Når Kirken kaller og Jesus sier: «Kom, følg meg»

Når Kirken kaller, er det Kristus selv som sier: «Kom, følg meg.» Et kall til prest eller ordensliv i Kirken er ikke en privat idé, men en gave fra Gud som modnes i bønn, stillhet og sakramenter. Midt i uro, tvil og lengsel kan Gud stille spørsmålet: Vil du gi livet ditt helt til meg – for Kirken og for verden?

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 3. desember 2025

Noen ganger trenger vi å stoppe opp, trekke pusten og åpne hjertet. I stillheten kan vi høre noe vi ellers ser bort fra – Jesu ord: «Kom, følg meg.»

Dette er ikke bare et personlig innfall. Det er Kirkens kall, for Kirken taler med Kristi egen røst.

Slik har det vært til alle tider; Da Samuel hørte sitt navn, da Jesaja svarte «Her er jeg», og da Maria tok imot Guds plan i hengiven tro, ja, da var det Gud som kalte mennesker gjennom sin hellige vilje.

I dag kaller Gud gjennom Kirken, Kristi kropp, som bærer kallet videre i verden.

Et kall er en tjeneste, kallet er aldri noe vi selv skaper.

Det er Gud som velger oss og innlemmer oss dypere i tjenesten for Kirken. Derfor vekker et kall ofte både fred og uro: fred fordi Gud er nær; uro fordi Gud ber oss om å tre inn i noe større enn oss selv.

Når mennesker kjenner seg trukket mot ordensliv eller prestetjeneste, er det fordi Kirken viser dem en vei der de kan gi seg helt til Gud – gi hele seg i bønn, i fellesskap og tjeneste. Ordenslivet er ikke en flukt fra verden, kallet er dypt forankret i Kristi mysterium, og kallet er der for verdens skyld.

Det er en livsform der man bærer Kirken i bønn og tjeneste, og Kirken bærer en tilbake.

Kanskje er du kalt. Kanskje er du det ikke. Men Kirken ber deg om å lytte.

Spør deg selv:

• Dras jeg mot bønn og liturgi?
• Kjenner jeg en lengsel etter å gi livet mitt til Kirken?
• Kommer tanken på ordens- eller prestekall tilbake, selv når jeg skyver den bort?

Et kall blir tydelig i møte med Kirken – i sakramentene, i stillheten, i samtale med dem som selv har sagt ja. Det modnes gjennom trofast bønn og det modnes i et åpent hjerte.

Gå til kirken eller kapellet eller et stille sted. Tenn et lys. Vær stille. Si til Gud: «Hvis du kaller meg, vis meg veien.»

Og om du en dag hører ordene i hjertet: «Kom, følg meg»

– vit at det er Kirken som kaller deg inn i et liv formet av Kristus, for Kristus og for Hans Kirke.

HVIS DU KALLER MEG, GUD, VIS MEG VEIEN!