Om overveielse

Fra den tiende av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett. 

Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp
Å bli fri
Sannhetens prakt
Om tusener faller ved din side
Herlighet
Guds engler
Bernhard, realisten

Den hellige Bernhard skrev traktaten Om overveielse (De consideratione). Den fikk større utbredelse enn noe annet av hans verk. Det kan virke underlig, for teksten er i sitt vesen et brev, rettet til én bestemt person i en helt særegen situasjon. Bernhard skrev den for en medbror, en italiensk munk ved navn Bernardo dei Paganelli, som – allerede prest i Pisa – trådte inn i Clairvaux i 1138.

I 1145 ble Paganelli pave Eugenius III.

Mens kontemplasjonen beskjeftiger seg med sannheter vi allerede kjenner, søker overveielsen – slik Bernhard bruker ordet – sannheten i de konkrete, skiftende menneskelige forhold, der den ofte kan være vanskelig å få øye på. Den kan defineres som «en tanke som søker sannheten, eller et sinns søken etter å oppdage sannheten».

Når Bernhard overveier Kirkens problemer, tilbyr han ingen institusjonelle botemidler. I stedet råder han Eugenius til å omgi seg med gode mennesker. Jo bedre Kirkens sentrale embeter forvaltes, desto større gagn vil Kirken i hele verden ha av det.

De egenskapene Bernhard ber ham lete etter – og selv pleie – er tidløse. Det trengs medarbeidere «med prøvet hellighet, villig lydighet og stille tålmodighet; […] katolske i troen, trofaste i tjenesten; fredsinnede og med iver for enhet; […] fremsynte i råd, […] flittige i organisering […], beskjedne i tale».

Slike mennesker «vier seg jevnlig til bønn, og i enhver oppgave setter de større lit til den enn til sin egen flid eller arbeidsinnsats. De kommer uten støy, og tar avskjed uten styr.»

I den grad Kirken virker på denne måten, vil hun speile ordningen i englenes hierarkier. Den som da betrakter henne, vil se hennes fremste oppdrag: å gi Gud ære.

For å overveie jordiske nødvendigheter rett, må vi – gjennom dem – søke det som er ovenfor. Dette er ikke, sier Bernhard til Eugenius, å «dra i eksil»: Å overveie på denne måten er å vende hjem.

Bernhard spør seg selv: Hva er Gud? Allmektig vilje, velgjørende kraft, uforanderlig fornuft. Gud er «den høyeste salighet» som i kjærlighet ønsker å dele sin guddom med oss. Han har skapt oss til å lengte etter ham. Han vider oss ut for at vi skal kunne ta imot ham; han rettferdiggjør oss, for at vi skal kunne fortjene ham. Han leder oss i rettferdighet, former oss i godhet, opplyser oss med kunnskap og bevarer oss til udødelighet.

Hva annet prelater må ha i tankene – og det er meget – må de først og fremst overveie dette. Dermed vil også deres overveielse av de praktiske spørsmål bli opplyst, ordnet og velsignet.

En prelat må, etter Bernhards syn, være prinsippfast, hellig og streng. Men han bør også være Brudgommens venn – og glede seg over å dele dette vennskapet med andre.

Augustin likte å beskrive bispeembedet som en sarcina, en legionærs bylt. Det er et rått bilde, formet av en som kjente ødemarken og frykten fra felttog i den nordafrikanske ørkenen. Men så improviserer han videre over temaet. For selv om den pastorale byrden har et skremmende aspekt, er den bare skremmende dersom vi ikke ser hvem som legger byrden på våre skuldre. Den er nemlig ikke mindre enn en deltagelse i Kristi milde åk: Han lar oss oppdage at åkets tverrstang, som er betrodd oss, er lysende og lett – og at det er en glede å få del i den.

Augustin skrev en gang: «Perduc sarcinam tuam quia levis est si diligis gravis si odisti», det vil si: «Bær din byrde til enden. Elsker du den, blir den lett. Hater du den, blir den tung.»

«Din, gode Jesus», skrev Bernhard i sin Vita om den irske hellige Malakias, «er det depositum som er betrodd oss; din er skatten som er skjult i vårt eie, og som skal gis tilbake til den tid du selv fastsetter for å kreve den igjen.»