Den hellige Cajetan – En reformator med hjerte for Kirken og de fattige

Den hellige Cajetan var en viktig skikkelse under reformasjonen som kjempet for å reformere Kirken innenfra, mens mange vendte den ryggen. Hans innsats for fattige og kampen mot korrupsjon gjør ham fortsatt relevant i dag.

Den hellige Cajetan var en av Kirkens store reformatorer i reformasjonstiden, og forble trofast mot Kirken til tross for det moralske og åndelige forfallet som førte mange andre til å vende seg bort fra henne.

Han ble født i oktober 1480 inn i en adelig familie og fikk en streng oppdragelse av sin mor, siden faren døde allerede da Cajetan var to år gammel. Hans studier innen kirkerett og sivilrett ledet ham til en stilling som jurist ved pave Julius IIs hoff, en posisjon han forlot etter pavens død for å begynne studier til prestetjenesten.

Cajetan ble presteviet i en alder av 36 år og grunnla et prestefellesskap som levde i klosterlig fattigdom og bønn. De arbeidet tett sammen med fattige mennesker for å bekjempe tidens politiske og åndelige korrupsjon. Ordenen han grunnla, «Kongregasjonen av regulære klerikere», ble populært kalt teatinerne, etter tittelen til en av hans ledsagere, Giovanni Pietro Caraffa, biskop av Chieti (på latin Theate), som senere ble valgt til pave Paul IV.

Omsorgen for de fattige var en sentral del av Cajetans liv, og han praktiserte alltid nestekjærlighet, både i personlige møter og gjennom institusjoner han grunnla, blant annet et sykehus for uhelbredelig syke. Han etablerte også en bank for fattige, hvor de kunne låne penger uten de høye rentene som var vanlige hos datidens pengeutlånere.

I 1533 etablerte han et hus for sin orden i Napoli, der han aktivt bekjempet spredningen av den lutherske vranglæren. Han døde 6. august 1547, på festen for Herrens forklarelse, i Napoli, en by som fortsatt var preget av alvorlige åndelige, politiske og sosiale problemer.

Den hellige Cajetan ble kanonisert av pave Clemens X i 1671.