Problemene med begrepet «LGBTQ‑katolikk»

KOMMENTAR: Begrepet er både bærer av et teologisk program og et symbol på ulike politiske saker.

George Weigel, 11 oktober 2025

Avdøde pater Richard John Neuhaus hadde et kjærlighets‑ og hatforhold til The New York Times.

Richard var en lidenskapelig tilhenger av New York City, som han iblant beskrev som en forsmak på det nye Jerusalem, men «Grey Ladys» provinsialisme gjorde likevel at han fra tid til annen avfeide byens mest prestisjefylte dagsavis som et «menighetsblad». Han irettesatte jevnlig avisens ledere for deres aura av selvtilfreds ufeilbarlighet. Og så var det RJNs irritasjon (og mer) over avisas refleksmessige liberalisme, som – ved å omfavne enhver tenkelig venstreside‑sak – fremskyndet forfallet i liberal politikk til et forsvar for libertinisme i livsstilsspørsmål. Richard lå dermed år foran Joseph Ratzinger når det gjaldt å advare mot et «relativismens diktatur», den uunngåelige politiske følgen av avisens kulturelle sving mot venstre.

På den annen side kunne Richard Neuhaus ikke mer tenke seg å hoppe over The New York Times om morgenen enn han kunne begynne dagen uten flere kopper kaffe, en bolle Honey Nut Cheerios og en røyk.

Dette kjærlighets‑/hatforholdet ble krystallisert i en hendelse fra Richards tid som luthersk pastor i det den gang fattige Bedford‑Stuyvesant‑området i Brooklyn, da avisen nektet å omtale en lokal svart pastor (fra kristendommens kommersielle protestantiske underavdeling) som «biskop» så‑og‑så.

I høy forargelse skrev RJN til A.M. Rosenthal, den gang nyhetsredaktør i Times, og spurte hva som foregikk. Mannen kalte seg «biskop». Menigheten hans kalte ham «biskop». Skiltet på fasaden til hans kirkelige etablissement identifiserte ham som «biskop». Hvem mente Times at de var, og hva trodde de at de gjorde, når de nektet denne mannen tittelen han og hans folk brukte?

Abe Rosenthal svarte til slutt med et småforarget brev og erklærte at Times – etter de grundige overveielser man kan forvente av landets referanseavis – heretter ville omtale den aktuelle herren som «biskop» så‑og‑så. Brevet avsluttet med en setning som fikk Richard Neuhaus til å le hjertelig i flere tiår: «Og så, pastor Neuhaus, kan De ha en viss tilfredsstillelse i vissheten om at De, ved å gjøre oss oppmerksomme på dette, har gitt et lite bidrag til vår tids historie.»

I løpet av over 30 år med vennskap og samarbeid hørte jeg Richard fortelle denne historien et dusin ganger, men jeg tror ikke jeg har tenkt på den mer enn én eller to ganger siden hans død i 2009. Så leste jeg nylig en artikkel som viste at en kirkelig person jeg beundrer – som uttrykte en viss sympati for anklagen om at Den katolske kirke i Vesten er «besatt» av spørsmål om seksuell moral – likevel selv brukte uttrykket «LGBTQ‑katolikk».

Av hensyn til god folkeskikk er jeg enig i kjernen i Richards klage til Abe Rosenthal: Mennesker bør som regel identifiseres slik de identifiserer seg selv, og uansett var det ikke opp til The New York Times å avgjøre hvem som er og hvem som ikke er biskop. Men at en kirkelig person bruker uttrykket «LGBTQ‑katolikk» – eller at et hvilket som helst medlem av Den katolske kirke gjør det – er etter mitt syn en annen sak.

For det første fremstår det som inkonsekvent å gi det minste snev av troverdighet til påstanden om at visse deler av verdenskirken er besatt av seksuell moral, og deretter bruke det hyperseksualiserte uttrykket «LGBTQ‑katolikk» – som, uansett opprinnelse, reduserer et individ til vedkommendes seksuelle begjær, forvirring eller begge deler.

For det andre – slik det er blitt påpekt ved flere synoder, og startet på synoden i 2018 – har denne bruken ingen hjemmel i katolsk historie; Kirken har aldri identifisert sine medlemmer etter libido. Det er derfor like upassende å snakke om «heteroseksuelle katolikker» som om «LGBTQ‑katolikker». Hvorfor? Fordi «dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28), og å dele opp katolikker på denne måten bryter Kirkens enhet.

Til slutt er uttrykket «LGBTQ‑katolikk» i vår politiske og kulturelle situasjon både bærer av et teologisk program – en omforming av etablerte katolske forståelser av mennesket og det moralske liv – og et symbol på ulike politiske saker: saker som ikke er langt fra Ratzingers «relativismens diktatur». Uttrykket «LGBTQ‑katolikk» er ikke nøytralt beskrivende; det er snarere temmelig ladet, både teologisk og politisk.

Vi er alle syndere i stadig behov av Kristi frelsende nåde, som pave Leo XIV kraftig minner oss om. Når vi husker det, vil vi kanskje være mindre tilbøyelige til å godta at vi avgrenser hverandre (og oss selv) etter seksuell lyst, orientering eller praksis.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.