Av sr. Ragnhild Marie OP, 10. oktober, 2024, 05:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

«Gud, kom meg til hjelp», slik begynner vi klosterfolk våre tidebønner døgnet igjennom.  Gud, kom meg til hjelp, slik kan vi også alle sammen be, både dagen og natten igjennom, Gud, kom meg til hjelp er en bønn som viser oss sentrum i vårt kristenliv – sentrum er Gud.

Ikke er det alltid lett å se hvor vi har vårt sentrum, – de små bønnene som denne, de som vi kan be når som helst og hvor som helst viser oss sentrum, viser oss at sentrum alltid befinner seg utenfor oss selv.
Gud, kom meg til hjelp!

Gud, kom meg til hjelp, slik starter vi vår bønn i klosteret, og vi fortsetter «Herre, vær snar til frelse».
Ja, Herre, måtte du være snar til frelse, måtte du stå oss bi når vi ber om og trenger din hjelp, men også når kreftene ikke er der.

Troens, og vårt ankerfeste er Gud, det er der vi skal og kan finne feste.

I Davidsalmene, Jesu sangbok, synger Salmisten ofte om det vern han finner i Gud, den hjelp og støtte som finnes der.
Også Jesus har sunget disse salmene, også Jesus trengte støtte og styrke fra sin Far da han ensom led i Getsemanehagen.  
Og vi, også vi kan få synge med salmisten:

«Herre, du min styrke, jeg har deg kjær.
Herren er mitt berg og min borg og min befrier,
min Gud er klippen der jeg søker tilflukt.
Han er mitt skjold og min frelse,
min styrke og mitt vern.
Jeg ropte til Herren, han som får lovsang,
og jeg ble frelst fra mine fiender.»[1]

 I århundrer etter århundrer har mennesker bedt og sunget disse ordene, i århundrer har mennesker funnet styrke og støtte i ordene; Jeg ropte til Herren. Jeg ble frelst fra mine fiender.

Ber vi om Guds hjelp, da vil vi få det. Den hjelpen Gud gir oss kan noen ganger komme på annet vis enn vi forestiller oss, Gud ser det vi ikke ser.  

Måtte vi alltid ha tillit til Gud, tillit til at hjelpen vi trenger, kommer

Gud, kom meg til hjelp, Herre, vær snar til frelse    

[1] Salme 18, 2