert også kommer til å se mer av frem til jubileet i 2030 er en kreativ omgang med historien. Vi fikk et slikt nylig i et innlegg i Vårt land, der Trond Bakkevig, tidligere prost i Den norske kirke, responderer på nyheten vi bragte sist om at politikere i Verdal mente Den katolske kirke burde være en selvsagt del av jubileumskomiteen for 2030, fordi det var Den katolske kirke som representerte kristenheten i Norge før reformasjonen. Til det responderer Bakkevig at Den norske kirke "vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonstiden. Kirken er ikke biskoper og paver. Den er de troende som samles om ord og sakrament. Både før og etter reformasjonen i 1537 hørte de ordet forkynt, ble døpt og tok imot nattverden."

Jeg synes jo dette er interessant, oppvokst som jeg er med mytene om Den katolske kirke i middelalderens Norge, preget av uvitenhet, overtro og avgudsdyrkelse - Dette er en del av min lutherske barnelærdom, ja, jeg hadde jo en katolsk også - hjemme og i menigheten - og den veide betraktelig opp for kristendoms- og historietimenes sære vinklinger. (Jeg er oppvokst på 60 og 70-tallet.) Det får nå være som det vil, men poenget er at det var om å gjøre å distansere seg fra den fæle romerkirken og den mørke middelalderen, og feire at Luther kom med Ordet og lyset.

Men nå har pipen fått en annen lyd, nå er det altså snakk om å sette hele bruddet i parentes. Noe lignende skjedde omkring Mosterjubileet i 1995, da man snakket om "Kirken i Norge 1000 år". Som Henning Laugerud sier i "Reformasjon uten folk": "man skrev seg rundt reformasjonen og postulerte en form for kontinuitet".

Bakkevig sier altså at Den norske kirke er Kirken i Norge både før og etter reformasjonen, og at man ikke må bruke nasjonaljubileet til "konfesjonell selvhevdelse". Og en sokneprest emeritus som støtter helt opp om dette, sier det bent ut: "Vi har en annen forståelse av historien i Den norske kirke", til forskjell fra Verdalpolitikerne og Aslak Sira Myhre (tidl nasjonalbibliotekar og historiker), og det har sogneprest emeritus'en jammen rett i!

Den som svarer adekvat på verdølingens etterlysning og skriver mer om katolsk deltagelse i forberedelsene til 2030, er Cathinka Dahl Hambro, prosjektkoordinator for kristendom 1000 år i Norge under Norges Kristne Råd, og selv katolikk. 

Under overskriften "Én kirke i 1030 - et økumenisk jubileum i 2030", skriver hun: "I middelalderen fantes det i realiteten bare én vestlig kirke – den universelle, katolske. Så Reitan og Singstad har selvsagt helt rett i at Olav Haraldsson var katolikk, og Olav den hellige er en katolsk (og ortodoks) helgen. I lys av dette ville det ikke vært unaturlig om den nasjonale jubileumskomiteen hadde en representant fra Den katolske kirke. En representant fra Den katolske kirke ville naturlig bidra med perspektivet på Olav som helgen, ikke bare som kristningskonge. Det er fortsatt noen år igjen til 2030, så det er kanskje ikke for sent å invitere inn et medlem til?" Og: "Selv om det stemmer at Den katolske kirke ikke er en «likestilt partner i jubileumssekretariatet», slik Reitan og Singstad etterlyser, er det imidlertid feil at den ikke er med i det store jubileumsnettverket. I tillegg til at den har sitt eget nasjonale jubileumsarbeid som vektlegger troen og helgenhistorien, er Den katolske kirke med i Norges kristne Råds jubileumsprosjekt «Kristendom i 1000 år»."

Høyest messedeltagelse i Europa:
Det kommer stadig statistikker over kirkebesøk og kirkesøkning i ulike deler av verden, og siden vi befinner oss i Europa, tar vi med de fire landene med høyest prosentandel av ukentlig messedeltakelse i Europa. Det er Polen (49 %), Slovakia (46 %), Italia (32 %) og Irland (31 %), ifølge en ny studie.

Det interessante her er at Irland kommer såpass godt ut etter årtier hvor antall prestekandidater har gått rett ned og landet har vært og er gjennom en veldig rask sekularisering. Så selv om kirkebesøket er jevnt over godt, så er ikke trendene så positive som i andre land hva ungdom angår. Irske 16-29-åringer ligger på sjetteplass totalt (med 17 %), selv om dette er minst dobbelt så høyt som tallene for Sveits, Tyskland og Belgia (alle 5 %).

I en kommentar til undersøkelsen, sier primas i Irland, biskop Martin: 
«Jeg tror ikke vi bør bli for entusiastiske og tro at dette er en fullstendig reversering av den åpenbare nedgangen i religiøs praksis de siste 10 til 20 årene. Men det sier likevel noe, .... og undersøkelsen får oss til å spørre: "Hva betyr dette for oss som kirke, som menigheter, som bispedømmer? Hvordan responderer vi på denne voksende gruppen av unge mennesker som ønsker å vite mer om Gud, om kirken og om religion?"

I Frankrike rapporteres det igjen høye dåpstall til påske, i fjor var det omlag 10000 unge voksne som ble døpt, i år er antallet fordoblet. Og det viser også igjen i presteseminarene hvor det har vært en økning på 50 % mellom 2023 og 2025.

«Det skjer noe med disse nydøpte», sier pater Thomas Poussier, sekretær i Det nasjonale rådet for presteseminarer. «De har en mer inderlig religiøs praksis etter dåpen enn voksne katekumener for ti år siden. De er mer engasjerte.»

Også Tyskland rapporterer om flere voksendåp, selv om tallene ikke på noen måte kan sammenlignes med Frankrike, men det er en tydelig bevegelse blant skoleungdom som ber om dåp. Også Belgia erfarer en liten men tydelig vekst.

Erkebispedømmet Westminster forteller også om den største gruppen konvertittet ved årets påskehøytid siden 2011. Omkring 800 blir tatt opp i Kirken i år, noe som er 60 % flere enn 2025. 

Rapportene fra det siste året har vist en diskret katolsk oppblomstring i Storbritannia, med en merkbar økning i troen blant unge mennesker, spesielt de som er født mellom 1997 og 2012, også kjent som generasjon Z.

Men for å ta ett skritt utenfor Europa: Også i Singapore settes det rekorder til årets påske. Singapores erkebispedømme vil ønske 1250 nye katolikker (1089 katekumener, 161 kandidater) velkommen i påsken, det største kullet på 10 år.

Les mer:
«Hele Kirken gleder seg»: Rekordmange voksne tas opp i Den katolske kirke i London til påske
Irish Catholics among Europe's 'more practising'
Study: Irish Catholicism robust despite secularization
Auch in Deutschland mehr Erwachsenentaufen
Britain’s ‘Quiet Catholic Revival’ Is Lay-Driven, Mostly by Young Men
Archdiocese to welcome 1,250 new Catholics this Easter

Synodale abeidsgrupper
Synodesekretariatet i Roma har kommet med sluttrapportene fra to av studiegruppene fra synoden; rapporten fra studiegruppe nr. 3 om «Misjonen i det digitale miljøet» og rapporten fra studiegruppe nr. 4 om «Revisjonen av Ratio Fundamentalis Institutionis Sacerdotalis i et misjonært synodalt perspektiv». Det siste om utdannelsen av prester.

Som noen vil huske, kom det også ut noen rapporter før jul, men det var foreløpige rapporter - bla. a. om kvinners ordinasjon - men nå er altså to av i alt 14 synoderapporter sluttført og offentliggjort. Generalsekretariatet vil fortsette å publisere sluttrapportene etter hvert, og neste publisering er planlagt til 10. mars 2026.

Rapport nummer 3 fokuserer på hvordan man kan leve ut Kirkens misjon i en kultur som i stadig større grad preges av den digitale sfæren. Viktige temaer er blant annet behovet for å integrere digital misjon i Kirkens ordinære strukturer, en grundig analyse av territoriell jurisdiksjon i lys av nettsamfunn, og utdanning av prester og pastorale arbeidere i digital kultur.

Rapport nummer 4 om presteutdannelsen vektlegger bl.a. at utdannelsen også må foregå utenfor seminarene i kontakt med menigheter og Guds folk, i tillegg understrekes behovet for å inlkudere kvinner i formasjonen.

Selv om disse rapportene er endelige fra synodesekretariatets side, så er de allikevel for arbeidsdokumenter å regne. De er nå lagt på pavens bord, og det er opp til ham å avgjøre deres videre skjebne. Men studiegruppene er oppløst når de har levert sine anbefalinger.

Som han sa, en av journalistene som dekket synoden:
Flere ting kommer ut! Vår Herre tilbyr evig liv, men det ser ut til at vi må gjøre papirarbeidet først...

Les mer:
Synoderapport fra Vatikanet ber om kvinners vurderinger i presteutdannelsen
Formation to the priesthood and mission in the digital environment
Synod Office releases first two Final Reports of the Study Groups

Første biskop utenfra
Pater Joshy Pottackal skriver historie denne måneden, når han blir Tysklands første ikke-europeiske katolske biskop. Pottackal er karmelitt og syrisk-malabarisk katolikk, som snart skal bli hjelpebiskop i det tyske bispedømmet Mainz. Nå har han vært i Tyskland helt siden 2003. Han er karmelitt fra Kerala i India, men i en provins som opprinnelig lå under Tyskland. Han er syro-malabar opprinnelig, men ble introdusert til latinsk ritus i seminaret. Han har lenge feiret liturgien i begge former. Om forskjellene på tysk og indisk kirkeliv, sier han bl.a.: "Mange temaer som diskuteres mye i Tyskland, har knapt noen relevans i India."

The Pillar har et omfattende intervju med ham som er vel verdt å lese. 

Glimt fra Midtøsten
Luftangrep mot Teheran og andre iranske storbyer vekker alvorlig bekymring for landets kristne – og for kristne i regionen. Samtidig sprer konflikten seg over flere fronter, og kirkeledere oppfordrer til bønn, tilbakeholdenhet og fred, leser vi i nedenstående artikkel.

Kristne i Iran
Die Tagespost har en reportasje om kristne i Iran, og der kan man bl.a. lese følgende:
Mange iranere finner Kristus. Konvertitter regnes i Iran som statsfiender og spioner for Israel og USA. Kristne utsettes for massiv undertrykkelse i landet. Frafall fra islam regnes som forræderi mot staten. Det straffes med dødsstraff eller i det minste mange års fengsel, kombinert med alvorlig psykisk og fysisk tortur.

"Siden revolusjonen i 1979 har politisk islam hersket i Iran etter at mullahene tok makten. Dette har enorm innflytelse på innenriks- og utenrikspolitikken og fører til en systematisk forakt for menneskerettighetene gjennom gjeldende sharia, særlig kvinners rettigheter. Jødehat tolereres og fremmes av staten. Forfølgelse av kristne er en del av hverdagen."

Likevel konverterer iranere til kristendommen. Det har særlig vært merkbart de senere årene, i følge den kaldeiske biskopen Ramzi, som antyder at så mange som halvparten av iranerne er kristne, men at mørketallene er store.

Den tradisjonelle kristne minoriteten i Iran – bestående av armenere, assyrere, kaldeere, ortodokse og katolikker – har blitt systematisk undertrykt siden 1979. Dette har ført til at svært mange av dem har forlatt landet.

Regimet har nylig også offisielt kunngjort at konvertitter vil bli behandlet som spioner for USA og Israel og risikerer tortur og dødsstraff.

Erbil, Irak
Nabolandet til Iran, Irak, har allerede merket noe av krigen, men mange frykter hva som venter fremover. Det er rapportert om skader på McGivney Charity Complex, som tilhører den kaldeiske katolske erkebispedømmet i Erbil etter at en rakett og en drone falt ned i to separate hendelser tidligere denne uken.

«Vi befinner oss nå igjen i en tid hvor vi ber om solidaritet og støtte fra våre brødre og søstre rundt om i verden, om at denne tiden med vold og krig må ta slutt, og at vårt lidende folk må få en sjanse til å vende tilbake til et liv i fred og verdighet», sa erkebiskop Bashar Warda av Erbil i en uttalelse. Før 2003 var Irak hjemsted for over en million kaldeiske katolikker. Nå bare 127 000.

Les mer:
Uro i Erbil; Katolske biskoper i Irak sier bønn og dialog er veien til fred
Chaldean Archdiocese of Erbil in Iraq suffers drone strike on apartment complex

Gaza
Fader Gabriel Romanelli, den eneste katolske presten i Gaza, advarer om at stengingen av grenseovergangene til territoriet forverrer en allerede alvorlig humanitær situasjon, og etterlater sivile «på grensen av sine krefter».

Israels koordinator for regjeringsaktiviteter i territoriene (COGAT), et organ under landets forsvarsdepartement, bekreftet at alle grenseoverganger til Gaza er stengt etter en eskalering av regionale fiendtligheter knyttet til felles israelske og amerikanske angrep på Iran. Det er ikke kunngjort noen dato for gjenåpning.

Les mer:
Katolsk sogneprest i Gaza: Stengte grenseoverganger gjør krisen tragisk

Krig er virkelig skittent
Det sier abbeden hos de tyske benediktinerne i Jerusalem, Nikodemus Schnabel, i et intervju med Vatikan-radioen. 

I store deler av Midtøsten lider menneskene nå. Krigen ødelegger liv og gjør verden på ingen måte bedre, sier han, og legger til: «Jeg blir veldig irritert når folk jubler eller følger nyhetene med stor begeistring: Dette er ikke en fotballkamp, dette er ikke en sportskamp hvor to nasjoner konkurrerer mot hverandre, men krig er virkelig skittent!»

«I Jerusalem er selvfølgelig vårt teologiske studieår i gang, supplert med studenter i muslimsk islamsk teologi. Det betyr faktisk at vi i Jerusalem holder ut som et interreligiøst fellesskap av kristne og islamske teologistudenter fra Tyskland.» 

Han ønsker å bli i Jerusalem under de nye vanskelige omstendighetene og holde ut i bønn. «Kraften i salmene» er merkbar på en helt annen måte, «der menneskelige ord svikter». «Vi har flyttet alle våre bønner til krypten vår. Under søndagens messefeiring merket vi hvordan ballistiske raketter slo ned i nærheten av Jerusalem; da merker man virkelig hvor lite landet er.»

Som sjelesørger føler abbeden i Dormitio-klosteret seg nå «svært utfordret». «Krig river av deg masken, du står der helt naken, og alle beskyttelsesrustningene du tar på deg i hverdagen, splintres. Da står du der – i din lengsel, i din frykt, i dine bekymringer. Da merker jeg at vår viktigste oppgave nå er å være til stede som munker, å lytte, å trøste, å be sammen med menneskene."

Tirsdag beordret politiet stenging, fortalte Schnabel videre: «Vi får ikke være åpne lenger – noe jeg synes er vanskelig, for det er fortsatt pilegrimsgrupper i landet som nå ikke kommer seg ut.»  «Det smerter meg at vi ikke lenger kan være dette stedet hvor folk vet: Her kan de be, puste ut, her er de også trygge», sier Schnabel.

Les mer:
Jerusalemer Abt: "Krieg ist wirklich dreckig!"
Wie die Benediktiner in Jerusalem den Krieg erleben
"Früher war Krieg die Ultima Ratio"

Det apostoliske vikariatet i Nord-Arabia har suspendert kirkelige aktiviteter på grunn av den akutte sikkerhetssituasjonen. Biskop Aldo Berardi har oppfordret til bønn for fred etter hendelsene i Iran og ayatollahens død, og appellerte 4. mars om våpenhvile i Iran-krigen og sa at det var «avgjørende for å forhindre ytterligere ødeleggelse» og imøtekomme presserende humanitære behov.

Biskop Martinelli, den apostoliske vikaren for Sør-Arabia, har oppfordret «de troende til å be den hellige rosenkransen hver dag og alltid forbli forent i bønn, uten å føle at vi er alene eller isolerte» som svar på situasjonen i Iran.

Les mer:
Bishop Martinelli: May Our Lady of Arabia watch over us and grant us peace
Prayer, unity essential as conflict spreads to Gulf States, says apostolic vicar of region
Apostolic Vicar of S. Arabia Urges All "pray the Rosary every day “for peace and reconciliation” and “for the peace and security of all the people"

Abortturisme i EU
Nylig ble det slått opp i Dagen at EU kan åpne for "abortturisme", dvs at innbyggere av EU-land med restriktiv abortlovgivning på EUs bekostning kan søke abort i land med mer liberal lovgivning. 

Men det er bare en halv seier, riktignok feiret som en hel av gruppen "My Voice, My Choice" som har kjempet for dette. EU-kommisjonen har avvist kravet, mens EU-kommisæren for likestilling har inkassert det som en seier. 

– Borgerinitiativet «My Voice, My Choice» og avgjørelsen fra EU går langt i å definere abort som en menneskerett. Dette undergraver selve betydningen av menneskerettigheter, sier generalsekretær i Menneskeverd, Maria Selbekk, og hun spør hvor grensene for abort i EU nå skal gå:

– Hvis kvinner kan få EU-midler for å reise til andre EU-land for å ta abort, vil landene med de mest liberale abortlovene definere grensene for selvbestemt abort? Dette undergraver medlemsstatenes demokratiske lover, sier Selbekk.

– Vår utfordring til EU-landene er å heller bevilge midler til å støtte kvinner i vanskelige situasjoner og sørge for støtte, hjelp og bistand til å bære fram barnet, sier hun videre.

Marsj for livet
Når vi først er inne på temaet livsvern. 13. juni arrangeres Marsj for livet i Oslo. Initiativtagerne er livsvernorganisasjonen "Velg livet". Vi kommer tilbake med nærmere informasjon.

Fulton Sheen i Sverige
I høst saligkåres biskop Fulton Sheen i USA, noe som imøteses med stor forventning, og som anatgelig vil få bred dekning gitt hans enestående medieinnsats ( radio siden 1930, senere fjernsyn til 1968). Mye vil bli sagt og skrevet i den forbindelse, men det som kanskje ikke kommer opp, er at han faktisk har besøkt Sverige. Han deltok ved den aller første katolske bispevielse på svensk jord siden reformasjonen. Det skjedde i  1962, da oblatpater John E. Taylor ble ordinert til biskop. I en artikkel i St. Ansgar's League leser vi at biskop Sheen preket og at hele messen ble overført på svensk TV. 

Denne artikkelen i St. Ansgar's League er skrevet i forbindelse med biskop Taylors bortgang i 1976, men forteller også om forholdene i Skandinavia på 50 og 60-tallet. Den er verdt å få med seg.

Kanskje en helgen?
En gang verdens yngste biskop - viet i hemmelighet under kommunismen - og siden den lengst levende, kardinal Jan Korec (1924-2015), fra det tidligere Tsjekkoslovakia, huskes for sitt heroiske trosvitnesbyrd. 

Han var født i enkle kår. 15 år gammel trådte han inn hos jesuittene hvor han ble presteviet i skjul i 1950. Deretter fortsatte han å utføre pastoralt arbeid i skjul på grunn av religionsforfølgelsene, hvor myndighetene stengte seminarene og andre kirkelige institusjoner og fengslet biskopene.

I tilfelle alle biskopene skulle bli drept eller fengslet måtte Kirken sørge for sitt lederskap, og Den hellige stol bestemte at løsningen var å konsekrere undergrunnsbiskoper. Korec var en av dem som ble valgt ut. Omstendighetene gjorde at han ikke fikk noen formell bispeutnevnelse fra Roma, men han ble konsekrert i hemmelighet den 24. august 1951 i Bratislava av Pavel Maria Hnilica SJ (1921–2006), som også var en hemmelig biskop og som flyktet utenlands senere samme år. Det var ingen medkonsekratorer, og det fortelles at Hnilica hadde latt som han var syk for å få adgang til sykehuset hvor Korec da var innlagt. Korecs bispemotto er Ut Omnes Unum Sint («At alle må være ett»).

Med sine 27 år var Korec den yngste biskop i verden og hadde fått spesialdispensasjon fra pave Pius XII (1939-58). Mens han i hemmelighet utførte sine biskoppelige funksjoner, arbeidet han noen år som hjelpearbeider i en kjemisk fabrikk. Han ble arrestert i 1959, og i 1960 ble han dømt til tolv års fengsel for «forræderi mot nasjonen». Mens han var i fengsel, tok Korec seg av den åndelige velferden til sine medfanger. Det var minst 250 prester som var fengslet der, i tillegg til flere biskoper

P. Per Einar Oddens grundige gjennomgang sier mye om de prøvelser han måtte gjennomgå og alle de ulike jobbene han fungerte i. Ikke uten grunn gikk han under kallenavnet "biskopen i overall". Der står det bl.a.: "Mens han arbeidet som gatefeier og lagerarbeider fortsatte han også sitt aktive liv som en leder av undergrunnskirken. Allerede fra 1970 hadde han sammen med noen venner organisert møter for ungdom, studenter, lærere, leger, vitenskapsmenn og familier, og disse ble grunnlaget for et systematisk og svært fruktbart legapostolat. Han ledet åndelige retretter for studenter og veiledet unge mennesker, seminarister og prester. Han veiledet også flere unge menn på deres vei til prestevielsen."

Han ordinerte også prester i hemmelighet. Disse prestene som fungerte i undergrunnskirken, var vitale i å holde Kirken levende under kommunismen. 

Han ble løslatt og rehabilitert etter et generelt amnesti under den såkalte Praha-våren i 1968. I juni 1969 ble biskop Korec fullstendig juridisk rehabilitert. Da hans helse forbedret seg, fikk han lov til å dra til Roma for å motta sine biskoppelige insignier av pave Paul VI (1963-78). Den 9. juli 1969 ble han mottatt i privataudiens av paven. Paven ga ham en bispering og et pektoralkors samt en bispestav og to mitraer, som paven hadde brukt som erkebiskop av Milano.

Da var han ikke lenger hemmelig biskop, men han fikk ikke lov å fungere som det. Han var da sykehuskapellan på barnesykehuset i Bratislava, og var samtidig under konstant overvåkning av sikkerhetspolitiet. I 1973 ble han igjen fratatt rettighetene til å fungere som prest, rehabiliteringen av ham ble hevet i 1974, og han måtte sone de resterende fire år av dommen.

I november 1989 kollapset kommunistregimet i Tsjekkoslovakia gjennom den såkalte Fløyelsrevolusjonen, og Korec kunne igjen virke i frihet. I 1990 utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av Nitra – det eldste bispedømmet i den slaviske verden – og gjorde ham til kardinal i 1991. I 1998 ble han invitert til å lede de åndelige øvelsene for den romerske kurie, den gang som nå en stor ære.

Korec reflekterte over dette og sa: «Etter 50 år i katakombene, etter år med sivilt liv som arbeider i fabrikker og fengsler, er jeg ikke i stand til å presentere verken store visjoner om verden eller teologisk utdypede refleksjoner. Jeg kan bare gjøre det jeg har strevet etter å gjøre siden 1951, gjennom 48 år som biskop ... å presentere noen sannheter, mysterier, situasjoner, ideer – å være et enkelt vitne om tro og hengivenhet til Den som har valgt oss, som samler oss i den store familien som er hans kirke.»

Langt senere og etter hans død, den 22. januar 2024, mottok pave Frans journalister akkreditert til Den hellige stol, og da paven ble informert om at det var 100-årsdagen for Korecs fødsel, lyste ansiktet hans opp og han nikket anerkjennende.

Begge var jesuitter. Faktisk siterte pave Frans Korec under sin apostoliske reise til Slovakia i 2021: «Jeg blir alltid berørt av en hendelse i Korecs historie. Han var en jesuittkardinal, forfulgt av regimet, fengslet og dømt til tvangsarbeid til han ble syk. Da han kom til Roma for jubileet i år 2000, gikk han til katakombene og tente et lys for sine forfølgere og ba om nåde for dem. Dette er evangeliet! Det vokser i livet og i historien gjennom ydmyk og tålmodig kjærlighet.»

Kardinal Korec var høyt verdsatt og anerkjent, men det er ikke satt i gang noen saligkåringsprosess for ham.

KOREC Ján Chryzostom, S.J. (1924–2015)
‘Bishop in overalls’: Cardinal Ján Korec’s witness remembered 10 years after his death