Å bli fri

Fra den fjerde av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett. 

Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp

Begrepet «frihet» er blitt omstridt i det offentlige ordskiftet. Frihet er et gode vi alle streber etter; vi reiser oss mot alt som truer med å innskrenke eller binde vår frihet. Nettopp derfor er frihetens språk et effektivt retorisk virkemiddel.

Antydninger om at en bestemt gruppes frihet står i fare, utløser umiddelbart indignerte reaksjoner på nettet. Det kan til og med mobilisere folk ut i gatene.

I Europa tar nå en rekke politiske saker og bevegelser i bruk frihetsjargongen. Det skaper spenninger. Det som én del av samfunnet opplever som «frigjørende», oppleves av andre som undertrykkende. Frontene hardner til, og «frihet» bæres som fane på alle sider. Bitre konflikter springer ut av uforenlige programmer for påstått frigjøring.

Denne situasjonen er en utfordring for kristne. Det er avgjørende å presisere hva vi mener når vi, i troens sammenheng, taler om å bli frie. Det er dette Bernhard gjør når han kommenterer verset: «For han har fridd meg ut av jegernes snare og fra det bitre ordet.» (Salme 91, v. 3: Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde, Bibel 2024).

For Bernhard er det åpenbart at sann frihet ikke er «naturlig» for det falne mennesket. Det som kjennes naturlig for oss, er å få det som vi vil, å tilfredsstille våre begjær og gjennomføre våre planer uten innblanding – å sole oss i vårt eget lys og bli hyllet for det. Bernhard, som vender seg til mennesket i denne villfarelsen, er utsøkt sarkastisk: «Hva innbiller du deg at du er, din lille besserwisser?! Du er blitt et dyr som jegerne har lagt snarer for.»

At vi så lett snubler, at vi stadig går i de samme gamle fellene – selv om vi vet utmerket godt hvor de ligger – er for ham bevis godt nok på at vi ikke er frie: Vi er ute av stand til på egen hånd å gjøre jevne fremskritt mot vårt livs sanne mål, men blir i stedet prisgitt alle slags hindringer og avsporinger.

Ved å forankre sin frihetsforståelse i Sønnens «ja!» til Faderens vilje, gjør Bernhard en revolusjon i vår forståelse av hva det vil si å være fri. Kristen frihet handler ikke om å gripe verden med makt; den handler om å elske verden med en korsfestet kjærlighet, så storsinnet at vi fritt – ett med Kristus – kan ønske å gi våre liv for den, for at den skal bli satt fri.

Det er grunn til varsomhet når friheten – holdt som gissel av makt – manipuleres for å legitimere handlingene til upersonlige størrelser som «Partiet», «Økonomien» eller til og med «Historien». I kristen tenkning kan ingen undertrykkende politikk rettferdiggjøres ved å påberope seg ideologisk «frihet». Den eneste meningsfulle friheten er personlig; og én persons frihet kan ikke oppheve en annens.

Å bekjenne seg til en kristen forståelse av frihet er å samtykke til smerte. Når Kristus sier til oss: «Dere skal ikke sette dere opp mot den som gjør ondt», ber han oss ikke om å finne oss i urett. Han lar oss se at rettferdighetens sak noen ganger best tjenes ved at vi lider for den, og nekter å møte makt med makt.

Vårt frihetstegn forblir Guds Sønn som «ga avkall på sitt eget».

Hentet fra Coramfratribus.com oversatt til norsk av EWTN Norge