1054 var ikke et skisma – teologer nyanserer det store kirkebruddets historie

Under bønneuken for kristen enhet samlet katolske og ortodokse ledere seg i Roma for å reflektere over bruddet i 1054 og erklæringen fra 1965. Bidragene peker på en dypere kontinuitet – og et felles håp om forsoning.

Av sr Anne Bente Hadland, første gang publisert i Notert

Vi befinner oss i bønneuken for kristen enhet, 18.-25. januar. I Roma avsluttes den med et høytidelig vesper i St. Paul utenfor murene – 25. januar er festdagen for Paulus’ omvendelse. Men det foregår også andre ting i Roma: En konferanse som tar opp over det tusen år gamle bruddet mellom den katolske og den ortodokse kirken, og den felles erklæringen fra patriark Athenagoras og pave Paul VI i 1965, som satte dem på veien mot enhet. Blant deltagerne er kardinal Kurt Koch og metropolitt Job av Pisidia. 

Under konferansen, som ble avholdt på dominikanernes universitet Angelicum, understreket metropolitt Job at det i 1054 «kan ha vært et brudd i fellesskapet» mellom de to kirkene, men «det var ikke noe skisma». Og kardinal Koch på sin side sa at ekskommunikasjonen som ble utstedt fra Romas side var rettet mot tre enkeltpersoner, ikke mot hele kirken. 

Det er altså en «grunnleggende forskjell» mellom hendelsene i 1054 og hendelsene i 1965, sa kardinalen, i og med at de førstnevnte var begrenset til en liten gruppe individer, mens de sistnevnte understreket båndene mellom to kirker. Selv om den felles erklæringen fra 1965 ikke umiddelbart førte til enhet, innledet den ifølge kardinalen en «ekklesiologi om søsterkirker», der begge kirker anser den andre som legitim.

Mer om denne konferansen:
The ‘lifting of the anathemas’, sixty years on
Og om bønneuken for kristen enhet:
Why the Church dedicates a week of prayer for Christian unity