Hva skjedde ved kirkemøtet i Nikea?

For 1700 år siden samlet kristne biskoper seg i Nikea til det første økumeniske kirkemøtet. Her ble læren om Kristi guddom og Treenigheten slått fast – og en trosbekjennelse som fortsatt lyder i søndagsmesser verden over, ble født. Konsilet ble et avgjørende øyeblikk i kristendommens historie, både teologisk og politisk.

Av Olav Hovdelien

I år er det 1700 år siden Kirken avholdt sitt første økumeniske konsil eller kirkemøte. Dette skjedde i Nikea i 325 e.Kr. og var en av de viktigste hendelsene i kirkehistorien. Her ble troen på Kristi guddom, og læren om at Faderen og Sønnen er av samme vesen, stadfestet. Denne læren er nedfelt i den nikenske trosbekjennelsen, som uttrykker vår felles katolske tro. Senere har Kirken avholdt tyve økumeniske kirkemøter, inkludert Det annet Vatikankonsil (1962-65), som utgjorde det 21. og foreløpig siste i rekken.

Hva er et økumenisk konsil?

Et økumenisk konsil er et kirkemøte der Kirkens biskoper samles for å diskutere og ta beslutninger som angår troen, inkludert lærespørsmål, og spørsmål som angår kirkelig praksis eller organisatoriske saker. Begrepet “økumenisk” kommer fra gresk oikoumene, som betyr noe slikt som “den bebodde verden”, og viser til at konsilet har en universell eller verdensomspennende autoritet innenfor Kirken. Ordet «konsil» brukes i dag vanligvis om de store kirkemøtene som gjelder hele Kirken, mens ordet «synode» brukes om mindre kirkemøter hvor biskopene fra en region eller verdensdel deltar. Biskopene som innkalles er etter katolsk tro apostlenes etterfølgere gjennom apostolisk suksesjon der biskopene overleverer sitt embete til etterfølgere ved håndspåleggelse og bønn. Beslutninger som tas ved økumeniske konsil er ikke gyldige i Den katolske kirke før de er godkjent (approbert) av paven. Hensikten med disse store felles kirkemøtene har alltid vært å videreføre og stadfeste hva som er innholdet i den kristne troen i møte med teologiske utfordringer og en skiftende samtid. Slik var det også i Nikea for 1700 år siden.

Keiser Konstantin allierer seg med Kirken

På begynnelsen av 300-tallet var Kirken vokst til å bli en betydelig samfunnsfaktor i det romerske imperiet. Keiser Konstantin hadde opplevd kristenforfølgelsene under keiserne Diokletian og Galerius på nært hold, men selv valgte han en helt annen strategi enn sine forgjengere. Det fortelles at Konstantin natten før et avgjørende slag i maktkampen om keisertronen ved den milvinske bro nord for Roma i 311 (eller 312) skal ha sett et lysende kors på himmelen med innskriften In hoc signo vinces (ved dette tegn skal du seire). Ifølge Eusebius medførte dette synet at Konstantin konverterte til kristen tro. Neste dag beseiret han så sin rival Maxentius og grep alene makten i den vestre delen av det romerske riket. Senere det samme året erklærte Konstantin at de kristne skulle få utøve sin tro overalt og uhindret.

Selv om fortellingen om at keiser Konstantin så et lysende kors på himmelen kanskje er legendarisk, valgte han uansett å legalisere Kirken og gjøre kristendommen til en tillatt religion. Dette ble formalisert i 313 e.Kr gjennom det som er kjent som Milano-ediktet. Fra nå var Kirken leverandør av et felles sett av verdioppfatninger og en felles kultus for det romerske riket. Fra å ha vært en forfulgt sekt, ble kristendommen fra nå av den foretrukne religion i riket. Med dette fulgte ikke bare makt og innflytelse, men også eiendom og materielle goder. Kristendommen introduserte noe unikt i antikkens verden, en eksklusivistisk, monopolistisk monoteisme der fokuset lå på en allmektig Gud, skriver Linda Woodhead i sin kristendomshistorie fra 2004. Dette brøt med den tradisjonelle romerske tilnærmingen til religion, der forskjellige guder ble tilbedt etter forgodtbefinnende eller nyttehensyn. Unntaket var den jødiske kultusen og altså senere den kristne som sprang ut fra jødedommen.

Keiser Konstantin forlot Roma i år 324 for å etablere Konstantinopel som den nye hovedstaden i Romerriket, det «nye» Roma. Konstantin ønsket religiøs og politisk stabilitet i riket. Samtidig var Kirken på denne tiden preget av teologiske uenigheter som truet enheten. Slik sett hadde han egeninteresse av innkallingen til et kirkemøte i Nikea under sin egen beskyttelse. Konstantin finansierte også reisen for mange av biskopene, og stilte palasset sitt i Konstantinopel til disposisjon for deltagerne ved konsilet.

Vi vet ikke sikkert hvor mange deltakere det var ved konsilet i Nikea. Antallet varierer i kildene, men det er vanlig å anslå at det var snakk om rundt 250–318 biskoper, hovedsakelig fra den østlige delen av middelhavsområdet. Det var bare noen få biskoper fra Vestkirken som deltok. Pave Sylvester I (314-335) deltok ikke selv, men sendte to prester i sitt sted.

Den teologiske striden mellom Arius og Athanasius

Den mest prekære teologiske konflikten hadde sin bakgrunn i teologien og gudsforståelsen til presten Arius fra Alexandria. Kjernen i hans teologi var at hvis Gud er Gud, kan han hverken være skapt eller født. Det var en tid da bare Gud, men ikke Sønnen var til, ifølge Arius. Den arianske læren står dermed i motsetning til den ortodokse katolske forståelsen av Gud, med treenighetslæren og bekjennelsen av Kristi guddom. I Nikea ble Arius sterkt imøtegått av biskop Alexander av Alexandria, og ikke minst hans tilhenger Athanasius (296-373), som argumenterte for at Sønnen var evig og av samme vesen (gr. homoousios) som Faderen.

Begrepet homoousios stod sentralt i den teologiske debatten under konsilet. Begrepet ble valgt for å presist formulere treenighetslæren, der Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er tre personer, men én i substans eller vesen. Anknytningen til begrepet homoousios var likevel ikke uten kontrovers. Det finnes ikke i Bibelen og ble kritisert av noen for å være for filosofisk ladet. Likevel ble det valgt fordi det skilte ortodoks lære fra arianske tolkninger på en presis og tydelig måte.

Det som stod på spill i striden med arianismen var altså ikke noe mindre enn forståelsen av hvem Gud, det som kalles treenighetslæren, og læren om Jesu Kristi frelsesverk.

Det var standpunktet til biskop Alexander og Athanasius og deres støttespillere som vant frem, og i den nikenske trosbekjennelsen uttrykkes dette ved troen på «én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.»

Konsilet i Nikea var det første av sitt slag og satte presedens for senere økumeniske kirkemøter. Dette ble anerkjent som økumenisk fordi det samlet biskoper fra hele den kristne verden, og fordi det hadde bred autoritet, støttet av både Kirken og keiseren. Det etablerte dermed en modell for hvordan kirken kunne løse teologiske og organisatoriske spørsmål gjennom kollektive beslutninger.

Den nikenske trosbekjennelsen er blitt en viktig del av Kirkens liturgi og bekjennes ved søndagsmessene hver søndag overalt i verden.

Litteratur

Chadwick, Henry. The Early Church. Revised Edition. (London: Penguin Books, 1993)

Duffy, Eamon. Saints and Sinners. A History of the Popes. Fourth Edition. (New Haven and London: Yale University Press, 2014)

Woodhead, Linda. An Introduction to Christianity. (Cambridge: Cambridge University Press, 2004)

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet – storbyuniversitetet