Kan biskop Heiner Wilmer avverge et skisma i den tyske bispekonferansen?

KOMMENTAR: Biskop Heiner Wilmer er valgt til ny president for Den tyske bispekonferansen etter tre valgomganger i Würzburg. Han kan signalisere en mer forsonlig linje mot Roma, samtidig som striden om den synodale vei fortsetter.

Av Rudolf Gehrig, 27. februar 2026

WÜRZBURG, Tyskland — Valget av president for Den tyske bispekonferansen (DBK) endte denne uken nok en gang i en kampvotering — og, som i 2020, nådde den progressive biskopen Franz-Josef Overbeck av Essen ikke opp.

De 56 biskopene og hjelpebiskopene som var samlet i Würzburg til DBKs vårplenarforsamling, måtte gjennom tre valgomganger tirsdag morgen, etter at ingen av de to første rundene ga det nødvendige to tredjedels flertallet. I den siste runden, der simpelt flertall var tilstrekkelig, ble Overbeck igjen nummer to.

Til slutt var det ikke Overbeck, men biskop Heiner Wilmer av Hildesheim, som trådte frem foran journalistene som nyvalgt DBK-president.

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden til mennesker av god vilje», sa Wilmer og åpnet sin første uttalelse til pressen med ordene til engelen i Lukasevangeliet.

I det korte tidsrommet mellom tredje avstemning og den obligatoriske pressekonferansen forberedte den nye formannen en tale på nær åtte minutter, som han leste fra mobiltelefonen — noe som fikk noen til å undre seg høyt over om teksten allerede lå klar på enheten. «Synodalitet er fortsatt en åndelig holdning», sa Wilmer, mens han leste fra telefonen.

Til venstre for ham sto biskop Georg Bätzing, som med stor kraft hadde drevet frem den synodale vei, lansert i 2019 som en flerårig nasjonal prosess der biskoper og legrepresentanter møttes for å drøfte spørsmål som makt og styring, seksualmoral, presteskapet og kvinners rolle i Kirken. I de senere år hadde kløften mellom Den tyske bispekonferansen og Den romerske kurie blitt stadig dypere, og frykten for et skisma hadde ligget som en skygge over Kirken i Tyskland.

Planene om å institusjonalisere den synodale vei — av initiativtakerne omtalt som en fornyelsesprosess — i form av et permanent Synodalt råd, ble stanset av pave Frans. I et fornyet forsøk søkte Bätzing og hans allierte deretter å befeste prosessen gjennom konseptet Synodal konferanse, som kritikere har beskrevet som en form for kirkelig «parlamentarisk» simulering og et tilsynsorgan for biskoper — eufemistisk kalt «monitoring». Tilhengere av prosessen viste ofte til behovet for å lytte til de troendes stemme, samtidig som en nylig studie fant at et flertall av tyskerne mente den synodale vei var «ganske feil».

Wilmer beskrev på sin side synodalitet som «å være på vandring sammen, dele ansvar og bære beslutninger sammen».

«Kristus står i sentrum», la han til — en formulering som vakte oppsikt i rommet. En journalist som hadde dekket Wilmers tre forgjengere som konferansepresidenter, bemerket spisst at ordene «Kristus», «Jesus» og «tro» aldri før hadde blitt brukt så ofte på slike pressekonferanser. På spørsmål om han ønsket å bringe en ny stil inn i bispekonferansen — og om det kunne forklare valget — svarte Wilmer kort: «Jeg vet ikke. Jeg kan ikke gjøre noe annet. Og jeg er takknemlig for støtten fra mine medbrødre.»

Fred, overgrepskrise og Roma

Wilmer la vekt på fred — hans innledning falt på fireårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina — og på det pågående oppgjøret med overgrepskrisen. Han fremsto også som opptatt av å avkrefte inntrykket av at han ville videreføre den offentlig konfronterende linjen overfor Roma som ofte har vært knyttet til hans forgjengere, gjerne i tett samarbeid med den omstridte Sentralkomiteen for tyske katolikker (ZdK).

«Pave Frans har på nytt vist oss at evangeliet er glede», sa Wilmer, og la til: «Pave Leo XIV fortsetter denne veien med åndelig klarhet.»

På spørsmål om Den katolske kirke en dag kan ordinere kvinner til presteskapet, utfordret Wilmer ikke offentlig gjeldende kirkelig lære. I stedet svarte han: «Jeg er svært glad for at verdenssynoden har temaet kvinner i embeter og tjenester på dagsordenen. Og jeg er fortsatt overbevist om at Den hellige ånd virker i dag. Jeg ser frem til Den hellige ånds overraskelser.»

«Gud er ikke snill», språkdebatter og feiltrinn i klima-tiden

Wilmers offentlige profil omfatter en bok fra 2013, utgitt på Herder, med tittelen «Gott ist nicht nett» («Gud er ikke snill»), der han skrev åpent om det han kalte Kirkens fromme sjargong og sin egen bruk av klisjeer. Herder utga en andre utgave i 2018, etter at han ble utnevnt til biskop av Hildesheim.

I 2019 fikk Wilmer kritikk etter at han i et intervju med den tyske avisen Kölner Stadt-Anzeiger sa: «Maktmisbruk er innebygd i Kirkens DNA.» Kardinal Rainer Maria Woelki svarte den gang: «Hvis det var slik, måtte jeg forlate Kirken.» Personer som kjente Wilmer, fortalte CNA Deutsch — EWTN News’ tyskspråklige søstertjeneste — at uttalelsen hadde vært et feiltrinn, selv om de mente hans overordnede poeng var forstått. Wilmer hadde i mange år arbeidet som lærer, skolekapellan og rektor i Tyskland, Canada og USA.

Språkstrid fulgte ham også inn i liturgisk terreng. I 2021 publiserte bispedømmet Hildesheim retningslinjer for kjønnssensitivt språk, der man frarådet ensidig bruk av generisk maskulinum og oppmuntret til det man kalte en mangfoldig tiltale til Gud. Brosjyren foreslo alternativer som «Kristus, vår bror» i stedet for «Herre Jesus Kristus», og foreslo utvidelser av den liturgiske hilsenen «Herren være med dere». Lederen for Verein Deutsche Sprache (tysk språkforening), Walter Krämer, anklaget Wilmer for uverdig innsmigring og kunngjorde at han forlot Kirken.

Wilmer møtte også kritikk for uttalelser i 2019 der han omtalte den da 16 år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg som en ung profet og roste Fridays for Future-bevegelsen. Den tyske teksten opplyste at Wilmer senere avsto fra å markere seg sterkt i saken, i lys av nye kontroverser knyttet til Thunberg og avtagende offentlig oppslutning om bevegelsen — og at klima ikke ble nevnt med et ord i hans uttalelser da han ble DBK-president.

En vind av forandring — eller mer av det samme?

Bätzing ble DBK-president i 2020, som etterfølger etter kardinal Reinhard Marx. Hans periode falt sammen med økende spenninger mellom tyske biskoper og Vatikanet, ettersom forsøk på å formalisere den synodale vei gjennom organer som et Synodalt råd eller en Synodal komité møtte gjentatt motstand fra Roma. Bätzing stilte til slutt ikke til gjenvalg som konferansepresident.

Wilmer skrev senere i det tyske tidsskriftet Communio: «Det var riktig å ikke vedta vedtektene for Synodal komité. Det var riktig å ta bekymringene fra de tre kardinalene — og dermed også Den hellige fars bekymringer — på alvor.»

Samtidig tok Wilmer ikke avstand fra sin stemmegivning under møtene om den synodale vei. Ifølge artikkelen stemte han for velsignelse av samkjønnede forbindelser og støttet en tekst som ba om en magisteriell revurdering av homoseksualitet. Der ble det argumentert for at samkjønnet seksualitet, også i seksuelle handlinger, «ikke er en synd som skiller fra Gud», og at den ikke bør vurderes som i seg selv uordnet, men evalueres i lys av bestemte verdier.

Noen kritikere av den synodale vei og den planlagte Synodale konferansen reagerte likevel på Wilmers valg med forsiktig optimisme. De beskrev ham som en åndelig skikkelse — bønnfull og, sammenlignet med Bätzing eller Overbeck, mer en mann av sentrum. I et tidligere intervju med Rheinische Post sa Wilmer at han fullt ut støttet fornyelse, men advarte samtidig mot utålmodighet: «I Tyskland mangler vi noen ganger utholdenhet … ikke alt kan gjennomføres i løpet av vår egen levetid.»

Da han møtte pressen som nyvalgt formann, var avstemningen om vedtektene for Synodal konferanse fortsatt ikke avgjort. På spørsmål om sannsynligheten for godkjenning fra Vatikanet, svarte Wilmer: «Fra Roma har jeg hørt signaler om at pave Frans har sagt: ‘Synodalitet er Kirkens grunnleggende form.’ Pave Leo har bekreftet dette, og i så måte er jeg trygg.»

Noen timer senere kunngjorde bispekonferansen i en kort pressemelding at vedtektene var vedtatt med flertall blant biskopene. Den mye omtalte «forandringens vind» fremsto, ifølge artikkelen, fortsatt som usikker.

Begrenset myndighet — betydelig symbolikk

Som DBK-president leder Wilmer plenarforsamlingen og det permanente rådet, men han har ingen direkte styringsmyndighet over de andre biskopene. Vedtektene slår fast at han representerer DBK utad og er bundet av konferansens vedtak.

Likevel har vervet tyngde — særlig i forholdet til Roma. Wilmers nye rolle kan beskrives som en omvendt «klasseromslogikk»: Den tidligere læreren representerer nå sine medbiskoper som konferansens ansikt utad, ikke minst i kontakten med Roma.

Wilmer brukte sin egen metafor i svaret på et spørsmål på sin første pressekonferanse som formann: «Jeg er en pilegrim på vandring: I den ene hånden evangeliet, i den andre hånden folket for øye.»