Dorothy Day, eukaristien og de fattige

Dorothy Day levde et liv som forener tro og sosialt engasjement. Gjennom eukaristien fant hun kilden til styrke, nestekjærlighet og kamp for de fattige. Hennes vitnesbyrd utfordrer oss fortsatt i dag.

Av sr Anne Bente Hadland

Hvem var hun? 
Dorothy Day (født 8. november 1897 i Brooklyn, New York, død 29. november 1980 i New York) var en journalist, politisk aktivist og hengiven konvertitt til katolsk tro. Hun var kanskje den best kjente politiske radikaler i amerikansk katolisisme. 

Det skriver wikipedia. Og det stemmer. Men hun hadde et liv før hun ble katolikk. Hun levde i et nærmest a-religiøst miljø. Som journalist ble hun tidlig eksponert for og gradvis opptatt av de fattiges og marginalisertes situasjon, og engasjerte seg for dem. Hun var kommunist, hun var anarkist, og hun levde et «fritt» liv. Det førte blant annet til minst én provosert abort, og på et tidspunkt flyttet hun sammen med Forster – de var ikke gift. Forster var ateist og respekterte ingen autoriteter.

Men Dorothy var lykkelig, og enda lykkeligere var hun da hun ble med barn. «Problemet» hun slet med var imidlertid: Hvem skulle hun takke? 

Senere beskriver hun denne lykkelige fasen av livet som uløselig knyttet til hennes intensive søken etter Den ene hun kunne si «takk» til, kilden til all den skjønnheten hun opplevde.

Hun skriver: Jeg har alltid følt at det var livet med ham som ga meg naturlig lykke, som førte meg til Gud, noe som er ironisk fordi han var en dedikert ateist og anarkist som absolutt nektet å møte opp for noen sivil eller religiøs myndighet for noe som helst formål, inkludert et bryllup. 

Så venter hun barn – og denne gang vil hun beholde det – og ikke bare det, hun vil døpe det – koste hva det koste vil:

Jeg visste at jeg skulle døpe barnet mitt, uansett hva det kostet. Jeg visste at jeg ikke ville la henne famle seg gjennom mange år som jeg hadde gjort, tvilende og nølende, udisiplinert og amoralsk. Jeg følte at det var det beste jeg kunne gjøre for barnet mitt. For meg selv ba jeg om troens gave. 

Hun fortsetter:

Forster hadde gjort den fysiske verden levende for meg og vekket en strøm av takknemlighet i mitt hjerte. Det endelige målet for denne kjærligheten og takknemligheten var Gud. Ingen menneskelig skapning kunne motta eller romme en så enorm strøm av kjærlighet og glede som jeg ofte følte etter fødselen av mitt barn. Med dette kom behovet for å tilbe, å beundre.

For Dorothy Day var religion ikke opium for folket eller fattigmanns trøst, men et resultat av takknemlighet. 

Datteren kommer til verden (1926) og blir døpt katolsk. Dorothy selv mottar en betinget dåp og første skriftemål og første nattverd noen måneder senere. Hun følte ingen spesiell glede ved å motta sakramentene, sier hun, fordi forholdet til barnets far, Forster, ikke holdt. 

Samtidig hadde hun visse betenkeligheter med å bli katolikk, hun følte hun gikk over til opposisjonen: Jeg var like mye imot kapitalisme og imperialisme som alltid, og her gikk jeg over til opposisjonen, fordi kirken selvfølgelig sto på eiendomsbesitternes side, de rike, staten, kapitalismen og alle reaksjonære krefter. Dette hadde jeg lært å tenke, og dette tenker jeg fortsatt i stor grad.

På et tidspunkt, etter en av flere sultestreiker i Washington DC, dro hun til nasjonalhelligdommen for den ubesmittede unnfangelse, hvor hun, «ba en spesiell bønn, en bønn som kom med tårer og smerte, om at det på en eller annen måte skulle åpne seg en mulighet for meg til å bruke de talentene jeg hadde til fordel for de fattige».

Og det skjer – når hun kommer hjem, står det en mann der som foreslår et samarbeide – og de to starter Catholic Worker-bevegelsen; en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper med politisk aktivisme, ikke-volds metoder og sivil ulydighet.

Fra Wikipedia leser vi: «På 1960-tallet vant hun respekt fra et betydelig antall amerikanske katolikker og tiltrakk seg samtidig ros fra ledere av den amerikanske motkulturen. Men selv om Dorothy Day i sin ungdom forpliktet seg på kvinners rettigheter, fri kjærlighet og prevensjon, motsatte hun seg den seksuelle revolusjon på 1960-tallet. Hun hadde en progressiv holdning i økonomiske og sosiale spørsmål, men i samlivsspørsmål forsvarte hun den katolske morallære fullt ut.» Hun visste hva det motsatte ville si.

Men hva ga henne næring i hennes åndelige liv? Det var Kirkens liturgi – den daglige messen i den lokale sognekirken, felles rosenkransbønn hver dag i «gjestfrihetshuset» som var et av prosjektene hennes, privat bønn, tidebønner. Kirkens bønn er alltid til stede som en slags trening for hjertet, sier hun. Hun skriver: «Dagens største utfordring er: hvordan få til en revolusjon i hjertet.» 

Og hun sier videre:

Den eneste virkelige innflytelsen vi har på mennesker, er gjennom overnaturlig kjærlighet. Denne hellighet (ikke en påtrengende fromhet) påvirker andre så sterkt at de kan bli frelst av den. … gjennom Guds nåde kan vi gjøre for andre det ingen håndhevelse av loven kan gjøre, det ingen sunn fornuft kan oppnå.

I katekismen står det at «nattverden forplikter overfor de fattige» (§1397), det tok hun bokstavelig. Og Dorothy skriver om en person som deler ut mat til de fattige og så går til messe. Det er “å utvide nattverden til å omfatte de fattige. Det er å utvide nattverdens minne om Kristi offer til alle i den køen, å huske dem, slik Kristus, det inkarnerte ord, husket oss, ved å «dele og forstå våre problemer».

Og videre:

Det er tider når jeg blir utålmodig over kirkens luksus, byggeprogrammer … og hierarkiets konservatisme. Men så tenker jeg på prestene våre. Hva ville vi gjort uten dem? De er en så viktig del av våre liv, de står ved vår side ved fødsel, ekteskap, sykdom og død – i alle de store og kritiske øyeblikkene i vår tilværelse – men de gir oss også daglig livets brød, vår Herre selv, for å gi oss næring. «Hvem skal vi ellers gå til?», sier vi med St. Peter.

Det var han (en salesianerprest) som oppfordret meg til å gå til daglig nattverd. Jeg hadde trodd at dette bare var for gamle eller hellige mennesker, og det sa jeg til ham. «Overhodet ikke», sa han. «Du går fordi du trenger næring for din pilegrimsreise på denne jorden. Du trenger styrken, nåden, som livets brød gir. Husk at Jesus sa: For mitt kjød er virkelig mat, og mitt blod er virkelig drikke.

«Tross alt drikker vi melk fra vår mors bryst. Vi blir næret mens vi er i livmoren av blodet fra hennes hjerte. Fra hennes kjøtt og blod vokser vi før vi kommer inn i dette livet, og slik blir vi næret av Jesu legeme og blod for evig liv.» Vi blir tilgitt og næret, og min takknemlighet for denne enorme gaven blir bare større med årene.»

I tiårene etter hennes død økte Dorothy Days innflytelse sterkt.

Hennes helligkåring ble foreslått av Claretian Missionaries i 1983. Dette fant bred støtte, men også noen motstandere. Mange anså henne som uverdig på grunn av hennes utenomekteskapelige samliv og abort; andre motsatte seg fordi de hevdet at Day selv ville ha avvist den. Men i år 2000 gav pave Johannes Paul II tillatelse til erkebispedømmet New York å innlede prosessen. 

Mer om Dorothy Day:
The Eucharist Commits Us to the Poor
Dorothy Day