Nyheter · Kommentar
Freden vi kan skape
Arbeidet for fred i Midtøsten minnet meg om ord jeg skrev for 24 år siden.
Kommentar: Det sies at gjentakelse kan være læringens mor. I lys av de senere katolske debattene om arbeidet for fred i Midtøsten og andre steder, tillater jeg meg derfor å gjengi, med små justeringer, deler av en spalte fra for 24 år siden. Poengene jeg fremførte den gang, synes for meg å være like aktuelle i dag som da jeg først fremførte dem:
I sitt budskap til Verdensfredsdagen i 2002 lærte Johannes Paul II en sannhet mange katolikker tilsynelatende har glemt: at «fred», i klassisk katolsk forstand, handler om orden, den orden som bygges gjennom lov og politikk.
Etter å ha sitert Det andre Vatikankonsils lære om at fred er «frukten av den rette ordning av det som den guddommelige grunnlegger har nedlagt i menneskesamfunnet», minnet Johannes Paul oss om at «ordenens fred» i svært lang tid har vært det normative katolske fredsbegrepet. Slik paven uttrykte det, hevdet den hellige Augustin for mer enn femten hundre år siden at «den fred som kan og må bygges i denne verden, er den rette ordens fred – tranquillitas ordinis, ordenens ro». Fra Augustins Gudsstaten til det moderne pavelige læreembetet, Det andre Vatikankonsil og Den katolske kirkes katekisme: Når Den katolske kirke sier «fred», mener den «orden» – den orden som bygges gjennom politikk og lov på grunnlag av rettferdighet, opplyst av kjærligheten, og frihet. …
«Fred» har mange betydninger. Det finnes den «fred» som springer ut av et rett forhold til Gud: den indre roens fred, som er en nådegave. Det finnes «freden» i Jesajas visjon om «Herrens fjell», der «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig» (Jesaja 2,4): Dette er freden i Guds rike, en fred Gud skaper, ikke vi.
Og så finnes «ordenens fred». Den er en mer beskjeden form for fred. Den lever side om side med sårede sjeler og knuste hjerter. Det er en fred der sverdene fortsatt finnes, stukket i sliren eller brukt til å forsvare orden, men ennå ikke er smidd om til plogskjær. Dette er freden i den virkelige verden, lærer Den katolske kirke, og den kan bygges innenfor nasjoner og mellom dem.
Dette vet vi av erfaring, for dette er freden vi nyter i demokratiske politiske fellesskap. Ingen vil hevde at alle amerikanere lever med indre ro i et rett forhold til Gud, eller at landet vårt er en konfliktfri sone. Likevel er USA i fred: freden i en rettferdig politisk orden, noe som ikke er noen liten prestasjon for et samfunn på [350] millioner mennesker med stort religiøst, rasemessig, etnisk og filosofisk mangfold.
Hvorfor har vi fred? Fordi vi har andre måter enn massevold å løse konfliktene våre på: lov og politikk, lovgivende forsamlinger og domstoler, den åpne debatten i sivilsamfunnet.
Den samme typen «fred» finnes i de delene av verden som har besluttet å bruke diplomati og lov, ikke våpen, som redskaper for å løse de uunngåelige konfliktene som oppstår mellom nasjoner. En krig mellom Frankrike og Tyskland er i dag utenkelig. Hvorfor? Fordi franskmennene og tyskerne er blitt helgener? Ærlig talt. Fordi det ikke finnes konflikter mellom dem? Neppe. Nei, det finnes fred i den virkelige verden i et historisk brennpunkt for europeisk konflikt, fordi et tett nettverk av internasjonale politiske, juridiske og økonomiske institusjoner har gitt franskmennene og tyskerne andre måter å gjøre opp sine uenigheter på. Det er ordenens fred.
Ordenens fred er den fred den moralteologiske tradisjonen om rettferdig krig har søkt å gjenopprette eller bygge siden Augustin først formulerte prinsippene for rettferdig krig tidlig på 400-tallet. Det er derfor en alvorlig feil å tro at tradisjonen om rettferdig krig og arbeidet for fred på noen måte står i motsetning til hverandre. Ordenens fred er målet; tradisjonen om rettferdig krig spør: Når og hvordan kan denne ordenens fred gjenopprettes eller bygges ved forholdsmessig bruk av væpnet makt som skjelner mellom legitime og illegitime mål? Det er fredens mål som rettferdiggjør militær handling som middel.
Derfor er det å definere det moralsk forsvarlige målet som søkes ved bruk av væpnet makt, en grunnleggende del av det denne tenkemåten om rettferdig krig krever av statsmenn. Det er en slik definisjon som har manglet i administrasjonens Iran-eventyr, der målet synes å endre seg i svimlende tempo. Hvordan ville ordenens fred se ut i Persiabukta? Det er det avgjørende spørsmålet innen tradisjonen om rettferdig krig som fortsatt må besvares.
Av Vatican Media · National Catholic Register · Oversatt til norsk av EWTN Norge
