Mathias Ledum ordineres til prest 28. juni

Mathias Ledum ordineres til prest 28. juni og ser tilbake på en uventet vei preget av sterke forbilder, personlig troserfaring og tydelig ledelse fra Guds forsyn.

Av sr Anne Bente Hadland, 21. juni 2025

Så du er klar?
Spørsmålet stilles til diakon Mathias Bruno Ledum (30) fra Tretten i Gudbrandsdalen. Lørdag den 28 juni vigsles han til prest til evig tid i følge Melkisedeks orden. Det er ingen liten sak. Tvert imot. Det er stort og gledelig, og litte grann fryktinngytende, mener intervjueren. Men hva sier han selv?

– Jeg er vel så klar som jeg kan være foran et så stort sakrament. Jeg føler at ting faller på plass. Heldigvis gjorde jeg min kanoniske retrett i mai, på Munkeby. I dag (19/6) hadde jeg den siste samtalen før ordinasjonen med min åndelige veileder. Og så er det jo sånn at det er Gud som bærer det hele og styrer alt etter sitt forsyn, og det er opp til meg å ikke stå i veien –

Kan du si noe om din egen vei frem til dit du er i dag?
Den er lang og kronglete, sier han, det var ikke noe i min barndom eller oppvekst som tydet på at det skulle ende her. Det å bli prest sto ikke på min radar, jeg hadde andre typer interesser. Men noe skjedde da vi fikk en ung nyordinert prest i menigheten, pater, nå biskop Fredrik. Det var hans første menighet, og jeg fikk med ham et helt nytt bilde av hva det ville si å være prest. Det å få en nyordinert, norsk ung prest, som var oppegående og smart, og virket normal, og som hadde et stort hjerte for menigheten og oss unge, det var noe nytt. Han var i fyr og flamme i sitt kall og levde det på overbevisende måte. Jeg husker hvilket inntrykk det gjorde. Jeg var 12 år og ble slått av dette paradokset: Hvordan kan unge vanlige mennesker gå frivillig inn for et sånt liv? Gi avkall på så mye som vi ser på som nødvendig for å bli lykkelige? Han har ikke bare valgt det, men virker også lykkelig i det kallet. Det slo meg veldig sterkt. Det tente en nysgjerrighet i meg, og prestene som fulgte etter ham, bidro heller ikke til å slukke den. Først kom p. Pål som helte bensin på bålet, kan du si, og så p. Khiem – Felles for dem var at de var unge, entusiastiske og fulle av lykke!

Og nå skal biskop Fredrik vie deg til prest!
Ja! Det ser jeg på som Guds forsyn. Han ga meg sånne solide gode prestelige forbilder på veien. Det hadde kanskje tatt lenger tid uten. Men i første omgang førte det til at jeg engasjerte meg i menigheten, ministrant, ungdomslag, kateket – jeg hadde stor glede av det.

Men veien videre gikk ikke direkte til seminaret, vel?
Nei, etter videregående tenkte jeg på fysioterapi. Jeg var kommet inn på studiet i Trondheim, men det var noe som buttet imot. Det var kanskje ikke der jeg skulle bruke mine evner, så jeg tok et friår for å kjøpe meg litt mer tid. I løpet av det året tok jeg del i et utvekslingsprogram gjennom NUK og Caritas i Honduras. Et helt år i tjeneste for kirken. Først her i Norge, så i Honduras som jeg dro til med en slags idealistisk naivitet, hvor jeg trodde jeg kunne lære dem noe, bare for å møte meg sjøl i døra. Til tross for forholdene de levde under – et ekstremt voldelig samfunn – så hadde de en slitesterk og radikal tro som satte meg ut. Hvordan kunne de være overbevist om en god Gud med en uendelig kjærlighet til dem, og som styrer det hele, under de forholdene?

Igjen var det prester, munker og nonner som livnærte det håpet, og jeg gjenkjente i dem den
samme gleden som jeg hadde sett i Norge. Men disse ga enda større avkall for å følge sitt kall. Flere av dem gikk fra et komfortabelt liv i et annet land til dette som var et av verdens mest voldelige. Det året slo også hull på fordommene mine mot sølibatet, blant annet. Det var ikke et stusselig og grått liv. Etter eksemplene i Norge og i Honduras, skjønte jeg at alle de lykkelige prestene og ordensfolkene jeg så, ikke bare kunne være unntak!

Dette året ble viktig hva kallet angår, jeg begynte å skjelne litt, kanskje var det ikke bare en dagdrøm, men noe som kunne og måtte realiseres –

Så kom du kom hjem, 19 år gammel, og måtte ta avskjed med din mor –
Ja, jeg om hjem for å ta avskjed med min mor, og jeg fikk sagt henne på dødsleiet hva jeg tenkte på, men hun sa ikke da at hun hadde ønsket og bedt om at jeg måtte bli prest fra jeg var liten. Det fortalte mine filippinske slektninger meg da jeg begynte i seminaret. Det er ikke første gang en mors bønner er blitt hørt! Hvilken kraft det ligger i en mors bønner, det vet vi jo fra annet hold, men å se dette i mitt eget liv var veldig stort.

Du er altså vokst opp med filippinsk mor, norsk far og en storesøster, men din far er ikke katolikk?
Nei, i hvert fall ikke enda, men hvem vet? Men han har alltid fulgt oss i kirken, og han har sett hva kirken og prestene har betydd i vår egen familie. Han har en positiv erfaring med de prestene han har møtt.

Men du gikk fortsatt ikke inn i seminaret?
Nei, da jeg kom fra Honduras, hadde jeg lagt fysioterapien på hyllen for godt, men tenkte at nå var det internasjonale relasjoner og politikk som gjaldt, så jeg begynte på statsvitenskap og fikk Janne Haaland Matlary som lærer, forresten. Jeg tenkte jeg fikk se hvordan det er, og samtidig  begynte jeg å jobbe i St. Olav menighet på si. Da ble jeg gjenforent med p. Pål, som var prest på Lillehammer under min konfirmasjonstid, og jeg kom enda tettere på prestegjerningen ved å følge ham i arbeidet i St. Olav. Der kom jeg nær på, jeg fikk sett mer enn bare overflaten, jeg så
at det er mange flere kors og utfordringer enn det man ser fra avstand, men det gjorde bare prestetjenesten enda mer attraktiv og betydningsfull i mine øyne, og det vokste fram en kjærlighet til prestetjenesten i meg.

Dragningen mot å bli prest var der under alle de tre årene på universitetet i Oslo, og jeg innså at jeg måtte be kirken om hjelp til å finne ut av kallet. Var det ikke et kall til prestetjeneste, så kunne jeg gå tryggere inn og kjenne på ekteskapets kall istedenfor.

Gud orkestrerer det hele. Jeg tenker at han har sittet dere hele tiden og tenkt: “Kanskje han skjønner det nå?” Han bare halte meg inn, sakte, men sikkert.

Du var 23 år da du begynte prestestudiene, nå er du snart 30 og blir ordinert til prest. Hva betyr det for deg å bli prest?
“Hvorfor meg?” er det spørsmålet jeg har stilt. Jeg tror jo at Gud har uttenkt et kall for oss alle, og at vi først blir virkelig lykkelige ved å følge det kallet. Men så kan vi sin nei og allikevel leve et greit liv. Når jeg ser tilbake på livet og oppveksten, så er det flere og flere ting som peker i denne retningen, det er slik Gud har banet veien for meg. Det er ved å svare på det kallet at jeg kan leve det beste livet jeg kan leve. Og så har jeg tenkt at det er veldig rart at Gud skal kalle folk fra små menigheter i et område som ikke har produsert en eneste prest siden før reformasjonen. Gud gjør mange uventede ting, til og med å kalle en fra landsbygda i Gudbrandsdalen.

Og så tenker jeg iblant at kanskje andre også, ikke bare min mor, har bedt om kall herfra. Jeg tenker særlig på Sigrid Undset og Mathea Baadstø som begge konverterte her i dalen til et kjempelite og sært miljø, noen utlendinger og en og annen konvertitt; at de også har bedt om at det skulle komme noen katolske familier kanskje, og kanskje til og med et kall!

Du har et åndelig vennskap med Sigrid Undset og Mathea Baadstø, virker det som – Mathea som konverterte etter å ha møtt Kirken hos St. Josephsøstrene på Vor Frue Hospital i Oslo, som var Sigrid Undsets gudmor, og som du har bidratt til å tørke støv av i din søken etter lokale katolske, og også familiære røtter. Hadde du lest mye av Undset før du peilet deg inn på denne spesielle historien?
Bare Gymnadenia og Den brennede busk. Jeg ville gjøre meg mer kjent med henne og også med kirken i Norge på 1900-tallet. Det er spennende å få et inntrykk av hvordan det var for katolikker i denne perioden i Norge. Både i romans form og i å dypdykke i arkiver, lese brev mellom prester som kom fra Oslo for å feire messe på Tretten og Lillehammer, og leve seg inn i den verdenen –

Hva trodde de om kirkens framtid i Norge?
Nei, hva trodde de? Vi får håpe de gleder seg over synet av dagens Norvegia Catholica som både er norsk og verdensvid – Sigrid Undset snakker jo om at de landene som fikk troen brakt til seg fra Europa, er de folka som skal bringe troen tilbake til Vesten. Det slår meg spesielt. Det var jo mamma som kom fra Filippinene med den katolske troen i bagasjen, som gifter seg her og insisterer på at storesøstera mi og jeg skal oppdras katolsk.

Du ordineres altså den 28. juni, og den 29. juni skal du feire din første messe i Mariakirken på Lillehammer, og så, dagen etter, skal du feire din første rekviem-messe på Tretten – for din mor, og også for Sigrid og Mathea, vil jeg tro – men så skal du tilbake igjen og feire olsok på Lillehammer. Det blir heller ingen liten feiring. Du skal bl.a. holde foredrag på Bjerkebæk om hellig Olav og Sigrid Undset. Kan du si litt om det?
Olsok er favoritthøytiden min foruten de store; jul, påske, pinse – Forholdet til St. Olav startet rett før utveksling på videregående – (NB: ordinanden tilbragte et år i Den dominikanske republikk, hvor han bl.a. lærte spansk) – Jeg husker at jeg de siste månedene før jeg reiste knelte ned ved Olavsalteret og ba. Jeg vet ikke hva som skjer med troen min når jeg flytter dit – blir det messefeiring, eller pause fra troen? Jeg ba hellig Olav om å gi meg mot til å bevare troen som han gjorde gjennom alle prøvelser, og fikk allerede der et nært vennskap til hellig Olav. Samme sommer var jeg i Trondheim til olsok for første gang og ble veldig berørt – relikvieprosesjon til Stiklestad og messe i Nidarosdomen. Det var stort. Olav var en helgen jeg kunne relatere til. Jeg  levde ikke like fartsfylt som han, men hvis Gud kan utrette noe gjennom hellig Olav med hans CV, hva er da hindringen for at Gud kan gjøre noe ut av meg!

Jeg liker også å tro at Sigrid Undset hadde et hjerte for hellig Olav nettopp på grunn av det røffe og uraffinerte, det ekte. Tror ikke det fargerike og sukkersøte lå for henne. 

De siste ti årene har jeg deltat på pilegrimsturer til olsok i Trondheim hvert år. Det var spesielt ifjor da jeg som nyordinert diakon fikk bære Olavsrelikvien. I år blir det rart å ikke være tilbake igjen, men samtidig er det jo viktig å feire olsok lokalt også! Olav er hele landets vernehelgen. Så da pastor Hai spurte om jeg ville være hovedcelebrant på Lillehammner til olsok, var svaret gitt. Det er et privilegium. I år er det også slik at det legges opp til en større økumenisk feiring, så da får jeg med den også. Så da blir det høymesse i Mariakirken kl 14.30 og økumenisk gudstjeneste i Garmokirken på Maihaugen kl. 18.30. Deretter fremføres Bendik og Årolilja.

Og dagen før olsokforedrag?
Ja, da skal jeg snakke om hellig Olav og Sigrid Undset på Bjerkebæk. Jeg skal snakke om Olav som passet så godt inn i det norske jordsmonnet. Jeg mener at han ikke var den griske, opportunistiske maktsjuke kongen som ble kristen for å vinne på det. Jeg vil snakke om hans omvendelse, han ble ikke helgen over dagen, men levde i den spenningen som blir tydelig i Olav, en fot i en tøff vikingbakgrunn, og tydelige idealer som han strekker seg mot som kristen. Jeg tror det trengtes en Olav for å føre oss fra dette ættesamfunnet inn i en kristen sivilisasjon, koblet på Europa, og for å bygge en nasjon på Kristus, kongen, med den verdslige kongen som Guds innsatte tjener.

Det blir full pakke på Lillehammer til olsok!
Ja, vi skal også ha tidebønner i Mariakirken. Det lover godt for Lillehammer by!

Det er mye å glede seg over i dette jubelåret, biskop Fredrik som først åpnet øynene dine for muligheten til å bli prest skal ordinere deg førstkommende lørdag. Vet du hvor du skal som prest?
Ja, det vet jeg, jeg kan ikke si det, men jeg er glad og tilfreds!

Er det noe du ønsker å legge til helt til slutt?
Ja, be for meg, og for dem jeg skal tjene.

Programmet for olsok på Lillehammer:
https://kirkeakademiene.no/events/olsokfeiring/