Mitt hjerte alltid vanker

Av sr. Ragnhild Marie Bjelland, 31. desmeber 2024

«Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom[1]», synger vi i en av de vakreste julesalmer vi har i vår store salmeskatt.

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, dit samles mine tanker i deres hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt.

Teksten, som er skrevet av Brorson omkring 1730, rommer både de helt store trosmysterier og ikke minst vår egen undring på en gang.

Hvorfor, Gud, lot du deg føde som et lite og ubeskyttet barn, hvorfor viser du deg som det mest sårbare?  

«Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt, og stjernefakler brenne, o store himmelhelt? Hvi lot seg ei til syne en mektig englevakt, som deg i silkedyne så prektig burde lagt?»

Og der er det vi vanker, – i Jesu føderom, ved krybben mediterer vi og betrakter den lille, den lille og ubeskyttede som er Frelseren, han er den som skal frelse oss. Dette rommer det store Mysteriet, Gud ble menneske!

 Vi ser den lille, vi undrer oss og vi åpner oss opp for Mysteriet, vi forstår at det lille barnet rommer Gud.  

Bare Gud kan gjøre et så stort under.

Det er også Gud som kan lukke opp våre hjerter, åpne oss for Julens Mysterium slik at vi kan ta imot Jesus.    

Akk, kom, jeg vil opplukke mitt hjerte, sjel og sinn, med tusen lengselssukke: Kom, Jesus, dog her inn!  Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt.  Så skal du blive trolig  uti mitt hjerte svøpt.

La oss be om at Gud hjelper oss til å åpne opp for Mysteriet, for den lille, den lille som er Gud.       

Jeg vil med palmegrene ditt hvilested bestrø. For deg, for deg alene jeg leve vil og dø.  Kom, la min sjel dog finne sin rette frydestund, at du er født her inne, i hjertets dype grunn!

La oss be om at Mysteriet får plass i hjertene våre, slik at vi kan synge; – jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt.

[1] Lov Herren 380