«Sudan trenger en stemme»: Katolsk hjelpeorganisasjon ber om global medieoppmerksomhet

I en av verdens verste – og minst omtalte – humanitære kriser, som utspiller seg i den nordlige Darfur‑regionen i Sudan, sliter hjelpeorganisasjoner med å nå frem. CAFOD ber verdens medier gi Sudan «en stemme».

Av Agnes Aineah og Zoe Romanowsky, 4. september 2025

Landrepresentanten i Sudan for Catholic Agency for Overseas Development (CAFOD), Telley Sadia, talte nylig til ACI Africa, EWTN Norges nyhetspartner i Afrika, om den voksende humanitære krisen og behovet for at den internasjonale pressen gir situasjonen «en stemme».

«Dette er en av de største humanitære situasjonene i verden, som dessverre ikke har fått særlig internasjonal oppmerksomhet,» sa Sadia, som har arbeidet i Sudan i mange år. «Mitt budskap til media er: Sudan trenger en stemme. Jeg ser frem til den dagen verden blir gjort oppmerksom på hva som faktisk skjer i dette landet.»

Hans kommentarer samsvarer med uttalelsene fra CAFODs administrerende direktør, Christine Allen, som i et intervju 2. august sa til ACI Africa at det i Storbritannia «nesten har vært umulig å få mediedekning eller politisk interesse for Sudan».

Nedenfor følger utdrag av intervjuet Sadia ga til ACI Africa om situasjonen på bakken i Nord‑Darfur og hvilken rolle CAFOD spiller for å hjelpe dem som trenger det – mens organisasjonen fortsetter å finne innovative måter å levere vann, medisiner og ulik nødhjelp til befolkningen.

ACI Africa: Hva er den generelle humanitære situasjonen i Sudan nå?
Telley Sadia: Situasjonen er ikke god, særlig på steder der kampene fortsatt pågår, som i Darfur‑regionen og i Kordofan. På grunn av kampene (to år med harde sammenstøt mellom Rapid Support Forces og Sudans væpnede styrker) går menneskeliv tapt. Infrastruktur er ødelagt. Folk mangler mat. I Kordofan hørte vi at mennesker på et tidspunkt livnærte seg på blader. I Darfur er situasjonen den samme.

Tilgangen til disse områdene er fortsatt en utfordring, og det er vanskelig å nå dem som er innesperret. Mennesker har mistet livet på grunn av blodtap eller mangel på tilstrekkelig medisinsk behandling.

Barn har nå gått glipp av omtrent tre års skolegang, særlig i disse områdene. I steder som Kosti, der kampene ikke har vært like intense, er skoler gjort om til leirer for mennesker på flukt fra områder med harde kamper. At barn ikke går på skole er en utfordring vi vil slite med i lang tid, selv etter at krigen tar slutt.

Flertallet i trange leirer er kvinner, barn og eldre. Mange er dypt traumatiserte. Sudanere, særlig i Darfur, har opplevd krig før, men ingenting kan måle seg med det de nå er vitne til. De i Khartoum, nordover og østover hadde aldri opplevd dette tidligere. Derfor er mange i leirene sterkt traumatiserte.

Selv der det ikke er kamper, har vi store økonomiske utfordringer. Inflasjonen er svært høy. Likviditeten er nærmest borte. Det er sjelden å se hard valuta. Den gamle valutaen som ble byttet ut, er tilbake i omløp fordi folk ikke har penger. De bruker det de hadde, men ikke rakk å veksle på grunn av krigen.

Dette gjør det også vanskelig for hjelpeaktører å innfri sine økonomiske forpliktelser, fordi bankvesenet ikke fungerer effektivt under de rådende forholdene.

På hvilke måter samarbeider CAFOD med lokale partnere og Kirken?
CAFOD er en partnerledet organisasjon. Vi arbeider med lokale partnere fordi de er nærmest folket, og vårt mål er å styrke deres operative systemer.

Noen av disse organisasjonene er forankret i lokalsamfunnene og kan raskt svare på behovene. Vi samarbeider med Caritas Sudan og sekulære organisasjoner som finnes i disse lokalsamfunnene.

Vi samarbeider også med små kristne fellesskap. Utfordringen er at de fleste humanitære organisasjoner flyktet da kampene tiltok i Nord‑Darfur.

Hva er CAFODs suksesshistorier i arbeidet med krisen i Sudan?
Fra august i fjor til tidlig i år hadde vi en stor tilstrømning av internt fordrevne (IDP) på tvers av landet, i om lag 11 delstater. Mange søkte tilflukt i kirkens lokaler. Kirken ble overveldet. Det fantes ikke ressurser til å dekke behovene, og det var frykt for sykdomsutbrudd, særlig kolera.

Heldigvis hadde vi allerede lansert CAFOD Sudan Appeal, der vi får støtte fra givere i Storbritannia. Appellen ga oss midler til å nå alle de 11 delstatene der internt fordrevne samlet seg i kirkens lokaler. Vi delte ut mat, vann og medisiner. Mange skadde fikk behandling.

Vi samarbeidet også med andre gjensidige hjelpegrupper for å støtte mennesker som oppholdt seg i åpne områder, ved å gi varme måltider og rent vann. Vår umiddelbare innsats ble verdsatt av både Kirken og myndighetene.

Hvilke områder fokuserer CAFOD generelt på i Sudan?
CAFOD startet som en tilskuddsforvaltende organisasjon i Storbritannia på 1970‑tallet og åpnet deretter landkontor i 2004. Vårt arbeid fokuserer på WASH (vann, sanitær og hygiene) samt ernæring og beskyttelse. Vi driver også nødhjelp ved for eksempel flom, og støtter skoler. Vi arbeider med bærekraftige næringsveier, med særlig vekt på jordbruk og kontantstøtte.

Hvordan har konflikten påvirket CAFODs virksomhet?
Vi ble tvunget til å stenge kontoret vårt i El Fashir. Nå arbeider vi gjennom lokale partnere som er basert der, og situasjonen er ikke som før, da vi hadde CAFOD‑ansatte og kontor i byen.

Vi måtte også stenge landkontoret i Khartoum. Det har vært en stor utfordring, og vi opererer nå fra noen få gjenværende feltkontorer. Det er svært upraktisk.

Da krigen brøt ut, måtte vi redusere bemanningen mens vi fulgte situasjonen tett. Over lang tid hadde vi et minimum av ansatte og arbeidet hovedsakelig gjennom partnere. Etter hvert som vi stabiliserte oss og ble mer vant til situasjonen, måtte vi igjen hente inn nye folk i takt med økende behov.

Vi må utvide beskyttelsesprogrammet for sårbare og få fart på WASH‑aktivitetene som ble satt på vent i rundt fem–seks måneder. Noen av vannprosjektene våre ligger etter; dem fremskynder vi for å nå minst 90 % ferdigstillelse innen utgangen av året.

Hvilke områder i Sudan er helt utilgjengelige for hjelpen?
Det finnes områder det ikke er mulig å nå fordi kampene pågår aktivt. Nå er byen El Fashir helt utilgjengelig. For å komme dit må man først til Tsjad. Man flyr til Egypt eller Etiopia og videre til N’Djamena.

Ved grensen mellom Tsjad og Sudan møter man nye utfordringer. Man må først klareres av myndighetene i Tsjad. Man må skaffe visum, og det kan ta dager før man får klarsignal til å reise videre inn i Sudan.

Det finnes også områder inne i landet som er vanskelig tilgjengelige fordi de kontrolleres av en av de stridende partene. I mange tilfeller har partene ikke inngått avtaler som gir internasjonale organisasjoner sikker passasje. Å reise til disse områdene er som å reise til et annet land.

Det jeg vet, er at El Fashir ikke er tilgjengelig. Du kan ikke komme inn. Å komme ut er også en utfordring på grunn av uopphørlige bombardementer. Det pågår også kamper andre steder, som i Vest‑ og Sør‑Kordofan. Vi ser mennesker komme ut for å søke tilflukt, men det er fortsatt vanskelig for andre – også humanitære organisasjoner – å komme inn.

Hvilken støtte trengs mest fra det internasjonale samfunnet nå?
Helsehjelp og mat. De som trenger akutt helsehjelp, er alvorlig syke som ikke får behandling fordi systemene er brutt sammen, samt kvinner og tenåringsjenter som er blitt utsatt for overgrep og trenger traumerelatert støtte.

Folk trenger mat. Jeg har vært i Sudan i flere år og har aldri sett så mange kvinner og barn tigge i gatene som nå. Alt de ber om, er noe å spise. Sulten er alvorlig og må tas på alvor.

Det mest presserende behovet er likevel at det oppnås en viss forståelse, slik at folk får en pause fra belastningen – og at humanitære organisasjoner får fri tilgang til områdene med størst behov.

Hvem retter du din avsluttende oppfordring til?
Mitt budskap er til media: Sudan trenger en stemme. Jeg ser frem til den dagen verden blir klar over hva som faktisk skjer i dette landet. Bare slik bevissthet kan skape en holdningsendring hos lederne for de to stridende fraksjonene, slik at de gir freden en sjanse. Når freden får en sjanse, kan folk vende tilbake til sine normale liv.

Dette er en av verdens største humanitære kriser, som dessverre ikke har fått særlig oppmerksomhet internasjonalt. Sudan blir ikke hørt. Det er lite bevissthet om hva som faktisk skjer her. Derfor har det heller ikke vært nok press på de stridende partene for å nå frem til kompromiss, slik at det kan bli et visst nivå av fred – og slik at humanitære organisasjoner får tilgang til de delene av landet der mennesker er fanget i kryssild. Den humanitære situasjonen er fortsatt alvorlig.

Denne saken ble først publisert av Catholic News Agency (CNA), en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.