Skip to content
Kristus tar det lille og gjør det stort
Kristus ber ikke om store bragder, men om at vi legger vårt lille i hans hender. Han tar våre små gaver, velsigner dem og gjør dem fruktbare til frelsens mysterium.
Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 19. septmber 2025
«Hva vi gjør er veldig lite, men det er som den lille gutten med noen få brød og fisk. Kristus tok det lille og økte det. Han vil gjøre resten»[1]
Sitatet fra fredsaktivisten og katolikken Dorothy Day minner oss om en grunnsannhet i kristen tro: alt godt vi selv kan gjøre i denne verden, er i seg selv lite, men legger vi det i Kristi hender kan det få en fruktbarhet som langt overgår våre egne evner
I evangeliet om brødunderet (Joh 6,1–14; Matt 14,13–21) er det ikke disiplene som metter folkemengden, det er Kristus selv.
Men, det er verd å merke seg; Kristus gjør likevel ikke dette uten denne lille gutten som villig gir fra seg det lille han har. På denne måten ser vi hvordan Guds nåde og menneskelig samarbeid flettes sammen: Gud kunne selvsagt handle alene, men han velger å inkludere vårt beskjedne bidrag. Dette er et ekko av hele frelseshusholdningen, hvor Gud alltid arbeider gjennom menneskelige redskaper; profetene, apostlene, og til sist selve Inkarnasjonen, der Ordet blir kjød (Joh 1,14).
Paulus uttrykker det slik: «Vi har denne skatt i leirkrukker, for at den veldige kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv[2]» . Vår svakhet er ikke et hinder som vi ofte tror, men den er snarere en betingelse for at Guds kraft kan tre tydelig frem. Dorothy Day levde denne erkjennelsen. Hun visste at hennes eget arbeid med de fattige og hjemløse var en dråpe i havet, men at overgitt til Gud ble denne dråpen del av en større strøm av barmhjertighet.
I katolsk teologi finner dette sin sterkeste uttrykksform i eukaristien. Vi bringer frem brød og vin, «frukt av jorden og menneskers arbeid». I seg selv er disse gaver små og forgjengelige. Men i den hellige messe blir de tatt imot av Kristus selv, og gjennom Den hellige ånds kraft forvandlet til hans legeme og blod. Det er selve mysteriet Dorothy Day peker mot: det lille vi bringer, forvandles og opphøyes i Kristi hender, og blir del av noe uendelig større enn oss selv.
Dette kaster lys over hele vårt kristne kall. Vi er ikke kalt til å gjøre alt, men til å gjøre vårt. Vi er kalt til å gjøre det i kjærlighet. Som lille Thérèse av Lisieux uttrykte det: «Gjør små ting, men gjør det med stor kjærlighet.»
Kristus ber ikke først og fremst om våre resultater, men om vår tillit og vår gave av oss selv. Han som mettet de fem tusen, vil også gjøre våre små gjerninger fruktbare i frelsens mysterium.
Dorothy Days ord er et ekko av Marias tro ved bebudelsen (Luk 1,38). Hun hadde ikke store ressurser, men hun ga sitt ja, sitt «fiat». Hun gav det som den hun var, ikke den hun kanskje ønsket å være. Gud gjorde resten. Slik inviteres også vi til å legge vårt lille «brød og fisk» i Kristi hender, i visshet om at han vil gjøre resten – til Guds ære og menneskers frelse.
