Hvorfor er september viet til Marias syv sorger?

Av Peder Josef Foss, 4. september, 2024, 08:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

«Også ditt hjerte skal bli gjennomboret av et sverd.» (Luk 2,35)

Septembermåned innvier høsten, hvor trærnes friske grønnfarge viker for fargesprakende løvkroner bugnende av frukt. Maria, som i ikonografien og av flere helgner lignes med Livets tre, overgir seg fullstendig for å tjene sin Sønn, Livets frukt, lik det gulnende akset om høsten som gir hvetekornet av sin livskraft og må stå der vitne til at hvetekornet – slik det må – faller til jorden og dør (jfr. Joh 12,24).  At Kirken på denne tiden av året mediterer over Jomfru Marias syv sorger, de lidelser hun bar for Kristi

skyld, er altså passende.

De syv sorger er:

1. Hellige Simeons profeti (Luk 2,34-35)

I templet, i Jerusalem, profeterer Simeon for Maria om hennes nyfødte Sønn: «Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt; men også din sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbarte.» Hun får altså vite hvilken stor lidelse hennes Sønn skal gjennomgå, at Han gjennom sitt liv skal bli ringeaktet og motsagt. Hun må leve treogtredve år vel vitende om alt dette.

2. Den hellige families flukt til Egypt (Matt 2,13)

Maria og Josef med Jesusbarnet begir seg på en farefull ferd til Egypt etter at Josef advares i en drøm om at kong Herodes ville drepe den nyfødte Kongen.

3. Jesusbarnet blir tilbake i Jerusalem (Luk 2,43)

Maria og Josef leter bekymret i tre dager etter den tolv år gamle Jesus som har blitt igjen i templet i Jerusalem for å være i sin Faders hus, en forsmak på de tre dagene i graven. Hun spør Ham hvorfor Han gjorde dette ikke, slik vranglærere sier, for å bebreide Ham, men fordi hun fryktet at Han hadde forlatt dem fordi de hadde sviktet i sin oppgave.

4. Møtet med Jesus på vei til Golgata (Luk 23,27-31)

Blant kvinnene som gråter over Jesus står Hans Mor og får se Ham, pisket, tornekronet og bærende på Korset. Hun feller ikke tårer som de andre, de som frykter at Han går til grunne, men fordi hun fatter dybden av synden som hennes uskyldige Sønn bærer og fordi hennes moderlige hjerte føler inderlig med Ham i Hans ubeskrivelige pine.

5. Ved Korsets fot (Joh 19,25-27)

I smerte dypere enn noen annen skapning har kjent, står Sorgens mor, Mater Dolorosa, under pælen de har naglet hennes Sønn til, naken og hånet av forbipasserende. I sin sjel føler hun hvert slag og lider en åndelig martyrdød som overgår alle andre til sammen. Soldatens lanse som gjennomborer Hans hellige Hjerte åpner hennes rene Hjerte, og den nye Eva har villig, under bitter gråt gitt tilbake den frukt den første Eva stjal. I det Gud utsletter døden ved sin død, står Guds Mor der på vegne av hele Kirken, ja, selve skaperverket som den første til å tilbe Ham i sin triumf og den første til å forene sitt hjerte med Hans i sitt forsonende offer. Det er derfor hun gis av Ham til Disippelen som alle troendes Mor. Hic taceat omnis lingua.

6. Jesus tas ned fra Korset (Matt 27,57-61)

Jesu hellige legeme, adskilt fra Hans sjel, men likefullt guddommelig, legges i sin Mors fang, slik det lå da Han ble født. Hun blir sittende ved korsets fot med Hans kropp, mishandlet og ødelagt av våre synder, i sine armer; hun tar av Ham tornekronen og lukker de matte øynene.

7. Kristi begravelse (Joh 19,40-42)

Maria følger sine døde Sønns legeme til den nye graven Josef av Aritmatea hadde gitt Ham, hvor det, svøpt i et linklede blir liggende. Når graven forsegles med den store stenen, sier St. Alfons Ligouri, blir Morens Hjerte begravet med Sønnens legeme.

Marias sorger er ikke selvmedlidende, men springer ut av hennes dype kjærlighet til Kristus, sin Sønn. Hennes gråt kommer ikke av tvil på Guds plan, men av at hun med troens øye ser alle syndene Kristus bærer på sine skuldre. Hun gråter for alle som forkastet Han som kom til verden for å frelse nettopp dem, og over oss som ved våre synder bidrar til smerten Han bar. Marias tårer er da samtidig et tegn på hennes dype kjærlighet og en formaning til omvendelse.

Hele Jomfru Marias liv er definert av hennes «fiat», hennes «ja» til Guds plan for henne. Dette «fiat» sto fast gjennom alle hennes sorger, og det var fordi hun godtok og bar dem med tålmod og tapperhet at Kristus kunne oppfylle sin Fars vilje. St. Alfons de Ligouri skriver derfor: «Ved hennes smerters fortjenester samvirket hun i vår fødsel til nådens liv; derfor er vi barn av hennes sorg.» (Les gloires de Marie, 5. sorg). Hennes selvoppofrende kjærlighet, at hun sto der under Korset uten å segne om, var et åndelig martyrium større enn noen legemlig død for troens skyld. Av dette påkalles Jomfru Maria i Det lauretanske litani som Regina martyrum («Martyrenes dronning»).

Ved å fremstille Jomfruen under tittelen som Mater dolorosa, den sorgfulle Mor, viser Kirken oss at hun fremfor alle vet hva smerte er og at hun har den største omsorg for de som lider og gråter i denne tårenes dal. Hennes heroiske tålmod ved Korsets fot, der hvor hennes Sønn hang idet Han forløste verden, stadfester hennes urokkelige tillit til Gud og lærer oss å bære våre kors med færre klager og sterkere tro. Langt fra å være et fjernt og opphøyet dydsmønster omgitt av blomster og sommersol er Vår Frue en som har lidd mer enn noen annen kvinne og fått sin tro lutret i en ild så sterk som den kjærligheten hun bar i sitt Hjerte. Det var nettopp hennes syndfrihet som gjorde henne i stand til å føle smerte dypere og mer intenst enn noen annen – for selv om synd trellbinder en til følelsene, så døyver den også sansene og svekker kjærligheten slik at man ikke lenger er i stand til å forstå dybden av ondskapen rettet mot en selv eller ens neste.

Da Han frelste verden, hengende på Korset, lot Han henne «stå ved korset (jfr. Joh. 19,25) for å la henne inntrengende ta del i sin enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer som en mor kan det, i kjærlighet gi sitt samtykke til oppofrelsen av det offerlam hun hadde født. Og til slutt, da Kristus Jesus hang døende på korset, ble hun gitt til disippelen som en mor, i det Jesus sa: ‘Kvinne, se din sønn’ (jfr. Joh. 19,26-27)» (Lumen Gentium 59). Således blir også alle som er Kristi disipler og Guds barn i nådens orden gjennom dåpen også Marias sønner og døtre. Hun løser knuten som Eva, mor til alt levende (1 Mos 3,16) hadde knyttet, og blir da Mor til alle som ved Ånden er født på ny til det evige liv, som fedrene sier.

I denne sammenheng er det at Maria også kalles av mange teologer og helgener Mediatrix gratiae (Nådens formidlerske) og Coredemptrix (Medforløserske), fordi det var Guds vilje å forene hennes liv så inderlig med sin Sønns liv, Han som er alle nåde og sannhets opphav (Joh 1,17) og hele verdens Forløser. Der hun sto ved Treet hvor Frukten hun over alle ting elsket hang, mens hele hennes moderlige vesen ønsket at Han skulle «stige ned fra Korset» (Mark 15,30) overvant hun dette ønske i lydighet til Guds vilje, og dermed knuste hun med sin Uplettede fot Slangens hode og oppfylte profetien om henne først uttalt om heltinnen Judit:

Velsignet er du, datter, av Gud Den høyeste, mer enn alle jordens kvinner, og velsignet er Herren Gud, som skapte himmel og jord og som har ledet deg slik at du kunne hugge hodet av hærføreren til våre fiender. (Judit 13,18)

Sannelig, «store ting har Herren gjort» (Luk 1,49) mot Maria. Som Dronning, kronet i Himmelen, fortsetter hun å elske og ledsage alle sine barn på frelsens vei i lydighet til Kristi befaling fra Korset. Hun får den ære å stå Ham nærmest i Himmelen og får mer enn noen skapning ta del i Hans grenseløse salighet fordi hun sto Ham nærmest i Hans bitre lidelse for vår skyld. Måtte alle kristne innse at hun virkelig er alle troendes Mor slik at de ved hennes sorger kan lære å bli hennes Sønns disipler, gjennom Korset, like til paradis.

Historien

Som med de andre månedsdedikasjonene har også denne hengivenheten åpenbart sine røtter i Bibelen, spesielt i Johannesevangeliet (Lidelseshistorien i kap. 19) og Lukasevangeliet (Fremstillingen i templet, kap. 2). Simeons profeti forutsier at manges tanker skal åpenbares ved at hennes sjel gjennombores av et sverd, dvs. at Kristi lidelse og død – sverdet, snublesteinen som skiller de rettferdige fra de fordømte – er innprentet i Marias sjel. Hennes Hjerte er speilet hvori man klarest får se Kristi frelsesgjerning, og derfor var hengivenheten til hennes sorger fra starten av en vei til å meditere over og likedanne seg med Mesteren.

Hengivenheten til de syv sorger utviklet seg ytterligere i middelalderen i forbindelse med den økte konsentrasjonen omkring Kristi lidelser. På 1200-tallet viste Jomfru Maria seg for syv unge florentinere og ba dem stifte en orden viet til hennes sorg ved Korsets fot; dette var Servitterordenen. Disse fikk i oppdrag å utbre fromheten til Jomfru Marias syv sorger, bl.a. gjennom De syv sorgers rosenkrans, det sorte skapularet og novenen til Sorgens mor. Hellige Birgitta av Vadstenas (d. 1373) visjoner av Kristi lidelse er en av de mest innflytelsesrike faktorene som gjorde den Sorgfulle mor kjent.

Fester til ære for dette mysteriet kan dokumenteres allerede fra denne tiden, men under forskjellige titler – Compassio (Medlidelse), Transfixio (Gjennomboring), Lamentatio (Klagesang) – og lagt til forskjellige tidspunkter i kirkeåret – fredag før Palmesøndag, tredje søndag i september, i Påsketiden, lørdag etter oktaven for Corpus Christi, osv. I 1413 ble det vedtatt ved en lokal kirkelig synode i Köln at en fest til ære for Marias sorg skulle feires. Festen spredte seg gradvis og kom også til Skandinavia, hvor temaet er å finne i Norges eget Missale Nidrosiense. Der heter det i kollektbønnen for Mariafester i påsketiden (hvor Evangeliet er nettopp fra Johannes, med Maria stående ved Korsets fot):

Prosit nobis semper, omnipotens Pater, et precipue inter hec paschalia Filii tui solemnia continuata Dei genitricis Mariae memoria, que et astitit vulnerata caritate in cruce pendenti et astat a dextris regina in caelo regnanti Domino nostro Jesu Christo. (Missale Nidrosiense, DE BEATA VIRGINE TEMPORE PASCHALI)

Dette kan oversettes med:

Allmektige Fader, la det stadige minnne om Guds mor Maria alltid være oss til gagn, og især under denne din Sønns påskehøytid, hun som sto hos ham såret av kjærlighet da han hang på korset og som nå står hos ham som dronning der han, vår Herre Jesus Kristus, råder i himmelen.

Marias syv sorger blir fra 1300- og 1400-tallet av stadig oftere avbildet i kunsten i Vestkirken, hvor hun fremstilles med hjertet gjennomboret av syv sverd. Michelangelos Pieta, statuen av Vår Frue med Jesu døde kropp i sine armer, er et verdenskjent kunstverk som fremstiller Marias sorger. Hymnen Stabat mater fra 1200-tallet er et av de best kjente musikkstykkene i Vesten og har vært gjenstand for mange kjente komposisisjoner, bl.a. av Palestrina, Vivaldi, Haydn, og Schubert.

I 1727 gjorde Pave Benedikt XVIII festen for Marias syv sorger, feiret fredagen før Palmesøndag, gjeldende for hele Vestkirken, og restituerte Stabat mater som festens sekvens (den ble supprimert av Tidentinerkonsilet). I 1814 innførte Pave Pius VII servitterordnenes fest for Marias syv sorger (feiret 3. søndag i september) i kalenderen, parallelt med den andre festen. I 1969 ble festen før Palmesøndag supprimert, slik at man som resultat har den ene festen 15. september. Passende nok faller festen dermed på dagen etter Korsets opphøyelse (14. sept.), som understreker forbindelsen mellom Kristi og Marias lidelse.

Bønner og praksiser

Å skrifte sine synder er den beste måten å ære Den sorgfulle Mor på, siden vi derved både angrer våre synder, som volder henne sorg, og mottar hennes Sønns tilgivelse, som Han fortjente gjennom sin lidelse for oss.

Ved å gå til sakramental tilbedelse kan vi sammen med Guds Mor betrakte Jesus Kristus nærværende i Alterets sakrament. Selv om Han der er tilstede slik Han er i Himmelen – rådende i herlighet – kan vi også der minnes Hans selvoppofrelse på Korset for vår skyld og Hans Mors tårer.

Å lese og meditere over lidelseshistorien i Johannes 19, spesielt v. 25-27, hvor Jesus betror sin Mor til den elskede disippelen er en måte å fordype seg i dette mysteriet på.

Stabat Mater (latin)

Stabat Mater dolorósa
Iuxta Crucem lacrimósa,
Dum pendébat Fílius.

Cuius ánimam geméntem,
Contristátam et doléntem
Pertransívit gládius.

O quam tristis et afflícta
Fuit illa benedícta
Mater Unigéniti!

Quæ mærébat et dolébat,
Pia Mater, dum vidébat
Nati pœnas íncliti.

Quis est homo, qui non fleret,
Matrem Christi si vidéret
In tanto supplício?

Quis non posset contristári,
Christi Matrem contemplári
Doléntem cum Fílio?

Pro peccátis suæ gentis
Vidit Iesum in torméntis
Et flagéllis súbditum.

Vidit suum dulcem
Natum Moriéndo desolátum,
Dum emísit spíritum.

Eia, Mater, fons amóris,
Me sentíre vim dolóris
Fac, ut tecum lúgeam.

Fac, ut árdeat cor meum
In amándo Christum Deum,
Ut sibi compláceam.

Sancta Mater, istud agas,
Crucifixi fige plagas
Cordi meo válida.

Tui Nati vulneráti,
Tam dignáti pro me pati,
Pœnas mecum dívide.

Fac me tecum pie flere,
Crucifíxo condolére,
Donec ego víxero.

Iuxta Crucem tecum stare
Et me tibi sociáre
In planctu desídero.

Virgo vírginum præclára.
Mihi iam non sis amára:
Fac me tecum plángere.

Fac, ut portem Christi mortem,
Passiónis fac consórtem
Et plagas recólere.

Fac me plagis vulnerári,
Fac me Cruce inebriári
Et cruóre Fílii.

Flammis ne urar succénsus,
Per te, Virgo, sim defénsus
In die iudícii.

Christe, cum sit hinc exíre.
Da per Matrem me veníre
Ad palmam victóriæ.

Quando corpus moriétur,
Fac, ut ánimæ donétur
Paradísi glória. Amen. Allelúia.

Stabat Mater (norsk)

Standande i gråt og kvida
Herrens mor ser Sonen lida
høgt på kross og skjemdartre.

Skjelvande, til dauden såra
og av sverdet gjennombora
stend ho i sin hjarteve.

Ingi sorg er tung som denne,
ingen hev så djupt fått kjenne
liding som Guds fagna mor.

Men hjå Sonen vil ho vera
og med honom liding bera
til hans siste sukk på jord.

Kann det nokon utan tåre
sjå ho i si liding såre
bogna under krossen ned –

kann det nokon hegda gråten
når han ser ho, jammerbroten,
luta under pinsletre.

All vår synd låg på den eine,
krossen tyngde på den reine,
han som utan synder var.

Bøygd av sorg ho såg han lida
og i dauden eismal strida;
djupt i sjeli sverdet skar.

Kjærleiks kjelde, moder milde,
eg so gjerne gråta vilde
attmed krossen hans med deg!

Lat din kjærleik i meg strøyma
so din son eg kan kje gløyma,
og han kjennast vil med meg.

Sæle mor, vil du det gjera,
at i hjarta eg fær bera
her på jord min Frelsars sår?

Mine synder hev han sona,
lat meg fylgja deg og vona
at til krossen hans eg når.

Lat meg blandt hans vener finnast,
all hans ynk og liding minnast
medan eg på jordi fer.

Lat meg attmed krossen standa,
tårone med dine blanda
til eg kjem hans hjarta nær!

Møy, du reinaste av alle,
som deg her Guds mor fekk kalle,
vil du høyra bøni mi?

La meg her hans liding bera
og i liv og daude vera
med deg i din tunge strid!

Um av såri då eg bløder,
er det livsens flod som fløder
frå hans kross og hjarteblod.

Når eg fer frå jordheims aude,
lat di bøn frå dom og daude
fria meg, ver då meg god!

Kristus, lat på himmelstrender
hennar milde moderhender
retta meg min sigerpris!

Ja, når moldi av skal siga,
lat då sjeli upp få stiga
til ditt sæle Paradis! Amen.

De syv sorgers rosenkrans

En rosenkrans med syv “dekader” med syv perler hver, men man kan bruke en vanlig rosenkrans. Man ber den slik:

1. På krusifikset, be:
   Korsets tegn

Åpningsbønn:
Min Gud, jeg ofrer denne Rosenkrans til din ære, så jeg kan hedre din hellige Mor, den salige Jomfru, så jeg kan dele og meditere over hennes lidelser. Jeg ber deg ydmykt om å gi meg sann anger for alle mine synder. Gi meg visdom og ydmykhet, slik at jeg kan motta alle den avlat som denne bønnen inneholder.
Angerbønn:
Min Gud, av hele mitt hjerte angrer jeg det onde jeg har gjort og det gode jeg har unnlatt å gjøre. Ved mine synder har jeg krenket deg, du mitt høyeste Gode, du som fortjener å elskes over alle ting. Ved din nåde vil jeg gjøre bot, unngå synden og holde meg borte fra alt som kan lede til synd. For din Sønns lidelses skyld, miskunn deg over meg, Herre. Amen.

Be tre ganger Hill deg Maria til minne om hennes tårer.

2. For hver dekade mediterer man over en av de syv sorgene mens man ber ett Fadervår og syv ganger Hill deg Maria.
3. Til slutt, be:
   Martyrenes Dronning, ditt hjerte led så mye. Jeg ber deg, ved fortjenesten av de tårene du felte i disse forferdelige og sorgfulle stunder, om å oppnå for meg og alle verdens syndere den fullstendige oppriktighet og angers nåde. Amen.

Be tre ganger: Maria, unnfanget uten synd, be for oss.

Litani til Sorgens mor

Herre, miskunn deg.
Kristus, miskunn deg.
Herre, miskunn deg.
Kristus, hør oss.
Kristus, bønnhør oss.

Gud Fader i himmelen, miskunn deg over oss.
Gud, Sønn, verdens Forløser,
Gud, Den Hellige Ånd,
Hellige Treenighet, én Gud,
Hellige Maria, be for oss.
Hellige Guds Mor,
Vår korsfestede Frelsers Mor,
Du sorgfulle Mor,
Du tårefylte Mor,
Du lidende Mor,
Du forlatte Mor,
Du ensomme Mor,
Du Mor som mistet ditt barn,
Du Mor gjennomboret av sverdet,
Du Mor oppslukt av sorg,
Du Mor fylt med angst,
Du triste Mor,
Tårers kilde,
Tålmodighetens speil,
Standhaftighetens klippe,
Tillitens anker,
Tilflukt for de forlatte,
Skjold for de undertrykte,
Trøst for de ulykkelige,
Legemiddel for de syke,
Styrke for de svake,
Hjelp for dem i fristelse,
Havn for de ulykkelige,
Stiller av stormer,
Støtte for de sørgende,
Enkers trøst,
Barmhjertighetens Mor,
Martyrenes Dronning,

Ved din fattigdom i Betlehems stall, vi ber deg bønnhør oss.
Ved din smerte ved Simeons profeti,
Ved din flukt til Egypt,
Ved din sorg over tapet av Jesus i tempelet,
Ved din lidelse ved Jesu arrest,
Ved ditt sorgfulle møte med Jesus på vei til Golgata,
Ved din smerte ved Jesu død,
Ved din ensomhet ved Jesu begravelse,
Ved de tårene du felte for din elskede Sønn,
Ved den underfulle tålmodigheten du bar dine lidelser med,

I alle våre trengsler, vi ber deg bønnhør oss.
I våre sykdommer og smerter,
I våre lidelser og bekymringer,
I fattigdom og elendighet,
I fristelser,
Ved vår dødstime,
Ved den fryktelige dom,

Guds Lam, som tar bort verdens synder,
Skån oss, Herre.
Guds Lam, som tar bort verdens synder,
Bønnhør oss, Herre.
Guds Lam, som tar bort verdens synder,
Miskunn deg over oss.

Be for oss, Guds sorgfulle Mor.
At vi må bli verdige til Kristi løfter.

La oss be.
Innprent, o Frue, dine sår på mitt hjerte og min sjel, så jeg der kan lese din sorg og kjærlighet: din sorg, for å utholde all sorg for Jesu skyld forenet med deg; din kjærlighet, for å forakte all jordisk kjærlighet for Jesu skyld. Amen.