«Ikke jeg, men Gud»: Frassati og Carlo Acutis viser veien til hellighet

To unge helgener – Pier Giorgio Frassati og Carlo Acutis – kaller oss til å leve etter Guds plan. Med visdom, kors og avkall viser de en enkel, seirende vei til hellighet.

Pavens preken ved kannonsieringen av Frassati og Carlo Acutis

Kjære brødre og søstre,
 I den første lesningen hørte vi et spørsmål: «Hvem har skjønt din plan, uten at du har gitt visdom
og sendt din hellige Ånd fra det høye?» (Visd 9,17). Dette spørsmålet stilles etter at to unge salige, Pier Giorgio Frassati og Carlo Acutis, er blitt helligkåret, og dette er i Guds forsyn, for i Visdommens bok tilskrives spørsmålet en ung mann som dem: kong Salomo. Da hans far David døde, innså Salomo at han hadde mye: makt, rikdom, helse, ungdom, skjønnhet og hele riket. Nettopp denne overfloden vakte et spørsmål i hans hjerte: «Hva må jeg gjøre for at ingenting skal gå tapt?» Salomo forsto at den eneste måten å finne et svar på, var å be Gud om en enda større gave – Hans visdom – for at han kunne kjenne Guds planer og følge dem trofast. Han innså at bare slik ville alt finne sin plass i Herrens store plan. Ja, for den største risikoen i livet er å forspille livet utenfor Guds plan.

Også Jesus taler i evangeliet om en plan som vi må forplikte oss helhjertet til. Han sier: «Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (Luk 14,27), og videre: «Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» (v. 33). Han kaller oss til å gi avkall på oss selv og uten å nøle gi oss i kast med det eventyret han innbyr oss til – med den innsikt og styrke som kommer fra hans ånd, som vi kan ta imot i den grad vi tømmer oss for de ting og tanker vi er bundet av, for å lytte til hans ord.

Gjennom århundrene har mange unge stått ved dette veiskillet i livet. Tenk på den hellige Frans av Assisi. I likhet med Salomo var også han ung og rik, tørst etter ære og berømmelse. Derfor dro han i krig, i håp om å bli slått til ridder og smykket med heder. Men Jesus viste seg for ham underveis og ba ham tenke over hva han gjorde. Da han kom til besinnelse, stilte han Gud et enkelt spørsmål: «Herre, hva vil du at jeg skal gjøre?» (Legenden om de tre følgesvennene, kap. II: Fonti Francescane, 1401). Derfra endret han livet og begynte å skrive en annen historie: den vidunderlige historien om hellighet som vi alle kjenner, idet han gav avkall på alt for å følge Herren (jf. Luk 14,33), levde i fattigdom og foretrakk kjærligheten til sine brødre og søstre – særlig de svakeste og minste – fremfor sin fars gull, sølv og kostbare klær.

Hvor mange lignende helgener kunne vi ikke nevne! Av og til fremstiller vi dem som store skikkelser og glemmer at for dem begynte alt da de, mens de ennå var unge, sa sitt «ja» til Gud og gav seg helt til ham uten å holde noe tilbake. Den hellige Augustin forteller at i den «kronglete og sammenfiltrede knuten» som livet hans var, lød det en stemme dypt inne i ham: «Jeg vil ha deg» (Bekjennelser, II, 10,18). Gud gav ham en ny retning, en ny vei, en ny mening, der ingenting av hans liv gikk tapt.

I dette lyset ser vi i dag på den hellige Pier Giorgio Frassati og den hellige Carlo Acutis: en ung mann fra begynnelsen av 1900‑tallet og en tenåring fra vår egen tid, begge forelsket i Jesus og villige til å gi alt for ham. Pier Giorgio møtte Herren gjennom skole- og kirkegrupper – Katolsk Aksjon, St. Vincent‑selskapet, FUCI (Den italienske katolske universitetsføderasjonen), Dominikanerordenens tredjeorden – og han vitnet om Gud med sin livsglede og sin glede over å være kristen i bønn, vennskap og nestekjærlighet. Dette var så tydelig at da vennene så ham gå gjennom Torinos gater med vogner fulle av forsyninger til de fattige, ga de ham kallenavnet «Frassati Impresa Trasporti» (Frassati Transportkompani)! Også i dag er Pier Giorgios liv et fyrtårn for lekfolkets spiritualitet. For ham var troen ikke en privat fromhet, men den var drevet av evangeliets kraft og av tilhørigheten til det kirkelige fellesskap. Han engasjerte seg også generøst i samfunnet, bidro i det politiske liv og viet seg med iver til tjeneste for de fattige.

Carlo på sin side møtte Jesus i familien, takket være sine foreldre, Andrea og Antonia – som er her i dag med hans to søsken, Francesca og Michele – og deretter på skolen, og fremfor alt i sakramentene som ble feiret i menigheten. Han vokste opp og integrerte helt naturlig bønn, idrett, studier og nestekjærlighet i hverdagen som barn og ung.

Både Pier Giorgio og Carlo næret sin kjærlighet til Gud og til sine brødre og søstre gjennom enkle handlinger som er tilgjengelige for alle: daglig messe, bønn og særlig eukaristisk tilbedelse. Carlo pleide å si: «Når du sitter i solen, blir du brun. Sitter du foran eukaristien, blir du hellig!» Og videre: «Tristhet er å se på seg selv; lykke er å se på Gud. Omvendelse er ikke annet enn å flytte blikket nedenfra og opp; en enkel bevegelse med øynene er nok.»

En annen avgjørende praksis for dem begge var hyppige skriftemål. Carlo skrev: «Det eneste vi virkelig må frykte, er synden», og han undret seg over at mennesker – i hans egne ord – «er så opptatt av kroppens skjønnhet og ikke bryr seg om sjelens skjønnhet.»

Og endelig hadde begge en stor hengivenhet til helgenene og til Jomfru Maria, og de praktiserte nestekjærlighet med stor gavmildhet. Pier Giorgio sa: «Rundt de fattige og syke ser jeg et lys som vi ikke har» (NICOLA GORI, Al prezzo della vita: L’Osservatore Romano, 11. februar 2021). Han kalte nestekjærligheten «grunnlaget for vår religion», og – lik Carlo – praktiserte han den fremfor alt gjennom små, konkrete og ofte skjulte gjerninger, slik pave Frans har kalt «den hellighet vi finner hos naboen» (apostolisk formaning Gaudete et Exsultate, 7). Selv da sykdom rammet og forkortet deres unge liv, stanset det dem ikke og hindret dem ikke i å elske, eller i å gi seg til Gud, i å lovprise ham og i å be for seg selv og for alle. En dag sa Pier Giorgio: «Min dødsdag vil bli den vakreste dagen i mitt liv» (IRENE FUNGHI, I giovani assieme a Frassati: un compagno nei nostri cammini tortuosi, Avvenire, 2. august 2025). På sitt siste fotografi, som viser ham på vei opp et fjell i Val di Lanzo, med blikket vendt mot målet, skrev han: «Oppover» (ibid.). Og Carlo, som var enda yngre enn Pier Giorgio, elsket å si at himmelen alltid har ventet på oss, og at å elske morgendagen er å gi det beste av vår frukt i dag.

Kjære venner, de hellige Pier Giorgio Frassati og Carlo Acutis er en invitasjon til oss alle – særlig til de unge – om ikke å sløse bort livet, men å rette det oppover og gjøre det til et mesterverk. De oppmuntrer oss med sine ord: «Ikke jeg, men Gud», pleide Carlo å si. Og Pier Giorgio: «Hvis du har Gud i sentrum for alt du gjør, vil du nå målet.» Dette er den enkle, men seirende formelen for deres hellighet. Det er også det vitnesbyrdet vi er kalt til å følge, for å kunne glede oss fullt ut over livet og møte Herren i den himmelske fest.